Vi betaler mye i skatter og avgifter i dette landet. Riktignok har man i våre nærmeste nordiske naboland noe høyere skatter enn vi har, men som i så mange andre velferdsstater er norske borgere forpliktet til å betale relativt høye skatter, og staten tvinger i tillegg kopiøse mengder avgifter på sine innbyggere.
Skatt er et nødvendig onde i enhver stat, og spesielt i stater som påtar seg ansvar for borgernes helsestell, og som tilbyr et sikkerhetsnett for de som faller utenfor. Man kan være enig eller uenig i om dette er av det gode, men i Norge er det bred enighet om at vi betaler for våre landsmenns helsehjelp i fellesskap, og at man ikke skal stå på bar bakke, skulle man være så uheldig å miste jobben. Det koster.
Mange betaler da sin skatt med glede. Det er sikkert mange som oppriktig mener dette, og det er veldig bra. Det er et sunnhetstegn. Det betyr at folk stoler på at politikerne disponerer skattebetalernes penger på en god måte. Det er en del av kjernen i vår samfunnsmodell, som bidrar til den høye tilliten vi har til hverandre i vårt vakre land.
Men dette vil nok endre seg, og det dramatisk. Allerede i dag bruker politikerne pengene våre på alskens subsidier, støtteordninger og frynsegoder. Ting som, i motsetning til helsepolitikk og universelle ordninger, ikke kommer nordmenn flest, og fellesskapet sosialistene taler så mye om, til gode.
Infrastrukturen vår er preget av et gigantisk etterslep, som er estimert å kunne koste oss en svært anselig del av oljeformuen vår, 2600 milliarder i 2015. Vekslende regjeringer opp i gjennom har brukt avkastningen på oljefondet, i henhold til handlingsregelen, hovedsakelig på forbruk, og de har underprioritert investeringer i landets infrastruktur.
Hvorfor er det så mange politikere som ikke skjønner hvor viktig samferdsel er for økonomisk vekst? At man raskt og effektivt kan frakte varer, tjenester og arbeidskraft omkring i landet. Det virker som man har tatt pause fra å bygge landet i oljealderen. Det kan liksom vente til det virkelig er krise, og handlingsrommet har krympet. At man i denne gullalderen ikke benytter anledningen til å bygge Europas mest moderne infrastruktur, kan etter mitt syn karakteriseres som helt på trynet.
Og hva kan vi forvente av vår fantastiske velferdsstat når man etter et langt liv i arbeid blir avhengig av det offentlige for å klare seg? Våre eldre, som bygget det velferdssystem vi i dag slår oss på brystet over, går nær sagt for lut og kaldt vann på en del av landets sykehjem. I 2013 sa to av tre sykehjemsansatte at de eldre får uforsvarlig og uverdig behandling, på grunn av ressursmangel. Vi har sett tilfeller der de eldre ikke har fått noe annet enn brødskiver på selveste julaften.
Vi har ikke råd til å gi alle våre gamle en verdig alderdom, men på en annen side har vi mer enn god nok råd til å ta til oss hvem som helst fra fjerne land, som i svært høy grad ender opp med å leve på velferdsordningene de eldre pleietrengende har vært med på å kjempe for. Vi tar oss ikke råd til å utvikle en infrastruktur i verdensklasse, men vi tar oss råd til å kaste penger etter diktatorer og parasittiske særinteresseorganisasjoner. Foreninger som aldri hadde hatt livets rett om de måtte ha sørget for seg selv.
Vi tar oss også råd til å bevilge store summer til ulønnsomme mediebedrifter, i ytringsfrihetens og den «uavhengige» journalistikkens navn. Noen mener at også dette er et felles gode. Klassekampen får titalls millioner i pressestøtte, på tross av at avisens lesertall kun er en brøkdel av Resetts. Vi får som kjent ikke et rødt øre. Dette er hovedproblemet med subsidier av denne typen. De deles ut til noen, og ikke til andre, uavhengig av hvilken støtte dette har hos folk flest. At pressestøtten skulle være en garantist for mer uavhengig, upartisk journalistikk er så klart fullstendig ulogisk. Å måtte lene seg på staten, i stedet for private aktører, er ikke uavhengighet.
Der brer om seg stadig mer lovløse tilstander i byene våre, som vi har sett i så mange andre vesteuropeiske land. I Oslo sier politifolk at hovedprioriteten er å få sakene henlagt så raskt som mulig, for å få en fin saksbehandling på papiret. Nesten alle saker i Enhet Øst blir henlagt. Politiet i hovedstadsregionen makter ikke å opprettholde tryggheten for oss lovlydige borgere.
Politikerne sløser våre penger, og det gjelder dem alle sammen. Ingen har tatt ansvar, og kuttet ut overflødige utgifter. Ingen har maktet å minke antallet byråkrater i Norge. Noen har investert mer enn andre i infrastruktur, men det enorme etterslepet vi har hadde ikke vært reelt, dersom dette var nok. Vekslende regjeringer har ikke maktet å sette foten ned for den ekstreme og meningsløse innvandringspolitikken.
En kan lure på hvor lavt skattenivået kunne ha vært, dersom staten kun brukte penger på det som kan betraktes som felles goder. Helse, trygder og skole, i tillegg til samferdsel, rettsvesen, politi og forsvar. Det som handler om å beskytte og ta hånd om befolkningen i sin helhet. Det vi faktisk betaler skatt for.
Skal vi holde skattemoralen oppe, skal vi sørge for at nordmenn fortsetter å betale sin skatt med glede, må vi ha respekt for det harde arbeidet, blodet, svetten og tårene, alt nordmenn ofrer for å få mat på bordet, og for å bidra til fellesskapet. Det er lettere sagt enn gjort. Politikere vil kanskje aldri bruke pengene like smart som næringslivsledere eller privatpersoner vil, ettersom det ikke er politikernes egne penger som står på spill. Skal vi opprettholde velferdsstaten, må det tydelig defineres hva staten skal ta ansvar for, og hva som overlates til befolkningen. Her må det et lovverk på plass, som kan hindre politikerne i det de prøver å krysse denne grensen.
Med etterslepet i vår infrastruktur, enorme pensjonsforpliktelser, en kontinuerlig strøm av migranter som lever på velferd og et byråkrati som aldri slutter å vokse, er det vanskelig å se hvordan det kan være annet enn smuler igjen når undertegnede selv er gammel. Og allerede nå melder altså politiet i hovedstaden, i det som er et av verdens tryggeste land, om at de er blitt fullstendig overmannet av det de har kalt «multikulturell kriminalitet», og at de mangler både ressurser og virkemidler, da de harde metodene, som er det eneste som virker på gangsterne, er så foraktede i vårt overdrevent femininiserte samfunn.
Utgiftene hoper seg opp, og vi har bare sett begynnelsen. Oljefondet spises raskt opp av trygde- og pensjonsforpliktelsene, og vi vil ikke kunne pynte på underskuddene våre mer. Mange vil etterhvert få store betenkeligheter med å fortsette betale for dette spetakkelet, som hardtarbeidende nordmenn kanskje aldri selv vil få nyte fruktene av. Hvem kan klandre dem?