Denne sommeren har vært preget av episoder som skaper et gryende raseri i befolkningen i Norge og Europa. I Norge opplevde vi drapet i Vadsø – en ung gutt ble nok et offer for det multikulturelle prosjektet. Arrestasjonen av Tommy Robinson stilte spørsmålet: er opplysningstidens idealer døde? Drept av den utopiske drømmen om et «multikulturelt» samfunn.
Resett har blitt såpass store at en samlet presse bruker spaltemeter på å utskjelle, hitle og latterliggjøre «taperne» som hovedsakelig består av hvite, uføretrygdede og lavt utdannede menn i en alder av ca. 50 år. 22. juli er en fest for de venstrevridde globalistene, ingen kan protestere mot noe uten å bli beskrevet som håndlanger for selveste Breivik.
Jeg er nok ikke alene når jeg kjenner at det koker litt innvendig hver gang en Støre, Erna, Stanghelle etc. uttaler seg. Jeg må innrømme at jeg av og til føler et slags raseri.
Men som oftest er det best å puste litt inn og ut før man ytrer seg. Jeg har ikke sansen for de som sprer «konspirasjonsteorier» uten å underbygge dem med et snev av fakta. F.eks. at alle politikere og annen elite har rottet seg sammen i et felles mål om å ødelegge de europeiske nasjonalstatene, for deretter å innføre et slags diktatur hvor de tilbyr sikkerhet mot slaveri.
Jeg tror ikke våre politikere er så utspekulerte, og ei heller så «smarte». Riktignok fins det enkeltpersoner som f.eks. Georg Soros som kan mistenkes å ha slike idéer – og uten forbehold kan beskrives som en av Europas ondeste og mest destruktive mennesker. Men Stoltenberg? Gro? Erna? Har de virkelig jobbet et helt liv for å ødelegge våre barns fremtid? Jeg tviler på det.
Men: våre politikere har et ansvar for hvordan samfunnet utvikler seg. De kan ikke fraskrive seg ansvaret for utviklingen som har skjedd på deres vakt!
Så da er spørsmålet: har de noe etisk og juridisk ansvar for den katastrofale utviklingen vi ser i Norge (og Europa) i dag?
Som hobbyfilosof fant jeg noen tanker rundt nettopp dette i J. L. Mackies «Ethics – Inventing Right and Wrong»
I korte trekk: han argumenterer sterkt for at når man skal vurdere om en handling er moralsk riktig eller ikke, så må man ta hensyn til alle leddene i prosessen. Man må vurdere MÅLET (er målet i seg selv noe å strebe etter rent moralsk?). Man må vurdere MIDLENE (dvs: hvis de midlene du bruker for å oppnå målet har større negative konsekvenser enn de mulige positive konsekvenser av målet, så bryter du faktisk mot en «realpolitiker» som Machiavelli).
Men det mest interessante Mackie beskriver er de såkalte «unintended consequences».
Altså: du har et fint mål, du bruker greie midler, men hva hvis det skjer noe du ikke hadde tenkt på, men som er svært negativt? Som f.eks. tusenvis drepte, hundretusenvis av voldtekter, tusenvis av milliarder euro på «velferd» og en splittet befolkning som mister troen på fremtiden?
Mackie er helt klar. Boken er skrevet på 70-tallet og hadde neppe massemigrasjon i tankene. Men argumentene er glassklare:
Hvis du etterhvert erfarer at dine handlinger har uønskede «side effects» – så er det faktisk ditt etiske og juridiske ansvar fra det tidspunktet disse «side effects» er noe du burde vite om. Dette er klassisk jus: man kan ikke be om å unngå straff fordi man ikke kjente loven – jusen sier du burde vite. Det er faktisk vårt ansvar som borgere å kjenne til loven. Uvitenhet er ingen unnskyldning.
Men når «folk» snakker om «landssvikere» etc. så er det sjelden fulgt opp med noen juridiske eller etiske vurderinger. Jeg vil gjøre et forsøk på å vise hvordan man skjematisk kan forsøke å beskrive ansvarsforhold, da med utgangspunkt i Mackies utlegninger.
HVA ER MÅLET?
Er det mulig å finne et entydig svar på hva som er målet med å oppløse nasjonalstatene, pøse på med analfabeter fra Afrika og Midtøsten, bruke hundrevis av milliarder kroner på å forsørge disse? Har vi noensinne hørt fra f.eks Ap eller Høyre at de syns det er en god idé å ta inn 1 millon, 2 millioner, etterhvert 3-4 millioner ikke-vestlige og ofte muslimske innvandrere, for da blir Norge et bedre sted?
Vi har hørt mye rart, og alt har vært like dumt. «Eldrebølgen» kunne løses ved å ta inn unge menn (de er stort sett bare menn). Man overså enkle fakta som at a) de som kommer blir også gamle engang og b) mens de venter på å bli gamle, jobber svært få av dem.
«Diversity is our strength» eller «mangfold er vår styrke». Dette er et mantra vi har hørt fra alle de «usual suspects» (Obama, Clinton, Trudeau, Cameron). Men det er jo bare bullshit, ingen empiri tyder på at dette stemmer. Tvert imot: all empiri tyder på at «mangfold» av kulturer øker nivået på vold og annen kriminalitet.
Så hvis målet er mangfold, så er det i beste fall et nøytralt mål.
Som regel er ikke politikere og journalister/akademikere så interessert i å snakke om «målet» for politikken. De liker bedre å snakke om hvor uunngåelig utviklingen er, vi må bare akseptere at Norge er åpen for hele verden, og vi må akseptere at alle våre skattepenger går til «barn» fra Afghanistan – og ingenting er igjen til de «privilegerte» norske barn som noen få av oss fortsatt har anskaffet oss.
Jeg nevnte «eldrebølgen». Etter to Brochmann-rapporter burde det være umulig å bruke dette argumentet, men senest denne uken var den spanske utenriksminister ute med «vi trenger nytt blod»-argumentet. Dette til tross for ca. 30 millioner arbeidsløse i Europa, og en stadig økende (og til dels skremmende) automatisering av oppgaver.
Så har du det fantastisk idiotiske argumentet om kulinarisk berikelse. Vel: riktignok ga tyrkerne oss kebab, som alle raddiser tydeligvis har på toppen av sin gourmet-skala. Men: vi hadde kebab for 30 år siden. Ingen som har kommet siden har gitt oss kebab. Dessuten: hva er fast føde på fredagskveldene i vanlige norske hjem? Taco og pizza! Hvor mange meksikanske gjengvoldtektsmenn går på trygd i Norge? Hvor mange italienske narkoselgere finner du langs Akerselva? For ikke å snakke om sushi! Hvor mange japanere krever respekt for sin Bushido-filosofi etter å ha halshugd noen tilfeldige ofre etterfulgt av seppuku?
Hva i all verden er målet? Er det kanskje å hjelpe mennesker som har det fælt? Vel – her begynner det å ligne på noe. Men det drukner umiddelbart i enkel argumentasjon:
a) Er det bedre å hjelpe tusen der enn ti her?
b) Er det virkelig en etisk handling å gi bort andre folks penger og samtidig ødelegge andre barn sin fremtid?
All bistand er umoralsk hvis den ikke er personlig, Dette er det faktisk umulig å argumentere mot, hvis man ikke ser på tyveri som legitimt. Hvert eneste år blir min familie tvunget til å støtte diktatur og idioti med ca. 30.000 kr. I tillegg bruker staten minst tre til fire ganger så mye på migrasjon. Alt i alt blir vi bestjålet for mellom 100-200 milliarder i året. Uten at verden blir et bedre sted – men det jevner seg ut ved at Norge blir et dårligere sted.
Globalismen er ikke et mål, men et virkemiddel. Problemet med globalisme er at Midtøsten blir ikke som Norge, men Norge blir som Midtøsten. Lønningene går ikke opp i Kina, de går ned i USA og Europa. Friheten sprer ikke sine vinger over verden – islam legger sin klamme, undertrykkende og destruktive hånd over alle samfunn den får innpass i. Islam ER fred, men bare når de har lagt under seg hele kloden.
Med andre ord: det er vanskelig å finne et mål med multikulturen som faktisk har en positiv verdi. Jeg utfordrer kommentarfeltet til å korrigere meg her: gi meg et eksempel på noe positivt som innføringen av f.eks. islam har hatt for det norske (eller europeiske) samfunnet?
MIDLER
Når det gjelder midlene som brukes for å oppnå et udefinert og uklart mål, så er det mye å ta tak i. For å være litt kort: de lyver kontinuerlig (alle syrere har utdanning etc). Innvandring er lønnsomt (selv etter Brochmann er dette helt akseptabel argumentasjon). De undertrykker motstandere ved å kalle de rasister, tapere, nazister og Breiviks hjelpere. De tar levebrødet fra folk. Islamkritikere som Hege Storhaug må ha politibeskyttelse når hun signerer bøker. Resett.no tør ikke trykke Muhammed-tegninger i kommentarfeltet av frykt for personalets sikkerhet. Man overser grove overgrep mot titusenvis unge jenter for å redusere «rasismen».
Når noen reagerer mister de jobben eller blir definert som «Enemy Of The State» (tittelen på Tommy Robinsons lesverdige selvbiografi). Selv undertegnede – en ubetydelig figur i periferien – opplever et visst ubehag med tanke på mine barns sikkerhet på sikt. Er det slik at hvis jeg fortsetter med islamkritikk og systemkritikk, så må mine barn lide for det? Det er – om ikke annet – et tankekors, og derfor forstår jeg de som er anonyme – selv om jeg selv har valgt å stå fram med fullt navn.
Et annet middel man bruker er «internasjonale forpliktelser» – gjerne i form av krav fra EMK (Europeiske Menneskerettskommisjonen).
For det første: internasjonale avtaler som ødelegger landet er det i vår interesse å avslutte eller reforhandle. For det andre: det norske folk har 2 ganger stemt nei til EU. Å da bruke EUs reglement som argument for nasjonalt selvmord er tilnærmet kriminelt.
Japan tar ikke imot asylsøkere. Ingen har utestengt Japan fra «det gode selskap». Dessuten: vi kan fortsatt være åpne for å ta inn flyktninger. Men en enkel ting som f.eks. redusere økonomisk støtte, avslutte familiegjenforening og ALDRI gi ut statsborgerskap ville redusert strømmen med 90 %. Uten at vi bryter noen reelle menneskerettigheter.
SIDEEFFEKTER
La oss gi de tiltalte all tvil til gode. Kanskje de ikke forsto i 70-80 årene hvilke negative konsekvenser ikke-vestlig innvandring kunne ha. Men: det finnes ikke lenger unnskyldninger. Vi har fasiten, vi kan se utviklingen i Frankrike, UK, Belgia, Nederland og (ikke minst) Sverige. Uansett intensjon: masseinnvandring fra muslimske, dysfunksjonelle land medfører automatisk en kraftig økning i antall voldtekter, drap, voldshandlinger og terror. I tillegg ødelegger det enhver mulighet for en varig og bærekraftig videreføring av velferdsstaten.
Selv halvkommunisten Jeffrey Sachs (utviklingsøkonom i FN) har sagt dette: man kan ikke kombinere velferdsstat og stor migrasjon. Man må faktisk velge! Når Støre gjør et politisk poeng av å invitere 10.000 syrere inn i Norge, så er konsekvensene et antall drap, mange voldtekter og voldsepisoder, alt dette til en pris av kun mellom 50-100 mrd. kroner som kunne vært brukt til en bedre framtid for våre barn.
Europas skattebetalere er altså tvunget til å betale for sin egen undergang. Mens vi mister alt håp om våre barns mulighet til en trygg og god framtid i det eneste landet vi har noe som helst krav på.
J.L. Mackie går faktisk så langt i sine utlegninger at han konkluderer med at en handling som utføres av en person «B» som følge av et valg foretatt av person «A» er noe «A» må ta ansvar for – hvis erfaringen viser at det er sannsynlig at «B» vil handle på nevnte måte.
Altså: hvis Erna (og Stortinget) slipper inn over 20.000 ikke-vestlige hvert år, så har hun personlig ansvar (etisk, men kanskje også juridisk) for den forventede kriminalitet som dette medfører. I lys av dette (og det juridiske «burde ha visst»-begrepet) er det i mine øyne ingen tvil om at vi kan holde våre politikere både etisk og juridisk ansvarlig for den utviklingen samfunnet vårt utsettes for.
RISIKOVURDERING
Erna sa for et par år siden (jeg siterer etter hukommelsen): «Vi MÅ lykkes med integreringen, ellers blir resultatet katastrofalt».
For de som har jobbet med sikkerhet og risikoanalyse kjenner man «formelen»:
Risiko = sannsynlighet * konsekvens
Altså: sannsynlighet for at vi «mislykkes med integreringen» er tilnærmet 100 %. Ingen andre samfunn har klart det. Vi har prøvd i 40 år og mislykkes gang etter gang (uansett hvor mange milliarder vi sløser bort).
Konsekvenser: Ernas eget ord er «katastrofale».
Det føres altså en politikk som nesten er garantert i å mislykkes, og som vil ha katastrofale konsekvenser.
Hvis ikke dét er juridisk og etisk betenkelig, så forstår jeg ingenting av hverken etikk eller jus.