Da jeg leste Resett onsdag morgen satt jeg frokostkaffen i halsen. Det var Olve Krange sin skjellsettende studie om «sammenhengen» mellom klimaskepsis og innvandringsskepsis som tok kvelertak om sjelen min.
Nå er jeg riktignok ikke middelaldrende, men jeg er ganske blek og anser meg på områder mer konservativ enn en museumsvokter.
Ifølge Krange er jeg ikke bare en klimafornekter, men jeg lider også av fremmedfrykt.
Og all denne tid hadde jeg trodd at den konservative delen av meg simpelthen respekterte vitenskapelig metode nok til å erkjenne at dersom fundamentale klimamodeller stadig slår feil, så er det modellene og ikke virkeligheten det er noe galt med.
Jeg trodde også at de elementene av innvandring som fremstår uønsket, som bilbranner og synkende BNP/capita, gjør dette ikke fordi de er oss fremmed – men fordi vi har blitt kjent med dem.
Denne forskeren befinner seg nok langt ute på venstresiden og er således et godt menneske med de beste intensjoner. En fontene av ærlighet. Det er bare et par haker…
Venstresiden har for vane å agitere for migrasjon fra den tredje verden til Norge, fremfor å bruke midlene mer effektivt i nærområdene. I Norge avgir hver av oss 11.71 tonn CO2 i året. I Afghanistan er tallet 0.26. Eritrea 0.1. Å øke levestandarden til en migrant fra Eritrea utgjør med andre ord en 117-dobling av vedkommendes karbonavtrykk (tall fra COTAP.org).
Venstresiden lar ingen anledning til å øke statens utgifter slippe unna. Staten skal ikke bare gi velgeren det ene og det andre – det skal også være gratis! Gratis skole, gratis helsevesen, gratis etterlattepensjon til Hamas-terrorister. Gratis herfra og inn i evigheten.
Siden lærere, leger og terrorister tross alt ikke jobber gratis, og velgere ikke hadde akseptert den forlokkende gratisløgnen om hele regningen ble dem servert over skatteseddelen samme kalenderår gjenstår kun én metode: Her skal det rakes opp statsgjeld! Som i et pyramidespill skyves regningen over på ungene våre, men siden gjelden tross alt forrenter seg etterlater venstresiden etterfølgerne med et dilemma:
Enten total økonomisk kollaps og universell fattigdom eller økt produksjon og utslipp.
Med andre ord – hadde venstresiden brydd seg om miljøet og ikke miljøskatter, så hadde de stemt for mindre statsbudsjett og full privatisering. Ja, de hadde faktisk stemt på Liberalistene.