Å støtte homoparaden er å støtte andres frihet til å elske hvem de måtte elske. Foto: Audun Braastad / NTB scanpix
annonse
annonse

Jeg gikk i min første homoparade for omtrent åtte år siden, og var veldig opptatt av å ikke bli avbildet eller sett i paraden. Den gang hadde jeg med mitt barn, og reaksjonene fra mitt miljø var ikke små. Å støtte homofile er i det somaliske miljøet forbundet med stor skam, og den ytre kontrollen hindrer potensielle støttespillere.

Å støtte de homofile er ikke noe vi lærer på koranskolene eller i de ulike miljøene, men den støtten følte jeg at jeg skyldte mine homofile venner. Etter paraden mottok jeg også noen telefoner som skulle resultere i at jeg holdt meg unna paraden i mange år. Fram til sommeren 2017 da jeg endelig bestemte meg for å gå igjen. Denne gangen med hendene full av homoflagg og ambisjoner om å gå stolt uten skam gjennom hele paraden.

Det er slike handlinger som ikke blir anonyme når du har somalisk og spesielt muslimsk bakgrunn, så denne gangen ble det også ytret noen velmente råd. Forskjellen mellom første gangen og siste ganger en økt toleranse for de homofile og mindre aksept av velmente råd som fører til intoleranse. Å vifte med homoflagget midt på Grønland ga meg også en følelse av å vifte bort skam og følelse av solidaritet med mine medmennesker. Å demonstrere mot intoleranse en dag i året bør være en plikt vi tar på alvor. Vi demonstrerer jo mot kvinneundertrykking 8. mars hvert år. Hvorfor ikke undertrykkelse rettet mot andres legning?

annonse

Fortsatt nødvendig

For noen dager siden leste jeg et innlegg om at to homofile gutter ble slått ned på åpen gate. De er sikre på at dette skyldes deres legning. Flere steder i Oslo kan muslimske homofile rapportere at de blir møtt med trakassering, hån og i verste fall vold. Dette er ikke kun avgrenset til innvandrermiljøene, men også det etnisk norske. Dette bør være en indikasjon på at vi har store problemer med aksept av enkeltindividets frihet.

Så har vi de som reagerer på at barnehagen promoterer toleranse for homoparaden. Den blir sett på som tidlig innblanding i hva barn skal tro og ikke tro. Men hvordan er det feil å lære barn fra tidlig alder av at toleranse for at noen har to pappaer, noen to mammaer, noen en av hver forelder og noen kun den forelderen så virkelighetsfjernt? I et moderne samfunn, der vi stadig beveger oss fra den tradisjonelle familien, må også barn lære at det fins ulike former for familier. Det å normalisere homoparaden i barnehager er ikke synonymt med å normalisere nakenhet og seksualisert atferd. Å tro det er å ta vekk fokus fra de virkelige problemene.

I mange land blir homofile drept, straffeforfulgt, torturert og marginalisert. Kjærlighet mellom homofile har i mange land blitt kriminalisert. Særlig den mellom to menn. Alle land som straffer homofile med dødsstraff er islamske land, der myndighetene mener at deres levesett bryter med god moral. Flere kristne land har også barbariske behandlinger av homofile.

annonse

Man trenger ikke engang reise ut av Europa for å møte intoleranse mot homofile. Russland har en lov mot «homofil propaganda», der de ønsker å verne mindreårige mot påvirkning. Den bryter ikke bare ytringsfriheten, men den gjør det umulig for homofile å snakke om sine kamper uten å bryte loven.

Å støtte homoparaden er å støtte andres frihet til å elske hvem de måtte elske. Det betyr at vi i realiteten fremmer liberale verdier om likeverd og toleranse. Det betyr også at vi står på samme side som de vi ønsker skal leve sitt liv etter egne premisser. Homoparaden er en vakker, solidarisk og flott markering. Den har jeg forpliktet meg til å gå i for å markere at frihet er for alle.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon