Illustrasjonsfoto: Berit Roald / Scanpix

I det følgende kommer jeg til å bli personlig, og det er derfor kanskje like greit at jeg nå har valgt å skrive under alias. Egentlig var det noe jeg ble tvunget til av arbeidsmessige hensyn, og slett ikke noe jeg ønsket  (se min forrige artikkel), men jeg ser nå at det har sine fordeler; jeg kan skrive uten å legge bånd på meg selv. Utgangspunktet for det jeg nå skal skrive, er en sjokkerende nyhet jeg oppdaget på svensk TVs nettsider, der man kan lese følgende:

annonse

«27 av 40 kommunala förskolor, i en rad utsatta områden i Sveriges storstäder, svarade ja på frågan om de ”kan tänka sig att aktivt kontrollera och tvinga på barn slöja mot deras vilja”. Det avslöjar tidningen Göteborgs-Posten i en ny granskning.» (svt.se, 5/6 – 2018).

annonse
annonse

En «forskole» er den svenske betegnelsen på skoleåret før barnet begynner på skolen, der svenske barn får en pedagogisk introduksjon/overgang til skolehverdagen. Vi hadde tidligere en lignende ordning i Norge, og også noe som ligner dette, det siste året barna går i barnehagen her hjemme. Kort fortalt handler dette altså om at i 27 av 40 svenske forskoler i det som i Sverige kalles «utsatte områder» (områder med høy minoritetsandel), er personalet, som man må anta at i hvert fall til en viss grad består av etniske svensker, villige til å agere som sosiale, kulturelle og religiøse kontrollører på vegne av barnas foreldre. Jeg vil anta at det ville hørt omtrent slik ut:

«Här lilla flicka, ta på dig slöjan nu, glöm inte att du är muslim!».

For meg var dette dypt sjokkerende lesning, og all den tid Sverige bare ligger et par tiår foran Norge i utviklingen mot den flerkulturelle og paradisiske tilstanden, må man anta at vi også i Norge allerede har flust av disse, De Velvillige. Uttrykket har jeg hentet fra den amerikansk-franske forfatteren Jonathan Littells strålende roman ved samme navn, som handler om en opportunistisk tysker under andre verdenskrig, en ung mann fullstendig blottet for integritet og moral som, til tross for at han ikke egentlig er nazist og antisemitt, gjør sin blodige karriere i SS. Romanen handler i bunn og grunn om hvor mye skade de faktisk er i stand til å gjøre, disse som ikke egentlig mener eller står for noe, men som bare følger den rådende tidsånden til punkt og prikke.

Og det er her jeg tenner på alle plugga, for å bruke et folkelig uttrykk; jeg vokste nemlig selv opp i et religiøst diktatur. Jeg forsøker så godt jeg kan å være velvillig, men jeg kan ikke beskrive Jehovas Vitner som noe annet enn nettopp et diktatur, og jeg vet derfor meget godt hva det vil si å bli utsatt for det som i vår tids samfunnsdebatt kalles «negativ sosial kontroll», hvilket bl.a. samfunnsdebattant Amal Aden skrev om i Dagbladet for ett år siden i artikkelen «Et helt hav av kontrollører som overvåker deg» (Dagbladet, 20/1-2018). Jeg vet hva dette er, da jeg vokste opp med det.

Det er nå hele tretti år siden jeg brøt med min barndoms menighet (da jeg var 14 år gammel), men den gangen da jeg var barn på 70- og 80-tallet var korporlig avstraffelse ikke uvanlig hos oss. Hvordan det er hos dem i dag, det vet jeg ærlig talt ikke, men da jeg vokste opp hendte det en gang iblant at jeg fikk kjenne flathånda. Jeg husker ett av tilfellene som særdeles sviende og ydmykende, da det skjedde utenfor menighetsalen, foran alle de andre «brødrene og søstrene».

Det hendte altså en gang iblant, og dette var på 70- og 80-tallet, så jeg skal ikke påberope meg å ha vært utsatt for mye av det unge muslimer i Norge fremdeles opplever gjennom sin oppvekst. Et trist fenomen som Abid Raja har uttalt seg om i Aftenposten i nyhetsartikkelen «Reagerer sterkt på den høye andelen voldsutøvere med innvandrerbakgrunn» (Aftenposten, 5/3-2016). I artikkelen får vi vite at «Aftenposten har gått gjennom familievold-dommer ved Oslo tingrett de siste tre årene. Blant de 89 som er dømt for vold mot barn, er det bare syv norske voldsutøvere. Nesten ni av ti gjerningsmenn og -kvinner har minoritetsbakgrunn fra Asia eller Afrika».

Jonas Gahr Støre har også latt seg opprøre av det vi ser av «negativ sosial kontroll» her hjemme i ellers så trygge Norge, og skriver om det i Dagsavisen i innlegget «Å bestemme over eget liv» (Dagsavisen 25/1 – 2018). Han innleder med brask og bram at ««vi er ikke ukjente med de forholdene de «skamløse» tar opp. Men det har vært for lite handling»», for så å fortsette senere i innlegget med det helt ufarlige og tannløse «Alle steder hvor det offentlige har direkte kontakt med barna – på skoler, fritidsklubber, skolehelsetjeneste, helsestasjoner og avdelingene for de eldste i barnehagene – må det gis kunnskap og undervisning i likestilling. Det handler også om viktige juridiske- og rettighetsspørsmål, som at det er forbudt for foreldrene eller andre å slå dem eller bruke annen fysisk og psykisk vold, at barn og unge har rett til medvirkning og samtykke ved lange utenlandsopphold og rett til å gjøre egne frie valg av partner når den tid kommer.»

Unnskyld meg, Støre, men jeg tror at både ungdommene og foreldrene deres allerede vet at dette er de normer og lover som gjelder i Norge. Problemet ligger nok heller i at det er altfor mange av foreldrene som gir totalt blaffen i disse reglene, vel? Og dessverre tror jeg at ungdommene selv instinktivt har forstått at det ikke er mye hjelp å hente i det offentlige Norge. Enhver som har vokst opp i et kontrollerende miljø, slik jeg selv gjorde, vet nemlig allerede at «det er en verden der ute», men den er bare akk så ute av rekkevidde.

Man vet at man kan få hjelp, men man vet også at dette vil innebære å kontakte barnevern og politi; det vil innebære å bryte med en hel familie, et helt nærmiljø, kanskje flytte til en annen by, starte på nytt, helt alene i verden, og da særlig hvis det religiøse miljøet man vokser opp i opererer med så ekstreme sanksjoner som det man kan finne i enkelte muslimske familier. Særlig for jenter kan det faktisk dreie seg om liv eller død – en problemstilling som (gudskjelov) ikke var aktuell i min egen barndoms religiøse miljø. Så det å «informere» er egentlig det mest norske av alt; det er å late som om man tar tak i noe, uten egentlig å gjøre det.

Videre i innlegget skriver Støre om at «Vi kjenner historier om barn som sendes tilbake til opprinnelseslandet fordi de er for integrerte eller for «vestlige»».
Dette var i januar. I mai kom nyheten på NRKs nettsider om at norsk-somaliske barn blir  «Utsatt for tortur på koranskole i Somalia». Vi snakker altså ikke om min fordums barndoms  susende flathånd, vi snakker om det å bli lenket med kjettinger, banket med stokker og til og med brennmerket, dersom man er «opprørsk» nok. Norske barn blir altså i 2018 sendt til foreldrenes opprinnelsesland for å bli torturert! Man skulle ikke tro det var mulig.

Og det er her jeg innleder min egentlige agenda med denne artikkelen: Ettersom jeg er lærer av yrke selv, tillater jeg meg å spørre mine kollegaer: Hvor var dere?!? Ja, hvor var dere i månedene før disse ungdommene som NRK rapporterer om bare «forsvant»? Var det ingen tegn til at noe var galt?

De ansatte ved disse 27 av 40 undersøkte forskolene i Sverige, de ser ikke noe som helst problem i det å være villige til å tyste på barna til foreldrene. De har ingen kvaler, De Velvillige, når de uten å tenke seg om gjerne sender de små og forsvarløse barna hjem til far og mors sviende, susende håndflater, eller det som verre er. Så absolutt nedrige og blottet for integritet er tydeligvis store deler av lærerstanden i vårt naboland, at man lekende lett og uten å tenke seg om er villig til å innta rollen som Gestapo i opprettholdelsen av det flerkulturelle paradis.

Og hvordan står det så til med velvilligheten i vårt eget land? Det vil jeg gjerne vite.

Jeg vil spørre mine kollegaer: Hvor mange av dere er det som ville være villige til å påta dere den samme rollen som det de svenske lærerne så gjerne gjør, dersom skoleledelsen ber dere om det? Ville dere sagt ja? Jeg håper til min barndoms forlatte gud at det ikke ville være mange.

Så ille tror jeg likevel ikke om dere, men det er en annen mistanke som gnager i meg: Hvor mange av dere ville grepet inn, dersom dere så minoritetsbarn og -ungdommer der dere hadde en mistanke om at barnet/ungdommen faktisk egentlig ønsket frihet og en normal oppvekst, fri for foreldrenes «sosiale kontroll», denne tilstanden som jeg foretrekker å heller omtale som diktatur og indoktrinering? Hvor mange av dere ville våget å innlede den fryktede samtalen med barnet/ungdommen om «hvordan det står til hjemme», dersom dette barnet var av somalisk eller pakistansk opprinnelse? Hvor mange ville våget å sende den bekymringsmeldingen til barnevernet? Og jeg lurer: Hvor mange av dere så faktisk urovekkende tegn hos somaliske og pakistanske ungdommer, men gjorde likevel ingenting, og så stusset dere bare litt når de plutselig «forsvant» og var borte fra skolen i flere måneder? Dere var kanskje litt for redde for å tråkke på foreldrenes svært så religiøse tær?

For de ansatte ved 27 av 40 undersøkte forskoler i de svenske «utsatte områdene» ser nemlig intet problematisk i til og med det å agere som foreldrenes hemmelige Stasi-agenter. Derfor frykter jeg at selv om det kanskje ikke har kommet riktig så langt hos oss, så ville dere ikke våge å gripe inn for å hjelpe, nettopp fordi den regjerende tidsånden tilsier at vi på død og liv skal vise så sabla mye «forståelse» for flerkulturelle særegenheter, som f.eks. foreldrenes krav om full tildekking av småjenter, et krav som dere i «toleransens» navn blindt har godtatt, og betrakter som normalt. Blåmerkene på de spede jentearmene, de får dere aldri se, for de er godt skjult bak abayaen, og det å be jentungene om å brette opp ermene, det ville selvfølgelig innebære å tråkke på foreldrenes så altfor hellige religiøse følelser.

Jeg tror at i vår tid er det så altfor mange også av dere, mine kollegaer, blant De Velvillige, og det skremmer meg.

Jeg møtte en gang en lærer som slett ikke var en av disse. Det følgende er en historie fra min egen barndom: Jeg satt der på trappa utafor skolen, dresset opp i penbukse og skjorte og følte meg som en komplett idiot, med veska full av de jævla Vakttårnet-bladene. Jeg ventet på fyren fra mors menighet som skulle ta meg med ut «på feltet» (forkynnelse, å gå og ringe på dørene til folk).

Jeg haaatet det over alt i verden. Jeg avskydde det. I min lille tolvårige verden var det ingenting som kunne være mer ydmykende enn å stå der foran en komplett fremmed etter å ha plaget fyren ved å ringe på døra hans i utide for å stotre fram den innlærte frasen om at «jeg lurte på om du hadde gjort deg noen tanker om guds planer for verden», mens jeg rakte fram et av de forhatte bladene. Som en slags rituell handling som sto for absolutt alt jeg avskydde, men som jeg likevel var tvunget til å gjennomføre, litt som det jeg vil anta en ateistisk ung muslim må føle når han ligger i moskeen og kneler opp og ned på bønneteppet fordi faren ligger på bønneteppet ved siden av. Men; jeg hadde ikke noe valg, for jeg var et barn, og jeg var ennå ikke gammel nok til å ta konfrontasjonen.

Så tasset en eldre, mannlig lærer som kjente til situasjonen min forbi, og han sa noe til meg for å muntre meg opp. Jeg husker ikke den nøyaktige ordlyden, men det var noe á la «dette er ikke for evig, veit du, en dag er du stor nok til å nekte».

Det var alt. En liten setning i forbifarten, men det var det beste noen lærer noensinne gjorde for meg. Det ga meg håp. Han hadde rett også, fra jeg var 14 og stort sett utvokst ba jeg min barndoms kontrollører dra pokker i vold, og siden har jeg vært et fritt menneske.

Dette var på midten av åttitallet. I dag hadde nok ikke denne læreren våget, for hvis barnet/ ungdommen hadde fortalt det til foreldrene, ja, da ville han risikert å få påpukk fra skoleledelsen for å ha «fornærmet» noens religion eller noe i den dur, og da ville jeg, hvis jeg hadde vært født 30 år seinere, gått glipp av dette bittelille glimmeret av håp om en bedre framtid.

Og jeg spør meg: Hvor mange lærere er det i dag som ville våget å si det samme til ei trist jente i hijab, som det den læreren sa til meg den gangen for litt over tretti år siden? Det er pokker ikke mange. Serviliteten og fraværet av integritet er øredøvende. Jeg håper bare at det vil gå enda noen år før velvilligheten også her hos oss når det svenske, ryggradsløse nivået.

Så jeg vil gi noen råd til dere, Fatima og Ali, dersom dere drømmer om frihet og smugleser her inne på Resett: Dersom dere befinner dere i en vanskelig situasjon, bør dere ikke stole på at skolen som system kommer til å hjelpe dere. Til det er det nok for mange av De Velvillige iblant oss lærere. De våger rett og slett ikke. Men det dere kan gjøre, det er å se an de menneskene dere møter på i skoleverket, og der vil jeg anbefale dere følgende: Gå ikke til rådgiver, særlig om det dreier seg om en kvinne.

Oops, jeg sa det rett ut, og jeg kunne aldri gjort dette hvis jeg ikke skrev under et alias, men det gjør jeg altså nå, så jeg sier det som det er: I min erfaring er kvinnene i skolen de som er aller mest opptatte av å «følge partilinjen», hvilket i praksis vil si å glatte over problemer, feie dem under teppet og for guds skyld alltid snakke med innestemme.  

For disse, De Velvillige, er det nærmest utenkelig å gjøre noe som kan føre til at de blir anklaget for ikke å ha vært «kulturelt sensitive» nok, eller for «å mangle kulturell kompetanse» eller hva pokker de nå kaller denne galskapen for tiden. Unngå også unge lærere av begge kjønn, da de stort sett er av samme ulla.

Dersom det er én lærer ved akkurat din skole som vil være villig til å ta tak i problemet ditt, og som vil være tøff nok til å «ta tyren ved hornene» og gå gjennom ild og vann for deg og din frihet, så er han trolig en av disse fæle hvite mennene som (mer enn) pusher femti. Trolig pusher han nærmere seksti. Det vil være han sure gamlingen som har ord på seg for å være streng og sint. Han nærmer seg pensjonsalderen, så han er ikke redd for å lage litt bølger. Det er ham dere skal spørre om hjelp, ikke De Velvillige.

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-medlemskap og gir ikke tilgang til medlemsinnhold. Resett-medlemskap finner du ved å trykke her.