1970–tallet er kjent som den seksuelle frigjøringens tiår. Selvbestemt abort var kvinnebevegelsens største seier og p–pillen gjorde det mulig for kvinnen å bestemme når hun ville få barn. Andrebølge–feminister som var godt plasserte på den politiske venstresiden ønsket at skillet mellom mann og kvinne skulle minskes kraftig, om ikke forsvinne helt.
Takket være sosialkonstruktivismen var det mange feminister som trodde at like regler ville gi like resultater dersom man gikk inn for å knuse det patriarkalske systemet som forskjellsbehandlet kvinner og menn. Etter mye forskning og undersøkelser, så viser det seg at kvinner og menn er biologisk forskjellige, og prioriterer likeså. Da vil selv like regler føre til forskjellige resultater. Men hvem lider mest under det nye systemet?
Paradoksalt er det kvinner som har hatt mest å tape på endringene i datingmarkedet
Tidligere har sex utenfor ekteskapet vært skambelagt og ofte fordømt, men etter noen radikale generasjoner har sexen blitt deregulert. Det vil si utenomekteskapelig sex uten nevneverdige sosiale konsekvenser, eller fare for å ende «i uløkka». Unge kvinner står for en sjelden vare, nemlig uforpliktende sex, som Kristin Spitznogle så korrekt har påpekt her på Resett.
Når kvinner i sin beste alder er villige til å gi vekk en sjelden vare, så blir det veldig lett for dem å velge menn fra øverste hylle. Det er de aller kjekkeste mennene, alfahannene, som er åpenbare vinnere i det deregulerte markedet. Når alfahannene svømmer i tilbud om sex, så forsvinner insentivet for å slå seg til ro med én kvinne. Å forplikte seg til én kvinne tar tid, ressurser og mye arbeid. Da frister det heller å sende «booty calls» til flere håpefulle kvinner som ikke takker nei.
Det er riktignok ikke slik at alle kvinner er ute etter å skaffe seg en ektemann med det første. Kvinner kan ha fantastiske one night stands, og noen trives med det, for en stund. Problemet oppstår når kvinnen vil ha et forpliktende forhold, slik de aller fleste ønsker til slutt.
Uheldigvis er kvinner på sitt mest attraktive i en ung alder der de har liten livserfaring, og har liten kunnskap om hva som driver oss menn. Å få en mann «på kroken» har blitt en gåte mange moderne kvinner sliter med å løse, og mange klarer det ikke. Men man skal være ytterst forsiktig med å klandre dem for dette. Den moderne kvinnen er tross alt et produkt av hva kvinnefiendtlige ideologier har fortalt henne.
Når kvinner finner ut at de ikke kan vente lengre, så finner de seg en mann de kan leve med. Men når ungdomstida er fylt av minner om en tid der de ble kurtisert av de kjekkeste mennene, så skulle man trodd at veldig mange kvinner får følelsen av at de har slått seg til ro med trøstepremien. Dette til tross for at de to kan være på samme nivå på attraktivitetsstigen. Kanskje kan dette være en av mange grunner til de høye skilsmissetallene vi ser i dag?
Men ikke alle kvinner slår seg til ro med trøstepremien. Mange kvinner fortsetter å lete uten å finne noen som er gode nok. Da står vi ovenfor et veldig stort problem. Fødselstallene er forskrekkelig lave, og vi ser ingen grunn til at det kommer til å endre seg med det første. Dette vil ende med en tapt generasjon, der det blir vesentlig færre arbeidende hender på en større andel pensjonister. Hvordan kommer det til å gå med velferdsstaten?
Dessverre har politikere fra både venstre – og høyresiden kommet fram til en kvikkfiks med alvorlige langtidskonsekvenser. Det skal bli mulig for enslige å skaffe seg kunstig befruktning. Hvordan vil fremtiden se ut når vi vet at barn som bor i fattige hjem, mest sannsynlig bor sammen med en alenemor? Sønner som vokser opp uten en far ender oftere opp i kriminelle miljøer, og døtre har økt risiko for å utvikle depresjoner. Alt dette kommer til å koste fellesskapet svimlende summer.
Gjennomsnittsmannen lider også under dette deregulerte dating–markedet, men norske menn har i alle fall alternativer. Aldri før har norske menn giftet seg med unge kvinner fra øst–Europa og Asia i så stor grad som nå. På grunn av hypergami, er norske menn ansett som solid valuta over hele verden. Norske kvinner som allerede sitter på toppen av det sosioøkonomiske hierarkiet, sett i verdensperspektiv, ser ingen andre alternativer ettersom kvinner generelt ikke anser menn av lavere sosioøkonomisk klasse som potensielt gode ektemenn. Kort sagt kan vi si at norske kvinner blir utsatt for ekteskapelig sosial dumping.
Satt på spissen: når en norsk mann gifter seg med en utenlandsk kvinne, blir en norsk kvinne dømt til et liv i ensomhet.
Mon tro om norske kvinner hadde vært positivt innstilte til den seksuelle frigjøringen i dag, dersom de var fullt klare over konsekvensene? Ironisk nok kan det være hensiktsmessig å gjeninnføre ekteskapet som den eneste sosialt aksepterte rammen for sexlivet. Da vil langt flere menn slå seg til ro, og kvinner kommer til å bli mer fornøyde med ekteskapene sine.
Den tradisjonelle kjernefamilien har vært fundamentet for vårt velfungerende samfunn i århundrer. Å gå tilbake til det gamle systemet er langt ifra et sosialt eksperiment, slik som den seksuelle frigjøringen har vært. Kanskje må det moderne Norge krype til korset og erkjenne at kristenkonservative har hatt et poeng, hva regulering av menneskers seksualliv angår? I alle fall for kvinnens skyld.