Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen har kommet med uttalelser som kan tjene som forklaring på hvorfor de tradisjonelle mediene ofte utelater viktig informasjon, og velger sverting av meningsmotstandere framfor journalistikk. Det er visst verken «kloakkbestyreren» på Resett eller øvrige alternative medier de er redde for, men represalier fra sine egne.
Politisk korrekt meningsterror
Braanen påpeker at det oppleves som farlig for journalister å skrive om saker på en måte som avviker fra det politisk korrekte. Det er en veldig ubehagelig følelse, sier han. Det han i virkeligheten avslører er at ytringsfriheten er på vikende front i statsstøttede medier. Den fjerde statsmakt kan derfor langt på vei være fratatt, eller har gitt fra seg sin samfunnsoppgave som vaktbikkje. Problemet dette utgjør for et land der folket har bestemt at demokratiet skal være styreform, kan ikke undervurderes.
Fryktkultur
Braanens uttalelser kan tyde på at mange tusen journalister i Norge har sitt daglige virke i et miljø med en utpreget fryktkultur. Hvem husker vel ikke NRKs Ludvig Løkholm Lewins stunt som politisk ukorrekt medarbeider i dokumentaren Ekkokammeret? Lewin ble behandlet så ille av kollegene på Marienlyst at han havnet i kjelleren med angstanfall. Det verste han gjorde var å dele en post, skrevet av den moderate Kjetil Rolness. Ganske sikkert helt ufrivillig endte NRK opp med å demonstrere til fulle hvor elendige kår ytringsfriheten har i vår statlige medieinstitusjon.
De gode nyhetene
Det er gode nyheter at de tradisjonelle mediene ikke synes å ha noen frykt for motstanden de får fra alternative medier. Fremfor alt viser det at det nettopp er de alternative mediene som bruker ytringsfriheten, holder den levende og respekterer de demokratiske spillereglene. En slik visshet er oppmuntrende for oss som gjør vår mening kjent på en måte som avviker fra det politisk korrekte, og som bir angrepet for det fra mange kanter, inkludert fra vår egen, politiske ledelse.
Løsningen er enkel
Dersom norske medier vil komme den angivelige politisk korrekte meningsterroren til livs, kan de ganske enkelt gå tilbake til uavhengig, fri journalistikk, også om betente tema. På den måten kan de bedre fylle sin misjon som en av de viktigste institusjonene i vårt demokratiske samfunn. De kan slutte å karakterisere meningsytrere og gjøre en langt bedre jobb med å beskytte ytringsfriheten for alle borgere. De kan rett og slett begynne å verdsette ytringsfriheten, framfor å frykte den, og legge til rette for en åpen debatt om viktige samfunnsproblemer der alle syn kommer til uttrykk. Det er slik verden drives framover og fred sikres.