Demokratiet er i krise. Folkestyret har forvitret voldsomt de siste 30-40 årene. Det blir veldig tydelig under et arrangement som for eksempel Arendalsuka.
Den hevder å ha som mål «å styrke kraften i vårt levende demokrati». Eller som Harald Stanghelle, formann i Programkomiteen og redaktør i Aftenposten, selvtilfreds uttrykte det; «Dette er demokratiet på sitt beste!»
Men er denne selvkarakteristikken riktig? Er dette virkelig demokratiet på sitt beste? Er det riktig at demokratiet er «kraftig» og «levende» og at Arendalsuka bidrar til å styrke det ytterligere?
Eller er det sånn at dette heller er en arena for elitesirkulasjon og et selvforsterkende ekkokammer innenfor det en globalistisk multikulturell elite anser som politisk korrekt og hvor det er begrenset rom for motforestillinger?
Kan det være grunn til å hevde at Arendalsuka først og fremst er et utstillingsvindu for politikerne og en kilde for stoff til journalister som har utviklet et særdeles usunt symbiotisk avhengighetsforhold til hverandre.
Arendalsuka er åpenbart en møteplass hvor profesjonelle lobbyister fra kommunikasjons- og reklamebyråene og fra næringslivet og interesseorganisasjonene kan bygge nettverk med politikere og journalister og representanter fra direktorater, styringsorganer og offentlig forvaltning. Men har dette noe å gjøre med folkestyre og demokrati?
Ingolf Å. Nilssen skrev i en kommentar 15.8. på Resetts side om Arendalsuka at det er «Eliten som pleier seg selv med å konkludere at de er demokratiet».
Og her er vi ved sakens kjerne. Når noen få monopoliserer definisjonsmakten og retten til å bestemme hva som er demokrati og hva som ikke er det, hva som er politisk korrekt og hva som er ukorrekt og samtidig ønsker ytringsfriheten innskrenket for å kneble motforestillinger, er det grunn til å være på vakt.
Om spranget fra folkestyre til et oligarkiliknende elitestyre har vært kort, kan det være grunn til å frykte en utvikling videre i totalitære retning dersom ensrettingen og samrøret mellom politikere og media får fortsette.
Allerede i 2003 konkluderte Makt- og demokratiutredningen med at «Den mest sentrale endringen av maktforholdene i Norge er at demokratiet i grunnbetydningen folkestyre – et formelt beslutningssystem gjennom flertallsvalg og folkevalgte organer – er i tilbakegang. Folkestyret som regjeringsform er i forvitring snarere enn omforming.»
Utrederne viste til at «partier og organisasjoner ikke lenger er kanaler for bred og langsiktig mobilisering. Folkevalgte representanter er relativt lite representative for velgernes holdninger og standpunkter. Partiene har endret seg fra massepartier til ‘nettverkspartier’ med sterkere partiapparat og mer profesjonelt lederskap og bruk av uformelle nettverk i rekruttering og profilering av saker».
Den statlige politikken utformes i høy grad i lukkede forhandlinger mellom regjeringspartiene, eller mellom regjeringen og varierende stortingsflertall og ikke i åpent offentlig ordskifte. Mindretallsregjeringer må samle støtte hos andre partier på Stortinget for å få sin politikk gjennom. Dermed er de mer tilbøyelige til å inngå kompromisser som endrer den politikken partiet ble valgt på i stedet for å stå på programmet sitt i voteringer og beslutninger.
Det er således ikke lenger noen umiddelbar sammenheng mellom valgresultat og den politikk regjeringen og partiene fører i posisjon. Et aktuelt eksempel er Fremskrittspartiet, som gikk til valg for å skrote handlingsregelen og som lovte et bompengefritt Norge, at ikke-vestlig innvandring skulle halveres, at pressestøtten skulle avvikles og at 2013 skulle være det siste året med NRK-lisens.
Ingenting av dette har skjedd. Handlingsregelen er tvert om strammet inn. Antallet veibommer er blitt flere og bompengeavgiftene har økt. Den ikke-vestlige innvandringen er rekordhøy. Pressestøtten og NRK-lisensen er ikke avskaffet, men har i stedet økt. At det hadde vært mye verre om partiet ikke hadde gått i regjering blir mager trøst for velgere som hadde håpet på noe helt annet.
Partiene opptrer på to arenaer samtidig, på en valgarena der de henvender seg til velgerne gjennom media, og på en lukket samarbeidsarena der de forhandler om regjeringsmakt, ulike saker som fordeling av taburetter og på samarbeidsområder som når det gjelder pensjonsordningen og parkeringsforholdene for stortingspolitikere. Behovet for kompromisser, hestehandler og motytelser gjør at relasjoner og nettverk på tvers av partigrensene er viktig.
Mens de på valgarenaen har behov for å rendyrke sin profil, blir de på samarbeidsarenaen mer utydelige overfor velgerne. Dette skaper tvetydighet og uklarhet som gjør det vanskelig for velgerne å vite hva de egentlig stemmer på.
Mangelen på samsvar mellom partienes valgprogram og den politikk de fører etter at de er kommet i posisjon innebærer imidlertid at den viktigste forutsetningen for det representative demokrati, de folkevalgtes etterrettelighet, forvitrer. Velgerne får noe ganske annet enn det de trodde de valgte.
Gapet mellom det politikerne sier de skal gjøre og det de faktisk gjør søkes tildekket ved et stadig voksende korps av informasjons- og kommunikasjonsrådgivere, kjøp av eksterne kommunikasjonstjenester fra de store byråene som er spesialister i spinn og strategisk kommunikasjon og ved systematisk pleie av et stadig mer servilt pressekorps hvor fordelaktig omtale byttes mot eksklusivitet og særbehandling, dyre middager og fine viner.
Det er således en redigert offentlighet vi som velgere får å forholde oss til, som når Stanghelle forteller oss at Arendalsuka er «demokratiet på sitt beste». Den eneste rest av medias kritiske rolle som fortsatt er intakt er deres blodtørst når det gjelder kroning og detronisering av ledere, noe Sandbergsaken er et godt eksempel på. Men også der løper de i flokk.
Samtidig er politikerrollen blitt profesjonalisert. Det er blitt en karrierevei på linje med andre yrker. Den typiske partibroileren finner med letthet veien i Stortingets uoversiktlige labyrint av ganger og korridorer, men kjenner lite til det virkelige livet utenfor Ring 2. Omfattende mediatrening kamuflerer lavt kunnskapsnivå og gir troverdighet til å snakke seg bort fra det meste.
Det er blitt stadig vanligere å pendle mellom Storting, Regjering, forvaltning, statlige virksomheter, frivillige organisasjoner som Røde Kors og Norsk Folkehjelp eller statlig finansierte forskningsinstitusjoner som NUPI, Prio og andre. Det har skapt en politikertype uten folkelig forankring.
Samtidig har den statlige partistøtten eksplodert. Det er ikke lenger nødvendig for partiene å ha mange medlemmer. Medlemstallene har sunket siden 1970-tallet. Partimedlemskap er i stor grad et spørsmål om slekt, nære vennskap og ofte ansettelse eller tillitsverv i statlig eller halvstatlig sektor. Partiene er dermed blitt en del av offentlig sektor og fungerer i realiteten som statsfinansierte private byråkratier og ikke lenger som medlemsstyrte organisasjoner.
Nasjonalstaten som har vært ramme for de tre viktigste moderniseringsprosessene – rettsstat, velferdsstat og demokrati – er siden 70-tallet blitt satt under press av det tverrpolitiske globalistiske prosjektet. Det ga seg innenrikspolitisk til uttrykk i det multikulturelle godhetsregimet, og utenrikspolitisk i den såkalte engasjementspolitikken og ambisjonen om Norge som humanitær stormakt.
Rettsstaten håndheves fortsatt nasjonalt, men er i økende grad overnasjonal, først og fremst som en følge av EØS-avtalen. Avstanden til Brussel er bokstavelig talt lenger enn til Oslo, noe som selvsagt svekker både folkestyret og selvråderetten.
Velferdsstaten er opprettholdt og endog videreutviklet som en følge av oljeinntektene, men blir nå satt under stadig sterkere press som en følge av økt velferdsinnvandring og reduserte oljeinntekter. Det er ikke uten grunn Erna nå signaliserer senere pensjonsalder og lengre arbeidstid. Noen må arbeide og betale gildet.
Folkestyret som regjeringsform er imidlertid ikke blitt overnasjonalt, men er likevel forvitret idet beslutningsmakten i økende grad overføres til forvaltningen og til EU-kommisjonen i Brussel. Det politiske beslutningsrommet for folkestyret blir stadig innsnevret.
Dette sammenfaller med et elitenettverk som etter hvert har smeltet sammen i et tverrpolitisk fellesskap omkring globalismen og den multikulturelle engasjementspolitikken. I denne har den tradisjonelle venstresiden med dens vekt på internasjonal solidaritet, sentrumspartiene hvor den europeiske humanistiske tradisjonen står sterkt og næringsliberalistene på høyresiden som ønsker konkurranse i arbeidsmarkedet, funnet fellesskap.
Folk flest er imidlertid mer opptatt av jobbsikkerhet, lønnsvekst, adekvat terrorberedskap og et nasjonalt forsvar, en verdig eldreomsorg og at vi får en helsesektor som kan tåle sammenlikning med andre land i Europa.
Spriket mellom det eliten er opptatt av og det folk flest er opptatt av, skaper avstand mellom den sentrale eliten og befolkningen for øvrig.
Den norske eliten er en elite som kjennetegnes ved utbredt elitesirkulasjon på tvers av partigrensene, samt mellom politikk, forvaltning, frivillige organisasjoner, mediavirksomheter og forskning med de muligheter det gir for samordning og utveksling av gjensidige tjenester samt tilgang på knappe goder som attraktive jobber innen forvaltning og statseide virksomheter.
Til forskjell fra næringslivet, hvor virksomheter er forbundet gjennom eierrelasjoner og overlappende styreverv, men er nøye regulert av strenge regler for «corporate governance» for å forhindre at konkurransen og markedsmekanismen undergraves, finnes det ikke tilsvarende kontrollmekanismer i politikken for å forhindre at folkestyret undergraves.
Grasrota slår derfor krøll på seg. Det skjer i hele den vestlige verden. Velgerne vil ha demokratiet tilbake. De vil ha politikere som ivaretar deres interesser, ikke politikere som er mer opptatt av egne interesser og saker folk flest oppfatter som perifere eller endog destruktive.
De etablerte partiene i hele Europa utfordres. Sosialdemokratiet er i krise. Ved valget i Sverige 9. september kommer Sverigedemokratene til å bli det største partiet. Om få år vil Arbeiderpartiet være redusert til et marginalt parti i Norge.
Fremskrittspartiet må bestemme seg om det vil forbli et støtteparti til et Høyre som egentlig ikke er interessert i endring, eller om det vil ta velgerne på alvor. Det er ingen andre partier, kanskje med unntak av Senterpartiet, som i noen grad utfordrer elitens globalistiske eksperiment når det gjelder selvråderetten, men som ikke evner å ta tak når det gjelder innvandringen.
Vi trenger en grunnleggende debatt ikke bare om elitens feilslåtte politikk, men om folkestyrets betingelser. Den politiske eliten må ikke få monopolisere definisjonsmakten og få bestemme hva som er politisk korrekt og hva som ikke er det. Ytringsfriheten må hegnes om med alle midler. Politikken må ut i det offentlige rom og politikerne må ansvarliggjøres.
Demokratiet må tas tilbake til folket.