De sveitsiske økonomene Bruno Frey og Alois Stutzer omtaler i sin bok «Happiness & Economics» gjentatte ganger et lands politikere som Politikerkartellet, og med rette: Et kartell er et antall bedrifter som nominelt skulle konkurrere – gjøre det de kunne for å tilfredsstille kundenes ønsker – men i virkeligheten samarbeider om å snyte kundene, i dette tilfellet folket, for selv å tjene på det.
Det er nok sant at evig årvåkenhet er prisen for frihet (eternal vigilance is the price of liberty), som det heter i et velkjent sitat. I politikken betyr det at man alltid må regne med at politikerkartellet tar vare på egne interesser på folkets bekostning. Men i politiske enheter der folket kan gripe inn mot politikerne når de styrer i feil retning, vil de i alle fall gjøre atskillig mindre ugagn.
Folket har et slikt redskap i det direkte demokratiet som Sveits er det beste eksemplet på, men som også finnes andre steder, som i amerikanske politiske enheter, lavere enn det føderale nivå. I slike land/politiske enheter kan et antall velgere kreve avgjørende folkeavstemning om en lov politikerne har innført eller nekter å innføre.
Michael Tetzschner, og før ham Erna Solberg, påsto at folkeavstemninger er et uegnet styringsredskap. Det kan man trygt kalle en politisk sannhet, det vil si slikt som i dagligtale kalles en skrøne. Det er all grunn til å blåse av Tetzschner og Solberg og i stedet lære av Sveits – som ikke akkurat er vanstyrt. Gebhard Kirchgässner, Lars Feld og Marcel Savioz har vist oss dette forbildet i sin «Die direkte Demokratie» med undertittelen (oversatt til norsk) «Moderne, resultatrikt, egnet til utvikling og eksport».
Frey og Stutzer, som jeg nevnte ovenfor, legger frem hva forskningen viser om direkte demokrati sammenlignet med indirekte, og det er ingen tvil om at det direkte demokratiet er det som gir folket det beste livet. Fra USA kan de vise følgende om enheter med direkte demokrati (sammenlignet med andre): Offentlige utgifter og inntekter er lavere. Per capita-gjelden er lavere. Landprisene er høyere fordi folk foretrekker å flytte til enheter med direkte demokrati. Offentlige bevilgninger til utdannelse er høyere. Fra sveitsiske kantoner kan de vise følgene av mer direkte demokrati: Utfallet/avgjørelsene svarer bedre til velgernes preferanser. Offentlige utgifter bestemmes mer av etterspørsel (borgernes vilje til å betale) enn av tilbud (politikeres og byråkraters egeninteresse). Det offentlige tilbudet er billigere. Skattemoralen er bedre. Per capita-inntekter er høyere.
Alternativet, det representative demokratiet som vi fremdeles har, får man se som en foreldet, sløsende og mindre effektiv levning etter en tid da dårlige kommunikasjoner gjorde dette til det eneste mulige alternativet i et vidstrakt land – men som i dag passer utmerket med politikernes interesser og dårlig med folkets. Stemmerett uten rett til å kreve folkeavstemning er, som noen amerikanske forskere har skrevet, et sløvt verktøy for å sikre folkets interesser, og politikere som ikke går inn for direkte demokrati, kan man uten videre avvise som lissomdemokrater.