Den oppmerksomme leser av norske medier, som også følger nøye med i samfunnsutviklingen og det politiske liv, kan registrere at muslimer som gruppe behandles på en særskilt måte i Norge, helt ulikt alle andre innvandrergrupper.
De gis fremskutte plasser i media, særlig i NRK, som ser ut til å ha valgt seg ut muslimske jenter i hijab som representanter for alle innvandrere hver gang de skal ha en innvandrer i en serie, som programledere og lignende. Når ga vi tilsvarende plass til sikher, buddhister, jøder og hinduer – for ikke å snakke om kristne innvandrere?
Har Erna Solberg oppsøkt buddhistenes tempel på deres hellige dager? Drar hun i synagogene for å vise sin solidaritet med jødene? Sender hun ut hilsener fra statsministerens kontor på alle trosgruppers helligdager? Vel, i så fall har dette gått meg hus forbi. Men hun er særdeles nøye med å behage muslimene, ved å vise deltagelse og interesse.
Da jeg selv har ektefelle fra Thailand, er denne skjevheten særdeles påfallende. Thailandske kvinner har stort sett bare blitt fremstilt i mediene med ett eneste formål: For å omtale sex-salg og nedrige norske menn som misbruker fattige kvinner. Intet annet har noen interesse. Når hadde NRK en thaidame som programleder, eller som hovedrolleinnehaver i valgprogrammer eller serier? Eller som 17. mai-presentatør? Noe slikt ville selvsagt vært utenkelig. Like utenkelig som at Erna Solberg besøker thaitempelet for å vise sin deltagelse på buddhistenes høytidsdager, eller at NRK lager en velvillig kulturreportasje for å utforske den thailandske kulturen eller buddhismen.
Forskjellsbehandling
Det at mediene og politikerne gir muslimene som gruppe en særskilt stilling og prioriterer dem fremfor alle andre trosgrupper, går igjen i hele Vest-Europa, kanskje med unntak av Østerrike og Sveits, og det kan sies svært mye om hva som forårsaker dette.
Veldig grovt sagt kan man si at den kristne kulturen har utviklet seg til å bli en tjener-kultur, mens den muslimske kulturen først og fremst er en hersker-kultur. Og i møtet mellom disse to kulturene, vil den kristne kulturen forsøke å finne en fredelig sameksistens ved å «tjene» muslimene, altså ved å være imøtekommende, integrerende og vennlige, mens den muslimske kulturen vil markere sine særinteresser, kreve å bli imøtekommet og kreve at samfunnet skal tilpasse seg dem og ikke omvendt.
Dette skjønner selvsagt våre politikere og medier både bevisst og ubevisst. Og for å skape fredelig sameksistens velger de å strekke seg veldig langt for å gi muslimene anerkjennelse og en stor og meget synlig plass i samfunnet, i håp om at de ikke vil danne isolerte, fiendtlige samfunn, slik det i stor grad har skjedd i Sverige, Storbritannia, Tyskland, Belgia og Frankrike.
Å kreve og klage virker
Alle som følger med, vet at det der har dannet seg parallellsamfunn der det kreves at sharialover skal gjelde og alt og alle skal tilpasse seg muslimenes verdier. Det som også følger med dette, men som stort sett forties i PK-mediene er en dramatisk økning i voldsutøvelse, voldtekter og grov trakassering av dem som skiller seg ut.
Den historiske bakgrunnen for kristen og muslimsk kulturs meget ulike utvikling, finner man om man går helt tilbake til religionenes grunnleggere, Jesus og Muhammed. Jesus var en ydmyk mann, som aldri søkte makt, aldri oppfordret til krig og vold og som til slutt frivillig lot seg drepe samtidig som han tilga dem som drepte ham. Den ultimate selvoppofrelsen som fremdeles inspirerer millioner av kristne rundt omkring i verden. Kristne har gjennom historien gjerne ønsket å gjøre alt for andre, og beholde lite for seg selv, nøyaktig som Jesus gjorde.
Muhammed, derimot, hadde riktig nok Jesus som forbilde og var en inspirert spirituell forkynner i sine yngre år, men utviklet seg gjennom livet til å bli en voldelig krigsherre, som førte sine tilhengere i krig, som oppfordret dem til å drepe sine fiender og aldri underkaste seg noen, men være herrer over andre. Alle fiender og vantro som ble drept, ville medføre en belønning i paradis, i følge Muhammed, og det tror muslimer på den dag i dag. Ulikheten mellom Jesu’ og Muhammeds budskap kunne ikke vært større.
Det er egentlig ganske selvfølgelig at land hvor disse to religionene er dominerende, utvikler seg i fullstendig motsatt retning. I de kristne kulturene har vi utviklet individuell frihet, likeverd og respekt for menneskeverdet. I mange muslimske land praktiseres svært patriarkalske verdier, og mennenes makt over kvinner og barn er ubestridelig. Det praktiseres æresdrap, tvangsekteskap, kjønnslemlesting, familievold, blodhevn, vold mot hustru, barneekteskap osv.
Den siste virkelig voldelige demonstrasjonene i Norge er det muslimer som har stått for, motdemonstrasjonen mot en Israel-markering for noen år siden, der biler ble påtent, butikker ramponert, unge muslimer kastet steiner og folk virkelig følte seg truet på livet. Man følte seg for en kveld hensatt til Midt-Østen, og hvem som er forbildene for unge, norske muslimer, er åpenbart; voldelige, steinkastende palestinere. Ellers er muslimske demonstrasjoner hvor de krever respekt noe som andre innvandrergrupper aldri har arrangert. Har noen noensinne sett thaier, jøder eller sikher gå rasende gjennom Oslos gater og kreve respekt? Nei, det er det kun muslimer som gjør.
Det er selvsagt stor individuell forskjell mellom enkeltmennesket både innen den kristne og den muslimske kulturen, men det jeg har beskrevet her, er de dominerende hovedtrekkene. I det store bildet er den muslimske kulturen dominert av eneherskende patriarkalske overhoder, som krever underkastelse og som krever sine rettigheter imøtekommet, og som kontrollerer hele sin slekt med hard hånd.
Aller verst går dette ut over døtrene, som ofte isoleres og holdes i svært strenge tømmer og bærer hele slektens ære på sine skuldre. Og nåde henne om hun bringer skam over slekten. I siste ende er æresdrap det eneste som kan gjenopprette slektens ære. Og joda, det skjer også i Norge. Senest ble en muslimsk kvinne forsøkt drept av både sin far og sine brødre på Greverud i Oppegård fordi hun hadde blitt for norsk og for selvstendig i deres øyne.
Inkompatibilitet
I skarp kontrast til den muslimske kulturen, står den norske, kristne kulturen, med Jesus som sitt ideal og den er selvoppofrende, imøtekommende, ydmyk og svært lite selvhevdende. Ja, faktisk så benekter hele vår kulturelle og politiske elite at det overhode finnes noen særegen norsk kultur, og i deres øyne har vi altså rett og slett ikke noe verken å forsvare eller ta vare på. Kultureliten og venstresiden praktiserer den særegne formen for Janteloven, som sier at «vi skal ikke tro at VI er noe». Å anse at norsk kultur er verdifull, blir latterliggjort og hånlig omtalt som noe mindreverdig og ubegavet.
Til dette kan man så legge at venstresiden gjerne oppfatter nasjonalisme for den aller største trusselen mot det norske samfunnet pr. i dag. Senest hevdet MDGs mitraljøsepolitiker, Eivind Trædal, denne meget aggressive og hatefulle «antirasisten», som kanskje ble mest kjent da han øste ut sitt raseri og sitt hat mot saklige og rolige meningsmotstandere på Dagsnytt 18, at nasjonalismen er det som historisk sett har ført til de aller største ødeleggelsene i verden. Å elske sitt land er altså også en stor trussel mot sivilisasjonen.
Vi bør alle oppgi kjærligheten til vårt land og til vår kultur(som altså ikke eksisterer), vi skal helt slutte å tro på at vi overhode har noe særegent og verdifullt å bidra med, og vi skal åpne våre grenser på vid gap for en innvandring fra kulturer som kan berike vår ikke-eksisterende kultur, som ikke har noen som helst verdi og som bare fascister og nazister har noen tro på.
I sterk kontrast til denne grove nedvurderingen av alt norsk, står muslimen Erdogan, som er i ferd med å omdanne Tyrkia til et ultranasjonalistisk, muslimsk diktatur med lange fangarmer inn i Europa, klar til å støtte opp om alle Europas muslimer. Muslimene slår oss grundig ned i støvlene både hva angår kjærlighet til sitt land og tro på egen kultur. Er det noen som tror det er veldig utbredt i muslimske land å anse sin kultur som noe mindreverdig eller ikke-eksisterende, som trenger berikelse fra vestlig kultur?
Men når en fullt tildekt muslimsk jente som Sumaya Jirde Ali står frem i sosiale medier og forteller hvor rasistiske nordmenn er og om sitt hat til menn, så synes vi det er så utrolig fint og flott at vi sporenstreks utroper henne til ulike hedersbetegnelser, utgir hennes bok (som alle er enige om er langt under middelmådig bra, litterært sett), gir henne omtale i alle medier i lang tid og anklager alle som våger å kritisere henne for å være muslimhatere og rasister.
Vi gleder oss i fellesskap over hennes sjarmerende meldinger på twitter: «Fuck the police», «Fuck Sylvi Listhaug» og «Fuck saklig diskusjon». Er det ikke fantastisk flott og fint når unge muslimske kvinner står frem på denne flotte måten, dere? Dette vil vi bare ha mer av. Det beriker samfunnet vårt på en så utrolig fin måte! Fargerikt mangfold er bare så fint! La oss få mer fuck Norge! Det fortjener vi!
Når muslimske innvandrere kommer i stort antall til vestlige kulturer, trer den muslimske kulturen som en herskerkultur frem mer og mer jo større antall de kommer i. Kanskje kan vi klare å motvirke dette i Norge, fordi antallet fortsatt er temmelig lite i forhold til mange andre vestlige land. Jeg håper og tror det! Men det kan utelukkende lykkes med en meget streng innvandringspolitikk og ved å fjerne den særdeles rause muligheten til å stadig hente nye landsmenn gjennom familiegjenforening.
(Innlegget er tidligere publisert på Facebook)