Ytringsfriheten ligger som en solid hjørnestein i et reelt demokrati. Men inn i en tid der likegyldigheten, historieløsheten og kunnskapsløsheten ligger farlig tett innpå som sløvende og – i sin konsekvens – nesten dødelig cocktail, er det intet mindre enn en samfunnsplikt å reise seg for å forsvare den soleklare rettet til å ytre seg på fritt grunnlag.
Å gå rundt med feil meninger er snart i ferd med å bli betraktet som folkesykdom, mens statskringkastingen NRK (fortsatt Norges fremste opinionsdannende organ), NTB, VG, Dagbladet og Aftenposten blir til en stor fakta-oase? Lykkes noen helt eller delvis i å innføre konsepter, strukturer, doktriner og rotere relaterte kampanjer i mainstream media – som ikke bare hemmer, men innsnevrer ytringsfriheten over tid – blinker varsellysene helt samtidig over demokratiet. Det er for eksempel ikke sikkert Sylvi Listhaug er djevelens utsending på jord. Om VG skriver noe fælt om Donald Trump hver dag er det ikke sikkert det hjelper. Presidenten med det sterke kjeftamentet kan bli gjenvalgt!
Multikultur-doktrinen og miljø-doktrinene kan faktisk ha samme opphav og samme mål, og bekrefter langt på vei, med sin iboende brodd mot frie og åpne diskusjoner, at noen helt konkret kan være i ferd med å skvise inn en lyssky ideologisk agenda; stadig hjulpet av politiske teatre med skinndialoger. Er dette en realitet er den politiske undergrunnen i dette landet langt sterkere enn det de fleste har fantasi til å forestille seg.
Demokratisk underskudd
Javisst, vi kan hver på vår kant sitte og skjære grimaser, og kjenne på fornemmelsen av at like utilnærmelige som svulstige politiske konsepter stadig slynges ut fra sentrale medier, legitimert og hjulpet av et storvokst og topptungt byråkrati med sine håndplukkede eksperter. Fakta-forvaltere med ett øye som løper inn og ut av studio og redaksjoner og forteller oss hvordan virkeligheten er og henger sammen. Intet mindre.
Vi kan kjenne på avmakten under en anmasende agenda-journalistikk og en tilhørende politikk/ideologi – som en borgerlig regjering til tross fortsatt lever og roterer videre under overflaten og gir et betydelig demokratisk underskudd. Meningsbærerne er for en stor del statsansatte, om de ikke sitter med alvorstunge blikk på dypet av enøyde, sentrale redaksjoner.
De organiserte fortielsene i det offentlige rom, i samfunnsdebatten, er samtidig en organisert fortsettelse av benekting som uttrykk for en primitiv forsvarsmekanisme hos det enkelte menneske. Et fenomen som er godt kjent fra psykologiens verden. Noe slikt kan imidlertid ikke vokse seg stort imidlertid uten at sentrale, «mainstream» medier har adoptert et bestemt politisk konsept: De blokker rett og slett ut ”feil meninger”, og fjerner samtidig hele temafelt i samfunnsdebatten, eller berører problemfeltet slik en kunne lese spalte opp og ned i sovjetiske medier – med tragisk fortsettelse inn i vår samtid.
Liksom-diskusjoner
Et skimmer av demokratisk puls ligger i det å invitere profiler fra den raskt voksende mengden av politisk ukorrekte til studioene, sammen med de autoriserte og for lengst inngåtte rikssynserne. For så å avspise ethvert ”feilaktig” resonnement slik at det ikke blir sluttført. Etermedia arbeider nemlig i tid, under stadig tidspress; og det blir lett til det store alibiet. Slike politiske teatre fantes og finnes også i en rekke sosialistiske samfunn, hvor både Hitler og Mussolini både var knoppskudd og variabler i den samme totalitære familien.
Du forties, ignoreres, marginalieres og fordummes som useriøs og som utskudd, om så hele ditt uttrykk er teppebelagt med god og holdbar statistikk og solide dokumentasjoner. Sosiale medier har blitt til viktige pustehull. Bruk dem!
Multikultur-doktrinen hamrer videre
Skal et demokrati pulsere og fungere må ingen slippe unna med lyssky konsepter som går ut på å blokkere, fortie og stigmatisere hele grupper av befolkningen som er urolig over en samfunnsutvikling de mener peker og går i feil retning. Et samfunn som stadig polariseres, der store innvandringsgrupper isolerer seg og blir til sosiale trykkokere selv ute i provinser og småbyer, er og blir en trussel i et demokrati
Etter Berlinmurens fall ble det multikulturelle konseptet drapert utenpå en utpint ideologi som i all praksis viste seg veldig lite salgbar. Det røde ble så grønnpenslet. Mange av de kjente sosialistiske frasene ble med ett luket vekk. En prosess som akselererte etter at samtlige, rendyrkede sosialistiske land ble en synlig fiasko.
Vi øyner en utvikling i to spor: Mulitikultur-doktrinen som fremste redskap for å videreføre forslitte og forpinte totalitære ideologier i en ny tid, ispedd miljø-doktriner – primært for å rekruttere nye generasjoner inn i rekkene der statsforherligelse og hat mot alt som betraktes som privat eiendom: Folket må ”hjelpes” og overstyres fra en sterk sentralmakt, angivelig for å rense naturen/miljøet? Hvor mye miljøet er forurenset og hvor mye som må renses rundt deg og meg, se det får vi ikke være med på å bestemme! Når ble du invitert til å drøfte substansen og logikken i begrep som klimakrise og CO2-utslipp? Bare se, en tillater ikke å gi handlingsrom for skeptikerne! Det hele bærer i seg preg av religiøsitet.
Vi må under ytringsfrihetens merke spørre oss hvorfor det har blitt slik i et tilsynelatende åpent samfunn? Den historiske analysen bør kanskje favne en realitet knyttet til at det i alle land der sosialismen har fått fotfeste over tid har pågått en prosess der ett eller to toneangivende sosialistisk partier har smeltet sammen med mektige statsorganer – beskyttet av et gigantisk byråkrati, fagforeninger og dominerende medier. Å kvitte seg med slike forsteinede eliter, strukturer, tankesett og nettverk, (på russisk kalt ”Nomenklatura”) vil nok kreve mer enn to regjeringsperioder fra borgerlig side. Så bruk ytringsfriheten for alt hva den er verd! Husk, de ”useriøse” i dette landet er i flertall.