Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
annonse
annonse

Næringsminister og Høyre-politiker Torbjørn Røe Isaksen var denne uken ute og hevdet at andelen minoritetselever på de ulike Oslo-skolene var et tema de fleste foreldre var opptatt av. Men få vil innrømme det, og enda færre vil stå frem i media. Røe Isaksen følte seg presset til å si at det ikke bare var «rasister» som var bekymret.

Men det er kanskje stigmaet man er redd for hvis man bringer det opp?

Resett har snakket med en kvinne i førtiårene som forteller en historie som i liten grad formidles i media. Om foreldre med barn i skoler med høy innvandrerandel. Vi kaller henne “Ingvild”.

annonse

Flukt uten forklaring

Ingvild bor med mann og barn i et strøk av Oslo hvor det er ganske mange innvandrere. Ingvild er bekymret for utviklingen i Oslo, den økende segregeringen og veksten i antallet innvandrere. “Det går for fort og for raskt og kulturforskjellene blir for store. Det blir veldig synlig i vårt nærmiljø,” sier hun.

Hun forteller om et nabolag der flere av de norske barnefamiliene flytter. Ingvild har selv barn i skolealder. “Fram til skolealder var utfordringene små,” forteller Ingvild. Men da det nærmet seg tiden for skolestart, flyttet mange av de jevnaldrende med norsk bakgrunn – og slik har det fortsatt opp gjennom barneskolen.

Få større familieboliger og forholdsvis dyre leiligheter sender barnefamilier ut av Oslos østlige bydeler. Få er oppriktige på alle grunnene til at de flytter, men flesteparten flytter til mer norsk-pregede bydeler, eller helt ut av Oslo.

annonse

“Jeg har ikke tall på alle historiene jeg har fått, ofte på tomannshånd, om vanskelige beslutninger om å flytte fra et nærområde der barna går på skole og som familien også trives i og har tilhørighet til,” sier Ingvild.

Hun forteller om familier som vegrer seg lenge før de tar beslutningen om å flytte fra området, eller bytte skole for barnet sitt. Men til slutt blir det for krevende for en del familier; dårlig læringsmiljø, medelever som aldri kommer i bursdag eller deltar på aktiviteter, utagerende og til og med voldelige medelever i enkelte klasser. “Skolemiljøet påvirker jo hele nærmiljøet. Segregeringen mellom kjønnene starter tidlig, det er tydelig at det er jentene som har det strengest hjemme. Guttene er ofte ute og leker til langt på kveld, i tidlig alder, mens jentene oftere glimrer med sitt fravær. Dette er ikke en myte, men faktisk slik det er,” forteller hun.

For mange av de som flytter er det ikke mulig å innrømme at de flykter fra multikulturen. Flere har identiteten sin på venstresiden, stemmer på partier som åpner opp for mer innvandring, og som tror dogmatisk på en berikende flerkulturell virkelighet.

De kan derfor ikke innrømme det de selv erfarer. Ingvild vet ikke engang om de innrømmer det for seg selv.

Oppløsningen av det norske fellesskapet skjer uten at folk snakker seg imellom om det, uten erkjennelse. Svært få vil innrømme at det er et problem. Det er en elefant i rommet.

annonse

Ensomheten med bekymringene

Ingvild beskriver seg selv som idealistisk, en som ønsker å bidra til et godt samfunn og nærmiljø for alle som bor der. Hun trodde også at det ville være nok familier med norsk bakgrunn eller tilsvarende som kunne støtte opp om og ta vare på lokalmiljøet og sørge for gode vennskap. Hun antok også at de som faktisk kjenner utfordringer på kroppen ville ønske å snakke om utfordringer som dukket opp og forsøke å finne løsninger. “Dessverre er det mange som legger bånd på seg, og det blir jo ikke lettere slik som samfunnsutviklingen har vært der mange problemer skal ties i hjel og ordet “rasist” sitter løst,” sier hun.

Ingvild har selv høyere utdannelse og arbeider i det offentlige. Men de fleste andre, særlig de med barn i skolealder, bor i motsetning til henne i områder med få innvandrere. På jobben hennes er det få som ønsker å snakke om innvandring og integrering i negative ordelag.

På meg virker Ingvild veldig forsiktig. Ordene fosser ikke ut av henne, hun har kontroll. Men hun har likevel dette blikket som man av og til møter hos offentlig ansatte med god utdannelse, de som jobber med planer, analyser og direktiver. De leter et spor av likesinnede. Noen andre som heller ikke kjøper det politiske korrekte.

De har svært vanskelig for å finne hverandre. Hvem skal åpne opp først? Hvordan kan man hinte, legge ut følere som, hvis de ikke får resonans, kan trekkes tilbake. Dette gjelder både i privatsfæren og på jobb. Ensomhetsfølelsen ligger nok der hos flere i nærmiljøet også, tror Ingvild.

Denne kvinnen i førtiårene ønsker ikke å stå frem, hun ønsker egentlig heller ikke å se historien sin på trykk, anonymisert.

Hun ønsker egentlig bare å prate med noen som forstår.

«Ingvild» er neppe den eneste.

annonse

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon