Det står mye rart i avisene, kanskje særlig i Dagbladet. Redaktør og politisk kommentator John Olav Egeland skriver at ”Voksende høyrepopulisme, handelskrig, et utydelig Nato og svekkelse av internasjonale institusjoner er Norges utfordringer nå.”
Det ville vært vel så dekkende for de faktiske realiteter om Egeland hadde skrevet at resultatene av den politiske elitens feilslåtte multikulturelle innvandringseksperiment, den massive ensrettingen i tradisjonelle media og politikernes fullstendige neglisjering av befolkningen og landets sikkerhet er Norges største utfordringer nå.
Egeland kritiserer med rette regjeringen for ikke å ta Forsvaret alvorlig. Han viser til kritikken fra ”sindige folk” som tidligere forsvars- og utenriksminister Espen Barth Eide og tidligere statssekretær i UD, Torgeir Larsen (begge tilfeldigvis Arbeiderpartiet), men unnlater å nevne at begge satt i regjering da den nasjonale forsvarsterskelen ble avviklet gjennom Forsvarsreform 2000 og forsvaret av Norge overlatt til Nato, dvs. i realiteten USA, som står for 72 % av utgiftene i Nato.
Egeland trekker videre frem ”fremveksten av en ny type høyrepopulisme” som vektlegger identitet og nasjonalisme og som har autoritære trekk som gjør Norges situasjon mer utsatt. Han viser bl.a. til USA under Trump og til land som Polen og Ungarn som har ”svekket sine demokratiske institusjoner” og til Italia og Østerrike som har ”fått regjeringer med skarp brodd mot all innvandring”.
Hvordan land som gjennom demokratiske prosesser velger en mer restriktiv innvandringspolitikk, og som søker å styrke nasjonalstaten og selvråderetten og setter bremsene på i forhold til den stadig tiltakende sentraliseringen i EU skal gjøre Norges situasjon mer utsatt, er en gåte for seg?
Det er også vanskelig å forstå at en sterk nasjonalstat er synonymt med destruktiv nasjonalisme og en trussel mot demokratiet. Mange vil mene det motsatte, at nasjonalstaten snarere er en forutsetning for et velfungerende demokrati, og at gode grenser er en forutsetning for gode naboer og for fred og stabilitet.
Det er kanskje ikke så lett å forstå for en som har levd hele sitt liv innenfor Ring 2, men for grasrota, og for folk flest, er det mer enn langt nok til Oslo og enda lengre til Brussel. For vanlige folk er det heller ikke noe stas at surt opptjente skattepenger brukes til økonomiske velferdsinnvandrere fra Afrika og Midtøsten, heller enn til at en aldrende mor eller far kan få en verdig alderdom.
Om Egelands analyse er feil, kan vi med entusiasme bifalle hans konklusjon når han skriver at ”Regjeringen må være villig til en åpen debatt om de nye utfordringene og truslene. Norges sikkerhet er alt for viktig til at den kan overlates til generalene og politikerne.” Men vi ville kanskje lagt til en annen yrkesgruppe – journalistene i etablerte media, som egentlig har redusert seg selv til rene politiske agitatorer.
Den fjerde statsmakt, som skulle forsvare demokratiet mot overgrep fra statsmakten, er selv blitt en del av den politiske eliten som den nå forsvarer med nebb og klør.
Triste greier. Men fatt mot! Slik er historiens gang. Historiens giljotin henger over en politisk elite som klynger seg til makten med alle midler.
Les også: Historiens giljotin henger over 68-generasjonens hode.