Siden den berømte «plasthvalen» ble funnet i hjelsultet, har problemet med plastforurensning kommet helt i fronten av oppmerksomheten i Norge, og også i varierende grad i andre land. Selve skrekkscenarioet vises i figuren nedenfor.
Ut fra denne massive forurensnings-situasjonen er det en noen sentrale spørsmål som bør stilles:
- Hva er plast?
- Forsøpling og lang nedbrytningstid
- Bioplast og faglige uenigheter
- Tiltak som bør prioriteres
Hva er plast?
Siden undertegnede er fysiker, vil beskrivelsen virke både primitiv og kanskje noe feilaktig – det anmodes om overbærenhet fra kjemikere! I stikkords form kan plast beskrives slik:
- Plast er et syntetisk materiale, laget av petroleum, hvor hoveddelen er kjedeformede molekyler som består av karbon- og hydrogenatomer. I praksis er plastprodukter ofte tilsatt forskjellige kjemikalier (bl.a. grunnstoffer) og fyllstoffer, som i sum kan omfatte opp til 80 % av vekten av plastproduktet.
- Bioplast er plast laget av fornybare råvarer som sukkerrør, vegetabilske oljer og maisstivelse. Denne plasttypen er av to hovedtyper; identisk lik ordinær (gjenvinnbar bioplast) plast og såkalt bio-nedbrytbar plast, som ikke kan sendes til gjenvinning.
Forsøpling og lang nedbrytingstid
Selv om plast utgjør bare rundt 10 prosent av verdens totale avfallsmengde, utgjør den hoveddelen av havforsøplingen, særlig fordi nedbrytingen tar så lang tid. Årsaken til denne lange nedbrytingstiden er at plastmolekylene er robuste. Hvis de brytes ned til kortere kjeder er de fremdeles plastmolekyler. Eksponeringen av sollys, d.v.s. å utsette plasten for ultrafiolett stråling, ved siden av rent mekaniske krefter, resulterer langsomt i nedbryting til mikroplast, som defineres i størrelse fra 1/10.000 millimeter (0,1 mikrometer til 5 millimeter.) Videre nedbryting – fremdeles er det plast – kan videre skje til nanoplast, i størrelse fra 0,1 til 0,001 mikrometer. Eksponeringen av ultrafiolett stråling vil også medføre «ekte» nedbryting av plasten til bl.a. metan.
Bioplast og faglige uenigheter
Rapporten «Biodegradable Plastics and Marine Litter. Misconseptions, Concerns and Impacts on Marine Environments» slår fast at fullstendig biologisk nedbrytning av plast kun skjer under forhold som sjelden eller aldri forekommer i marine miljøer. Dette står i direkte motstrid til utsagn fra fabrikantene av bioplast. Her bør dette følges opp nærmere, bl.a. ved å etterlyse detaljerte spesifikasjoner om nedbrytbarhet i sammenheng med omgivelsers egenskaper (temperatur, vann- og luftstørrelser).
Forskningen på bl.a. nanoplast har også elementer av overdrivelser. Et eksempel er en svensk studie hvor det ble anskaffet en rekke varer hver med forskjellige nanoplastelementer. Disse ble gitt fisk som fòr. En av disse nanoplasttypene viste forandringer i fiskehjerner, og dette ble slått opp. En «hake» ved denne forskningen er at den aktuelle nanoplasttypen aldri er å finne i naturen.
Skadepotensiale på levende organismer
Det høyprofilerte skapepotensialet er at den synlige plasten spises og gir en rekke uheldige virkninger, helt til at dyr sulter i hjel. Det er den usynlige mikro- og nanoplasten som også har potensiale til vesentlige forstyrrelser, i verste fall sammenbrudd i viktige økosystemer.
Et spesielt forhold er at kjemikalier som er tilsatt plasten «følger» med mikro- og nanoplasten, og kan representere en forgiftningsfare. Generelt gjelder for mikroplast, at når den spises av dyr vil den ikke bli fordøyet (dvs. plasten er uforandret) i fordøyelses-systemet, og den kan derfor ta opp plassen for næringsstoffene. Sammen med forgiftning fra de tilsatte kjemikaliene har dette et vesentlig, og økende skadepotensiale på hele økosystemet i havet. Nanoplasten har egne egenskaper – den er så liten at visse bakterier faktisk kan fordøye den – d.v.s. bryte ned plasten og ved dette nyttiggjøre seg den som et næringsstoff. Denne ekte nedbrytbarheten skjer også ved enzymer. Omfanget – d.v.s. hvor raskt disse prosessene skjer – vil bestemme forurensningsgraden i havet.
Tiltak som bør prioriteres
Av og til er det «enkleste» ofte det beste, hvilket skal forstås slik at det å stoppe utslipp av synlig plast til havet er det tiltaket som gir den største virkningen. Parallelt med dette bør det kartlegges nærmere hvilke kvantiter (hvor raskt nedbrytbarheten skjer) for særlig nedbrytbar bioplast, foruten som nevnt å følge nøye med fabrikantene av nedbrytbar plast og deres utsagn om betingelsene for nedbrytbarhet.
Et annet, kanskje på sikt viktig område, er nanoplasten som er en bestanddel i bl.a. sminke og kremer m.v. Dette bør også følges opp.
Det planlegges en etterfølger av denne artikkelen, som skal beskrive disse områdene nærmere, bl.a. ved å opprette dialog med relevante offentlige enheter.
Klima og miljø
Begrepet «klima og miljø» er et uttrykk som politikere, journalister og andre bruker i de fleste sammenhenger uten nærmere angivelser – det synes tvert imot å bli et «ordhell». Nå er det imidlertid en interessekonflikt her, idet vi, selv i veltilfredse Norge, ikke har ubegrenset med penger å bruke på klima og miljø. Det benyttes +100 milliarder dollar på verdensbasis for å begrense utslipp av, for plantene «livets gass», CO2 – utgifter som i beste fall er fullstendig bortkastede sett fra fysikken.
Det er jo lov å håpe at noe av denne CO2-satsningen i stedet kan dreies mot det som er en ekte potensiell forsøplingskatastrofe; plastforurensningen.