Illustrasjonsfoto: Kirill Makarov/Shutterstock
Del saken
  • 503
  •  
  •  
  •  
  •  

NATO ble skapt helt og holdent som et resultat av kampen mellom to ideologiske orienteringer sprunget ut av europeiske kultur. USA organiserte en vestlig, markedsliberal og «fri» demokratiske blokk i vestligste del av Eurasia, mens Sovjetunionens kommunistiske ideologi og apparat organiserte et alternativ lengre øst.

NATO var også en geostrategisk sammenslutning og tok derfor inn Tyrkia, et land med interesser og behov inn i Midtøsten, Kaukasus og Sentral-Asia.

I NATOs første tiår var ikke migrasjon noen stor trussel. Kommunikasjonen var dårligere, folk var fattige og hadde ikke råd til å migrere. Den europeiske kultursfære var konsentrert om seg selv. Fokuset på Øst-Asia med Kina var i stor grad en refleksjon av og en del av den ideologiske konflikten innen Vesten/Europa (inkludert Russland).

Mot slutten av og i etterkant av Sovjetunionens (og kommunismens) sammenbrudd ble islamsk ekspansjon og konservative «revitalisering» en sikkerhetspolitisk utfordring. Samtidig hadde en uforutsett og nesten umerkelig gradvis migrasjon til Europa av fremmedkulturell islam skapt nye innenrikspolitiske spenninger. Innenriks-, utenriks- og sikkerhetspolitikken fikk dermed nye og flere feedback-mekanismer.

Mange konflikter innen og mellom land i Afrika, Midtøsten og Asia var holdt i sjakk av den kalde krigens fronter. Men med moment for «demokratisering» fra slutten av 1980-tallet, ble flere stater destabilisert. Dermed kom de «humanitære» intervensjoners epoke på 1990-tallet med Somalia, Bosnia, Kosovo, Afghanistan og Irak-intervensjonene.

Det gikk dårligere enn mange forventet. I Libya i 2011 nøyde man seg derfor med å bombe og deretter etterlate kaos. Syria ble en ren stedfortrederkrig hvor Vesten og USA ble bare en av flere aktører.

Utopismens polariserende effekt

Sovjetunionen var en fiende som samlet Vesten. I denne fiendens fravær på 1990-tallet ble samholdet internt i vestlige land undergravd av konflikt om den multikulturelle doktrinen og de idealistiske og globalistiske strømningenes kamp mot realismen og nasjonalkonservatismen.

I mange land førte man en urealistisk politikk; visjonær inntil det selvdestruktive. Men reaksjon skaper motreaksjon, og den har nå virket en stund. Globalisering har blitt møtt med revitalisering av det nasjonale. Dette har gått i ulik takt i ulike land. Derfor er også EU i krise over nettopp migrasjon, innvandring, grenser og «fri flyt». Landene kjemper seg i mellom for og imot innvandring og håndteringen eller aksepten av islam på europeisk jord.

Politiske ledere for de etablerte partiene, det gamle paradigmets strukturer og det intellektuelle og kulturelle etablissementet har stort sett håpet på det beste. At den nye tid skulle blåse bort slik at de gamle løsningene – deres løsninger – også kunne virke senere. Men de kjemper mot det folk ser med sine egne øyne.

Tre politiske rystelser er spesielt ansvarlige for oppvåkningen i Vesten: Den voldsomme migrasjonsstrømmen gjennom Europa i 2015 slo som en øyeåpner inn i sedate befolkninger. Erkjennelsen om den latente folkevandringen og «invasjonen» av Europa bidro til et «høyrepopulistisk» moment. Det dyttet på plass Brexit og muligens også i noen grad Donald Trumps seier i 2016.

Trump-stilens nålestikk

Donald Trump har vært såpass utradisjonell i sin tilnærming at all mulighet de gamle elitene hadde til å lukke øynene, leve i en boble og klappe hverandre beroligende på skuldrene er forsvunnet. NATO-toppmøtet var bare det siste eksemplet i så måte.

Det er imidlertid like mye stil som innhold som ryster etablissementet. For det er ikke alltid konsekvens og strategisk logikk i det Trump sier og gjør. Blant annet er USAs fordeler av det eksisterende systemet langt mer enn kun byrdene ved de høye militære utgiftene skulle tilsi og enn Trump gir inntrykk av.

For det første er mye av spenningen mellom Europa og Russland drevet frem av tidligere amerikanske administrasjoners politikk og til dels provokasjoner mot Russland. Her spiller økonomiske interesser og det militærindustrielle kompleks inn og har drevet amerikansk politikk. Videre er dollarens rolle som reservevaluta til stor fordel for USA, som kan finansiere sine underskudd med lån de strengt tatt (trolig) aldri behøver å betale tilbake.

Men nettopp slike motargumenter er nå europeiske ledere nødt til å komme opp med, og før den tid også forstå. Både om utenriks- og innenriks må de tenke, grundig og hardt, og de må begynne å snakke i et samspill med sine egne analyser.

Folk er lei av tomme ord og forsikringer om det ene og det andre. Folk er nervøse, bekymret for fremtiden. For noen er det bare vagt murrende fortsatt, for andre en konkret realitet der de ikke tør bevege seg utenfor leiligheten på kveldstid av frykt for å bli antastet av gjenger uten tilhørighet og lojalitet. Grensekontroll er også innenrikspolitikk.

Det nytter ikke lenger å tro at verden og egne samfunns stabilitet tar vare på seg selv. Vesten er ideologiske, sosialt, kulturelt og politisk på vei inn i en ny tid. Og det er utformingen av denne nye verden, og dette nye samfunnet som nå blir politikkens kjerne.

Utfordringene har blitt eksistensielle, og det er de politiske og ideologiske aktørene som forstår det best som også vil vinne folk over – til slutt.

  • 503
  •  
  •  
  •  
  •  

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]