Den norske modellen er å være snill og hjelpsom. Det hjelper ikke med straff og sanksjoner. Vår velvilje var ment å smitte. Politiet skal ikke anta at noen er kriminelle. De skal ikke stoppe noen på mistanker. De skal være et «kompispoliti».
Nå sist er det natteravnene på Stovner som etter et møte med politiet har fått beskjed om å være mindre autoritære. Det er så klart deres feil at de blir kastet stein på. De har gått med hunder, og det provoserer jo muslimer, som synes hunden er uren.
Da tilpasser Norge seg til det. Ja, bare vi blir snille og ettergivende nok, blir de nye landsmennene kanskje ikke så sinte og aggressive? Men det er tvert imot. Vår ettergivenhet vil i unge menns logikk oppfattes som svakhet.
Snillisme, er det rette ord
Utlendinger som kommer til Norge møter et absurd og enkelt utnyttbart system. Svært mange starter sitt opphold på en eller flere løgner. Om hvem de er, hvor gamle de er, fra hvilket land, med hvem eller hvor mange de er gift.
Et stort antall nordmenn jobber med å finne ut av hvem disse asylsøkerne er, behandle søknader, klager, anker, lære dem norsk, gi hjelp, støtte, tannlegebehandling osv. osv. De mottar gjerne millioner av kroner i løpet av noen år.
Ikke alle som kommer finner seg til rette som «snyltere». Noen ønsker å ta ansvar for eget liv, å klare seg selv. Disse individene må vi anerkjenne og applaudere.
Men systemet må endres fra roten (ideologien) og opp. Vi trodde vi kunne avskaffe krav, sanksjoner og autoritet. Men det går ikke.
I det minste ikke når man har å gjøre med folk som ikke føler tilhørighet, som nettopp har kommet, som føler seg som fremmede. Og som i mange tilfeller er unge menn, voksne menn – og fra klankulturer.
Norge er nødt til å endre innstilling, sosialisering og utdanning raskt. Og for politiske løsninger, kan vi like godt se til Danmark først som sist. Det er ingen grunn til å vente i 5-10 år slik vi har hatt for vane.