Illustrasjonsbilde. Foto: Bjørn Sigurdsøn / Scanpix
annonse

På engelsk har man et uttrykk vi mangler på norsk; «too close to home». Det brukes i situasjoner der man opplever noe som plutselig kommer veldig nære en selv, på en skremmende og truende måte.

Det var nøyaktig dette jeg følte da jeg leste artikkelen «Tidligere journalist får ikke lenger være sensor på videregående, debattinnlegg i Resett en del av forklaringen». Artikkelen handler om en mann, en journalist, som i ti år har jobbet som sensor på Glemmen skole i Fredrikstad, og som ikke lenger får disse oppdragene. Grunnen skal, i hvert fall delvis, være at han har skrevet innlegg publisert på Resett.

Jeg er lærer i den videregående skolen, og jeg har tidligere hatt to artikler publisert på Resett, under fullt navn. Jeg heter ikke Josef K. Navnet har jeg hentet fra Franz Kafkas «Prosessen», en bok som jeg i tiltagende grad oppfatter som en framtidsvisjon fra Kafkas side, en visjon som mer og mer likner de vestlige land i dag.

Men meg selv til side: Før jeg skriver om (påtvunget) anonymitet, skal jeg skrive om sensur og om journalisten i Fredrikstad. Aller først må jeg skrive litt om hva et sensoroppdrag er:

Hvert semester avholdes det bokstavelig talt tusenvis av eksamineringer i hvert fylke i Norge, både skriftlige og muntlige. Jobben som sensor er en «oppdragsjobb», og kommer utenom fast stilling.

For oss som jobber med undervisning utgjør disse oppdragene en mulighet til å spe ganske brukbart på en ellers temmelig slunken inntekt. Undervisningspersonell i den videregående skolen har fra fem (adjunkter) til syv (lektorer) års universitetsutdannelse. Til å ha en såpass lang utdannelse, tjener vi ikke særlig bra, og de mange årene med studielån er en byrde de fleste av oss må bære på gjennom mesteparten av yrkeslivet.

Det er her sensoroppdragene kommer inn; Tar man ti privatistpartier i semesteret, og gjerne et par også gjennom skolen man jobber ved, kan man plusse mellom seksti og sytti tusen bruttokroner ekstra på lønna i året. Det skal jeg love at hjelper på! Vi snakker altså om en temmelig god ekstrainntekt, som for mange av oss også er nødvendig, når vi nærmer oss jul og sommerferie.

I mine ører lyder det derfor temmelig hult når seksjonsleder Heidi Wang Erlandsen i Østfold fylkeskommune forsvarer beslutningen om å frata denne mannen sin ekstrainntekt med argumentet: «Det er ingen menneskerett å få være sensor».

Hva menes med et slikt utsagn? Er det ikke ønskelig at folk jobber? Er det ikke ønskelig at elever og studenter får avlagt sine eksamener, slik at de kan komme seg videre i utdanningen og etter hvert ut i yrkeslivet, slik at de kan bidra til landets BNP? Er det ikke ønskelig at vi med høyere utdanning tar disse oppdragene, dersom vi står lent inntil veggen på feil side av det som i Sverige kalles «åsiktskorridoren»? Er det på tide at vi får en norsk ekvivalent til det svenske begrepet?

Jeg lanserer herved: Meningskorridoren. Hvis ikke noen allerede har gjort det, da, for det er godt mulig; jeg tar meg nemlig i å lese sjeldnere og sjeldnere i de etablerte mediene, for jeg orker ikke lenger å holde meg oppdatert på hva Dolly og Fjolly i Paradise Hotel har bedrevet i det siste.

Ifølge Resetts artikkel om Fredrikstad-sensoren, har ««hans anliggende i artikler publisert hos Resett vært det han mener er «tendensiøs dekning av spørsmål rundt innvandring og integrering, tilbakeholdelse av nyheter, svakheter ved pressestøtten og begrunnelser knyttet til hvem som får slik pressestøtte/ hvorfor.»»

Det er pussig; den ene av mine tre artikler handlet om det samme. Too close to home, som amerikanerne sier. Og er det noe norsk media virkelig trenger, så er det noen til å utfordre dem, noen til å tilby dem sårt trengt konstruktiv kritikk i forhold til hvordan de dekker sakene sine, all den tid det er så åpenbart at nå avdøde professor Frank Aarebrots biannuale undersøkelse, «Journalistenes storting» (som viste at dersom journalistene hadde fått bestemme, så ville Stortinget vært knallrød, og uten én eneste Frp-representant), så åpenbart preger hvordan de dekker og vinkler nyhetene de gir oss.

Noen må problematisere særlig den av medias to hovedfunksjoner som vi kaller «dagsordenfunksjonen», særlig med tanke på de ikke gjør det i nevneverdig grad selv. Her vil jeg bidra med et eksempel: Når jeg underviser i samfunnsfag, og vi kommer inn på medias rolle i samfunnet, forklarer jeg elevene hva vi mener med begrepet «dagsordenfunksjonen». Så ber jeg dem gjøre to raske søk i norsk google: «Palestina Israel konflikten» og «Sudan Darfur konflikten». Førstnevnte gir 321 000 treff, sistnevnte (som de i mange tilfeller aldri har hørt om) gir 92 600 treff.

Det neste jeg gjør er å fortelle dem at i konflikten mellom Israel og palestinerne, så har det blitt drept om lag 12 000 mennesker de siste tredve åra (eller, en litt fæl uke i Syria, som jeg gjerne sier). I Darfur har det blitt drept rundt 300 000, og to millioner har mistet sine hjem.

Da mister de munn og mæle, og fra da av har jeg dem i min hule hånd. «Hvorfor får vi høre så mye om det der da?», har elever sagt til meg.

Med dette som utgangspunkt kan vi diskutere så mangt; hvorfor er journalister og politikere så levende opptatt av akkurat denne konflikten, Midtøsten-konflikten, når det er så mange andre konflikter i verden som er så ufattelig mye verre? Er Israel, Gaza og Vestbredden verdens navle? Kan vi forsøke å tenke oss fram til årsaker til at journalister og politikere er så opptatt av akkurat denne konflikten? Kan det ha noe med avstand og hudfarge å gjøre? Identifiserer vi oss mer med palestinerne enn vi gjør med svarte afrikanere?

Hva mener de, de som kaller denne konflikten «alle konflikters mor»? Er det riktig at det er slik, at konflikten mellom Israel og palestinerne er årsaken til at det er uro og bråk så mange steder i Midtøsten? Går irakere rundt i det daglige og skjelver av bekymring for sine trosfeller i Gaza? Eller er det der bare vrøvl fra ende til annen? Hva kan årsaken til mediefokuset på en såpass liten konflikt i et område som på kartet er på størrelse med et frimerke, egentlig være, all den tid mennesker i andre deler av verden slaktes ned i hundretusentall?

For den fritenkende og genuint nysgjerrige lærer, fri for politiske tvangstrøyer kan, sammen med nysgjerrige, ikke-politiserte elever og undrende elever fråtse i nysgjerrighet og vitebegjærlighet og faktisk lære noe, i stedet for bare å reprodusere de samme uinteressante og åpenbart feilaktige narrativene som vi har fått tredd ned over hodet av komissærene i norske medier, universiteter og skoler i flere tiår nå.

På så ufattelig mange felt i den norske offentligheten er mediene så åpenbart politiserte. Det gjelder dekningen av utenrikspolitikk, både i Midtøsten og i USA, der medias tydelig utpekte superskurker er Israel og Trump, og her hjemme gjelder det i spørsmål omkring innvandring, og ikke minst islam.

Journalistene rapporterer ikke om disse temaene med en undrende og nysgjerrig innstilling, hvilken en god journalist burde gjøre, men med på forhånd ferdigskrevne konklusjoner!: Israel dreper palestinske barn! Trump er gal og en mannssjåvinist og i lomma på russerne! Innvandring og flerkultur beriker oss, og islam er bare en religion som alle andre, og hijab er bare et hodeplagg og vi må da for pokker akseptere at mennesker tror på Gud!

Det er til å bli matt av. Den norske mediekonformiteten er så åpenbart gjennompolitisert at  man må nesten være blind for ikke å se det. Og de genuint nysgjerrige og vitebegjærlige iblant oss, vi ønsker å diskutere disse tingene, og på egen hånd tenke oss fram til våre egne konklusjoner; for er det én ting vi ikke er interessert i, så er det å få servert ferdigtygde og åpenbart avleggs og feilaktige narrativer fra mennesker som er mer interesserte i å overbevise andre om sin egen politiserte oppfatning av virkeligheten, snarere enn et bilde som faktisk likner den virkeligheten man ønsker å avspeile – samme hvor politisk sjokkerende dette bildet faktisk måtte vise seg å være.

Og derfor skriver vi. Noen må jo gjøre det.

Derfor skriver vi. Jeg og mange andre. Jeg er temmelig sikker på at Fredrikstad-sensoren også skriver av samme årsak. Jeg kjenner ham ikke, men jeg tror faktisk at jeg har rett.

Og det er det mange som ikke liker, tydeligvis, ettersom de ønsker å frata oss muligheten for inntekt:

«Det er ingen menneskerett å få være sensor», sier seksjonsleder Heidi Wang Erlandsen i Østfold fylkeskommune. Det er nok sant. Jeg fant ikke paragrafen om «sensor-oppdrag» sist jeg skummet gjennom FNs menneskerettighetserklæring av 1948. Faktisk tror jeg ikke at det står noe om «rett til arbeid» der i det hele tatt, men det som derimot står, er dette, i artikkel 19: «Everyone has the right to freedom of opinion and expression; this right includes freedom to hold opinions without interference and to seek, receive and impart information and ideas through any media and regardless of frontiers»

På norsk blir dette noe sånt som: “Alle har rett til ytringsfrihet uten inngripen/hindring (min utheving), og til å søke, motta og uttrykke informasjon gjennom et hvilket som helst medium og uavhengig av grenser».

Ytringsfrihet handler nemlig ikke om å være en del av det gode selskap, Heidi Wang Erlandsen, det handler om noe annet; Til syvende og sist handler det om å søke sannheten, hva enn den nå måtte være, og hvor enn denne søkingen fører én, om det så måtte være til helvetes dypeste avgrunner.

Og her kommer resultatet av min sannhetssøking når det gjelder akkurat denne konkrete saken: Det dere har gjort mot denne journalisten i Østfold fylkeskommune, er at dere har benyttet dere av et smutthull: Ettersom sensoroppdrag er nettopp dette – oppdrag – og dermed kommer utenom fast stilling, så benytter dere dere av denne (egentlige) teknikaliteten for å gi mannen sparken på politisk grunnlag. Og det er nedrig, totalitært, og et brudd på alle de prinsippene om rettsstat og ytringsfrihet som vi (hittil) har holdt høyt her i landet.

Han har ikke gjort noe annet enn å benytte seg av den retten ikke bare vår egen Grunnlov av 1814 gir ham (paragraf 100), men som selv FNs menneskerettighetserklæring av 1948 gir oss alle. Ikke vet jeg nøyaktig hva han har skrevet (utover at det dreier seg om mediekritikk), men for min egen del har jeg i hvert fall ikke sett én eneste artikkel publisert på Resett som måtte bryte med norsk straffelov. Jeg har riktignok sett en del rart i kommentarfeltene, en del jeg har gremmet meg over (kommentarfeltene på facebook kan ikke forhåndsmodereres), men i artikkelform; aldri!

Hva så om vi som skriver her mener at journalistene presenterer et glorifisert bilde av innvandring og flerkultur, og et uriktig og skjevt bilde av Trump, USA og Israel? Hva så om vi bidrar med mer informasjon, informasjon som kan rette opp i den åpenbart politiserte, skjeve framstillingen? Er dette en forbrytelse? Er det en forbrytelse fordi vi tråkker på illusjonene og flosklene som sirkulerer i de finere kretser, i det gode selskap? Skal vi fratas inntekt på grunn av vår tankeforbrytelse, med den patetiske begrunnelsen at arbeid «ikke er en menneskerett»?

Det eneste de høye herrer i media, i undervisningsinstitusjoner og ellers oppnår med å stramme skruene i meningskorridoren, er dette: Vi påtar oss i stedet anonymitetens grimme maske, og skriver under alias i stedet. Ikke fordi vi er feige (jeg kan fint smile tilbake mot de stygge blikkene i korridorene på min arbeidsplass), men fordi vi ikke har noe valg; inntekten vår kan vi ikke gi avkall på. Det dere oppnår er at flere og flere velger å skrive anonymt og under alias, slik jeg selv nå ser meg tvunget til å gjøre, og så kan dere bruke også dette som et argument; «dere våger jo ikke engang å skrive under fullt navn». Og dere selvrettferdige, skinnhellige gullfiskhjerner har selvfølgelig allerede glemt at anonymiteten var noe dere tvang oss inn i!

   

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]