Skuespilleren Brooke Shields i rollen som Roxie Hart, femme fatale i musikalen Chicago, 26. april 2005. Foto: Scanpix

Menn forguder og frykter Kvinnen.

annonse

Femme Fatale-arketypen er et fascinerende objekt i kunst, myter og litteratur. Med sin magiske skjønnhet og gudommelige kropp, er hun omgitt av en mystisk og erotisk aura ingen mann kan motstå. Hennes seksuelle appetitt er umettelig, og som en vampyr suger hun han tom for hans virilitet så vel som hans dømmekraft. Hun har total makt i det seksuelle univers hun regjerer, og reduserer mannen til et viljeløst og føyelig offer. Med sin hypnotiserende og forførende kraft forleder og lokker hun han ned i en malstrøm som blir hans undergang.

Denne fryktede skrekk-scenarioen har forfulgt menn som et eksistensielt mareritt gjennom alle tider. Budskapet er universelt; en utøylet kvinnelig seksualitet er farlig.

Sex har vært forstått som en primitiv og ukuelig kraft med opphav i naturen. Kvinnen har vært identifisert med natur; mannen med kultur. Mannen har vært satt til å erobre, overvinne, og sørge for kontroll. I spenningsforholdet mellom det dionysiske og det apollinske, har kaos og ekstase måttet vike for orden og begrensning.

Alle kulturer har til enhver tid forsøkt å regulere seksualitet gjennom normer og konvensjoner. Seksualiteten representerer de animalske sidene av den menneskelige natur, og er ikke alltid like enkle å vedkjenne seg. Våre seksuelle nattesider, med sine tabuer og hedoniske unevneligheter, kan skape følelser av skyld og skam. Da er ikke seksualangsten langt unna, og det vi ikke klarer å akseptere vil vi gjerne forsøke å dempe og kontrollere.

annonse
annonse

Sex og erotikk er natur og kultur i et krysningspunkt, det ene går aldri helt fri av det andre. Vår seksualitet har et biologisk fundament, men hvordan vi tillater den uttrykt, er utvilsomt kulturelt betinget.  Verken sex eller kjønn kan noensinne fullt ut begripes, og ergo er vi mennesker i evig søken. Da er det forståelig at vi ikke har alle svarene.

En dogmatisk feminisme tuftet på klassisk offertenkning, har dog vært navlebeskuende og selvopptatt. Den har vært velvillig i forhold til forståelsen av kvinners sårbarhet, men nærmest døv og blind for de utfordringer også mannen står overfor i møte med kvinnen.

Menn har et sterkere sex-driv enn kvinner, og sex er således et begrenset gode som kvinner styrer heterofile menns tilgang til. Kvinnen er utvilsomt seksualitetens portvokter, og den som i siste instans avgjør om han får anledning til å reprodusere seg og videreføre egne gener. Enkelte vil gå så langt som å si at alt menn gjør er dypest sett motivert av hans ønske om å øke sin sjanse for å vinne kvinners gunst. Det er ingen tvil om hvem som har den svakere hånd på kjønnsmarkedet, og selv om han vinner henne over, kan han møte ytterligere motgang i paradis.

Kvinnekroppen er noe de fleste menn både forguder og frykter. Som det lukkede mysteriet den er, kan han aldri helt vite om hun faktisk fikk en vaginal orgasme, eller om barnet i livmoren hennes faktisk er hans. Her i ligger nemlig en naturgitt asymmetri, hvorved kvinnen er mer bemektiget enn ham. Dette fyller unektelig mange menn med stor ambivalens. Han kan lengte etter å gi seg over til henne, både mentalt, emosjonelt og seksuelt, men samtidig frykte å miste seg selv i henne. Da blir intimiteten komplisert.

Om mannen bare skulle ønske å betrakte og begjære henne på trygg avstand, kan også dette bli problematisk. I følge radikal-feminismen er selv det mannlige blikk en invasjon. Det kan for mange av oss være vanskelig å skulle anerkjenne en forbrytelse uten offer, men denne ideologiens doktrine er som kjent at kvinnen nærmest alltid er et offer for mannens seksualitet. Man kan spørre seg hvorvidt vi skal kalle dette feminisme eller nevrotisisme?

Den indre justisen kan være streng den også. Kvinner forventes å ta avstand fra menns objektifisering, og nåde den som usolidarisk poserer og behager et mannlig publikum. I enkelte kvinnemiljøer kan man bli sett ned på dersom man kler seg sexy og sensuelt. Råderetten over egen kropp kommer må vite med visse restriksjoner. Hvorvidt dette handler om å svikte egen sak, eller simpelthen kvinners interne rivalisering, er et annet betimelig spørsmål. En ting er i det minst tydelig:

Kvinner trenger ikke patriarkatet, når bedrevitende medsøstre tar på seg jobben å definere hvordan en ”korrekt” feminist skal leve.

Feminismens største svik mot det kjønn den ønsker å styrke, er ironisk nok nedvurderingen av kvinners potensial og kraft. En kvinne kan være både subjekt og objekt i eget liv. Det ene utelukker på ingen måte det andre.

Moderne feminisme må ta skylden for kvinnelighetens og seksualitetens død, hevder den amerikanske professoren Camille Paglia. Denne kontroversielle amasonefeministen er kjent for å hylle skjønnhet, seksualitet og forskjeller mellom kjønn stikk i strid med oppfatninger innenfor tradisjonell akademisk feminisme. Paglia hevder videre at der det ikke lenger finnes forskjell og skjønnhet i et samfunn, stagnerer og dør både kulturen, individet og kunsten.

Jeg holder en knapp på Paglia. Kjønnskampen har dessuten vart lenge nok, og det er på tide med en forsoning. Å tenke i dikotomier som det sterke og det svake kjønn er lite konstruktivt. I et forhold kan vi heller fokusere på en god maktbalanse. Så vil jeg avslutte med å takke alle menn som forguder og begjærer Kvinnen; i all hennes mangfoldige skjønnhet.

 

God helg!

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-medlemskap og gir ikke tilgang til medlemsinnhold. Resett-medlemskap finner du ved å trykke her.