En del vestlige feminister forstår virkelig ikke hva islam er eller hva hijaben faktisk innebærer. Islam stritter i praksis imot all den frigjøring som er oppnådd i Vesten, i det minste slik jeg forstår denne kvinnefrigjøringen. Når skal dette synke inn hos Vestens egne jenter og kvinner?
Den siste dårskapen ble jeg oppmerksom på gjennom en dansk venn på Facebook. Han la ut et bilde av en svært lettkledt dansk jente som demonstrerte mot forbudet mot burka og niqab. Hun hadde dratt et tørkle over munnen.
Som min venn skrev: «Hun er lykkelig uvitende om at de hun demonstrerer til fordel for, forakter henne for hennes løsaktige påkledning.»
Og han la til: – men det er hun for ubegavet til å kunne forstå.
Og det er uforstand. At vestlige feminister ikke ser dette paradokset er helt hinsides. Å kjempe for en annens rett til å bli undertrykt er så undertrykkende at deres solidaritet ikke er med kvinnene, men patriarkatets fedre som undertrykker kvinnene.
Istedenfor å juble over at vi nå har aktive vedtak mot kvinneundertrykking, misjonerer nå disse såkalte feministene for å legitimere ren kvinneforakt. Vi snakker her om å gjemme en kvinne fullstendig bort fra offentligheten. Ja, tre en sekk ned over hodet hennes som forutsetning for å slippe henne ut.
Det vil kanskje gi en følelse av å være snill en liten periode å demonstrere for noens rett til å dekke seg til, men i realiteten opprettholder man en grov mishandling av kvinner og undertrykker deres rettigheter. Den type snillisme undergraver den jobben mange av oss gjør for kvinnekampen. og fenomenet frihet blir bare en ønsketenkning.
En kontrast til å bære hijab og nikab som solidaritetsmarkering kan være å brenne hijaben. Dette sender sterke signaler om at vi ikke aksepterer mørkemenns premisser og avviser deres forsøk på kontroll. Det krever at aktivistene og ulike feministiske grupper innser at islam er kvinnefiendtlig, og at de tar et oppgjør med koranen.
Å hevde at noen velger hijab av egen fri vilje bagatelliserer det faktum at mange blir inspirert av mødre, tanter og eldre søstre uten å engang selv ha vurdert hva et slikt steg betyr. Andre føler tvang fra miljøet, og presset om å være den eneste uten hijab er umenneskelig vondt. Jeg har selv holdt foredrag der jentene sier rett ut at de ikke vil bruke hijab, men at de ikke har noen valg. Sanksjonene er mye tilsnakk og baksnakk at de bare underkaster seg. De blir skremt med utfrysing og negativ sosial kontroll.
Tredje faktor i overtalelsen – forkledd som valg – er den godfølelsen mor og far gir sin datter når hun avviser vestlig væremåte og omfavner islam. Mor og far blir fornøyde og overøser jenta med kjærlighet. Identiteten opprettholdes ved å konstant påminne barnet på hvor deres lojalitet skal ligge. Hvilket barn vil ikke føle dette og stadig oppleve mestringsfølelse ved å skyve en side av seg selv bort og omfavne en annen?
Men dette er på ingen måte fritt valg, men indoktrinering og tvang. Hijab blir et valg den dagen muslimske kvinner i alle land kan ta den av seg uten negative sanksjoner av noe slag. Fram til den dagen er den bare et middel brukt for å holde kvinnens seksualitet under kontroll, og det er så langt ifra hva jeg ville karakterisert som frihet som det kan få bli.