Kjærlighet, sex og erotikk, er for viktig til å overlates til en mannsfiendtlig feminisme.
Vi er mange som vokste opp med Simone de Beauvoirs evangelium; læren om at vi som kvinner var «Det annet kjønn»; en vasall underlagt en lensherre. Våre behov for trygghet hadde angivelig gjort oss til slaver av våre mannlige beskyttere. Vi var ved fødsel tildelt rollen som et immanent passivt og stagnerende objekt uten vilje til å gå utover oss selv. I en patriarkalsk samfunnsordning var vår eneste forhandlingsvare vår seksualitet og vår fruktbarhet.
Vi kunne enten innordne oss denne undertrykkende maktstrukturen, eller vi kunne gjøre et kjønnsopprør og gjennom kvinnekamp fristille oss fra en militant maskulinisme. Mannen var det definerte fiendebilde, og vi hans offer.
Det feministiske prosjekt vokste frem, og det personlige ble politisk. Frigjøringsprosessen bygget på en tese om at mannen var roten til alt vondt, og at kvinner simpelthen ikke trengte menn. Vi kunne søke økonomisk frihet og selvrealisering gjennom arbeid og karriere, og vi trengte så visst ikke være bundet til vår kropp og være en fødemaskin (sant nok!). Om vi likevel valgte å få barn, ble menn regnet som nærmest overflødige også her. Fedres rettigheter til samvær med sine barn var nemlig noe man ikke var like opptatt av, akk ja.
Mye har gått godt, selv med dette som bakteppe. Norge regnes som et foregangsland på likestilling, og dagens norske kvinner har oppnådd mål tidligere generasjoner knapt kunne drømme om. Feminismens edlere mål er dermed hovedsaklig oppnådd. Et ankepunkt er at denne friheten dessverre ikke gjelder for alle her i landet, da vi har minoritetsgrupper hvor kvinner stadig lever under streng sosial kontroll og undertrykkelse. De kan trenge en feministisk aktivist eller to, og heldigvis ser vi en fremvekst av slike sterke stemmer i den offentlige debatten – Resetts egen Shurika Hansen er en av dem.
Mye er altså vunnet, men noe har etter mitt syn også gått tapt. Feminismen er ideologien som vil frelse og frigjøre kvinnen. Der er dog sider ved feminismen, som vitterlig er både kvinnefiendtlige og mannsfiendtlige. Vi trenger et oppgjør med feminismens radikale og destruktive tankegods, og de negative implikasjoner dette har hatt for både menn og kvinners liv, samliv og familieliv.
I Norge hyller vi den sosialdemokratiske likhetstanken. Sann likestilling handler imidlertid også om likeverd, hvilket er en langt mer krevende øvelse. Likeverd innebærer nemlig å respektere, tolerere og forholde seg til de ulikheter vi som menn og kvinner har. Likhetsidealet må ikke dyrkes så sterkt at det svekker likeverdet.
En utdatert tro på at kjønn er en sosial konstruksjon, genererer en fornektelse av våre grunnleggende og biologisk funderte forskjeller. Ikke minst fornektes også slik våre behov for de kvaliteter det motsatte kjønn besitter. Det å akseptere polariteten mellom maskulinitet og femininitet, det å forstå hvordan våre ulikheter kan virke gjensidig utfyllende og bringe ut det beste i hverandre, er selve utgangspunktet for harmonisk sameksistens. Dette er også meget interessant når vi titter nærmere på vilkår for erotikken.
Fra forskningen vet vi at 37% av norske kvinner rapporterer om vedvarende redusert seksuell lyst, noe vi i dag anser som et folkehelseproblem. I den mannlige leiren står det ikke like sørgelig til, men det kunne vært bedre også der. Hva skyldes egentlig dette? Et moment, ved siden av stress og manglende overskudd, er manglende spenning og tenning. Det er nemlig i kontrastene mellom det kvinnelige og det maskuline at det seksuelle spenningsfeltet oppstår. Når vi blir for like, mister vi simpelthen noe av grunnlaget for tiltrekningen mellom kjønnene.
Kvinner er ofte dobbeltkommuniserende i forhold til sine krav og hva de egentlig ønsker fra mannen. Han kommer henne i møte på de myke verdiers arena, hvilket er bra, men samtidig tar hun seg i å savne et litt større innslag av maskulinitet når de trekker seg tilbake til sine indre gemakker. Det er nemlig kraften i maskuliniteten som vekker kvinnen seksuelt, og problemer oppstår når hun har forvandlet han fra en mannlig tiger til en søt og kastrert kattepus.
Da jeg intervjuet kvinner til min bok om norske kvinners seksuelle fantasier, uttrykte et betydelig antall at noe av det de lengtet mest etter hos sin partner, var en større grad av seksuell dominans. Ergo har man kanskje noe av forklaringen på hvorfor norske kvinner løp på kino for å se Fifty Shades of Grey, det var neppe den filmatiske kvaliteten som satte fart i dem.
Vi kvinner er langt mer enn vår fruktbarhet og seksualitet, men vi skal ta glede i vår kvinnelighet og vår sensualitet. Femininitet bør feires, ikke fornektes. Som kvinner bør vi dessuten tillate oss å være både sterke og sårbare. Å være selvstendig innebærer på ingen måte at vi ikke trenger noen, vi har et menneskelig behov for tilknytning og nærhet. Om man har aldri så mye kontroll over eget liv, er det like fullt godt å kunne få krype inn i armene til den man elsker. Menn har dessuten et naturlig beskytterinstinkt, og trenger å få bekreftet at dette blir verdsatt. Vi kvinner trenger heller ikke se en mannssjåvinist bak hvert hjørne, og tolke menn i verste mening. Hvorfor skulle det være et problem at kvinnen trenger mannen, akkurat slik mannen trenger kvinnen?
Husk at alle menn kommer fra en kvinne. Mannen som er oppfostret i kjærlighet og omsorg fra en kvinne; vil alltid lengte tilbake til dette i sitt voksne liv; og således hige etter en kvinnes aksept og beundring. Mange menn har ikke det samme verbale kjærlighetsspråket som vi kvinner har; de trenger heller den fysiske nærheten for å vise at de elsker henne. Han trenger å føle seg seksuelt forbundet med sin partner, og gi og motta kjærtegn sammen med henne. Det er vel unødvendig å si at også kvinner nyter godt av det samme.
Generøse mengder av sex og intimitet redder kanskje ikke verden, men det kan berge dagens hardt utsatte samliv et godt stykke på vei. Som samlivsterapeut har jeg simpelthen mer tiltro til det å elske fremfor å krige. Så får jeg heller leve med at jeg kanskje terger på meg feministhovedkontoret med noen av mine uttalelser. I et fagfelt som fort blir alvorlig og problemorientert, tenker jeg dessuten at vi trygt kan tillate oss litt uhøytidlighet og humor.
Moderne kjærlighet er neimen ikke for amatører, men der hvor sex og erotikk har gode vilkår, blir vi gjerne mer overbærende med hverandre. Jeg skal skrive mye om disse temaene fremover – om kvinner som elsker menn; om menn som elsker kvinner; og selvfølgelig om de som elsker noen av samme kjønn også! Kjærlighet, lyst og lidenskap trenger vi alle sammen.
Beste hilsen Kristin