For litt over ett år siden ble undertegnede kontaktet av Helge Lurås, og tilbudt en posisjon i hans nye nettavis, som jeg ble fortalt skulle være et alternativ til de gamle mediene, med en større bredde og mangfold i innehold enn det som har kjennetegnet andre nye medier i Norge.
Bare er par måneder før Helge kontaktet meg, opprettet jeg min blogg, som på veldig kort tid ble hyppig lest. I mitt aller første innlegg gikk jeg hardt ut mot multikulturalismen, som jeg kalte en kreftsvulst på det norske samfunnet, en uttalelse jeg står for i dag, og mener jeg kan understøtte med fakta. Etter at jeg begynte i Resett har jeg gjort nettopp det, med jevne mellomrom.
Når en kunnskapsrik og respektert samfunnsdebattant som Helge Lurås spør om en vil være med på å skape en ny nettavis, så sier man ja. I alle fall om man er enig med ham. Så det gjorde jeg, og jeg har ikke angret et sekund. Det er et privilegium å kunne jobbe med mye av det jeg er aller mest opptatt av, leve av å uttrykke mine meninger og formidle nyheter til det norske folk, historier man stort sett ikke får lese om i gammelmedia, historier som med all tydelighet viser at Norge og Vesten er på vei i gal retning, og at vårt samfunn er i forfall.
Å jobbe som vi gjør har sine opp- og nedturer. Oppturene har det uten tvil vært flest av. Ingenting gleder et konservativt hjerte mer enn å bli hatet og hånet av venstreradikale gærninger. Som da Shurika Hansen og undertegnede var på Natt&Dags prisutdeling, der Resett ble nevnt i svært negative ordelag fra scenen. Da var vi stolte. Jeg tenker nostalgisk tilbake på den aller første gangen Eivind Trædal blokkerte meg fra Facebook og kalte meg nazist. Eller var det fascist? Han har så klart kalt flere av oss både det ene og det andre. Og det er like hyggelig hver eneste gang.
Vi våget å avsløre Trine Skei Grandes seksuelle overtramp, mens ingen andre torde nærme seg saken. Selv våre likesinnede konkurrenter våget ikke å legge seg ut med kulturministeren. Vi har under året publisert sak etter sak som har avslørt hvordan forholdene egentlig har vært for politiet i hovedstaden under lang tid. Vi presenterte denne virkeligheten lenge før VG fant det passende å ta tak i problemstillingen. Men de kom etter til slutt, de måtte jo det. Resett beveger verden. I fremtiden vil vi flytte fjell.
Og vi blir lagt merke til. Vi blir hørt! For bare et par dager siden fikk jeg beskjed om at det svenske Miljöpartiet har klaget på en artikkel undertegnede skrev om deres migrasjonspolitiske talsperson Maria Ferm. Vi merkes, vi synes. Nå også av utenlandske innvandringsfanatikere.
For litt over ett år siden hadde jeg en helt vanlig, kjedelig jobb. Jeg fikk ikke utløp for mine frustrasjoner og mine tanker, og var egentlig litt deppa. Jeg hadde aldri kunnet forestille meg at jeg ville være ønsket som kommentator eller journalist i en nettavis, eller at voksne mennesker ville bry seg med hva jeg hadde å si. I dag sitter jeg i Storbritannia med den verdensberømte, konservative tenkeren Sir Roger Scruton og en rekke interessante, engasjerte mennesker fra mange av Vestens hjørner, fra Canada, USA, Peru, Brasil, Spania med mer. Her utveksler vi ideer og inspirasjon, som vil være gull verdt i tiden fremover. Og jeg kan blant annet takke Resett, og ikke minst våre lesere, for at jeg får være med på dette.
Det oppstår noe helt spesielt når konservative kommer sammen. Særlig i en tid som denne. Jeg er forundret over hvor samstemte vi er, også her i det internasjonale, vestlige, konservative lille miljøet i England, der jeg er nå. Nå, mer enn noensinne, finnes en følelse av motstandskraft, og en bevissthet om at vi sliter med akkurat de samme problemene. Vi ser at samfunnet rundt oss har mistet troen på seg selv, mens vi er like bevisste på vårt samfunns åpenbare fortreffeligheter som alltid. Vi opplever at opp er blitt ned, og at det er blitt viktigere å arrestere folk for noe de har skrevet på Twitter, enn å bekjempe syreangrep, islamsk fundamentalisme og segregering. Resett er et forum for den vestlige, konservative motstanden mot radikale endringer som truer med å forandre vår sivilisasjon til det ugjenkjennelige.
Men, vi har potensiale til å være så mye mer enn et medium. Vi må ta opp i oss motstandskraften i det norske folk, og forenes med likesinnede krefter i andre vestlige land. Våre meningsmotstandere har riktignok katastrofale ideer, som bygger på syltynt grunnlag, men de har en ting, som vi har manglet i alle år: de er organiserte, også internasjonalt. Her må vi la oss inspirere.
Vi har en lang vei å gå. Dette er bare slutten på begynnelsen. Året har gått så sinnsykt raskt, det er virkelig helt utrolig hvor fort det går når man koser seg. Jeg vil takke dere alle sammen, for at dere støtter oss økonomisk, for at dere deler våre saker, forteller familie og venner om oss, og ikke minst fordi dere leser. Dere bekrefter det jeg selv tenker, arbeidet vi legger ned er utrolig meningsfylt, og er helt avgjørende for vår samfunnsutvikling. Det er en glede, det er befriende, men det er også ansvarstyngende og tøft. Men det er verdt hver eneste tåre. Tusen takk for dette året. Jeg ser frem til mange flere.