Vi har i Sør-Norge (og store deler av Sverige) kunnet glede oss, mens bøndene har ergret seg, over en tropesommer i 11-12 uker – fra før 17. mai til litt ut i august. Reaksjonene på dette været har vært en merkelig øvelse i dårlig hukommelse, idet sist vinter var lang og kald, og da var det ingen som ropte ut om klimaforandring – mens nå, et halvår etterpå, er «alle» enig i menneskeskapt temperaturøkning for hele kloden. Men nå er det til alt hell tilgjengelig temperaturmålingene for kloden som helhet, og den viser at tropesommeren har vært for ca. 2 prosent av kloden! Klimautviklingen generelt og årsakene til denne sommeren, beskrives nærmere i denne artikkelen.
Blokkerende høytrykk og landet som helhet
Blokkerende høytrykk er et storskala stasjonære høytrykksmønster. Disse «blokkerer» eller omdirigerer vandrende lavtrykk som ellers vil medføre nedbør. Disse blokkeringene kan ofte holde seg på samme sted i flere dager eller til og med uker, og kan føre til at et område kan ha samme type vær over lang tid, med klar himmel og høye temperaturer. Tilliggende områder vil ofte ha sitt «normale» vær, i vårt land hadde nordlendingene etter sigende en dårlig sommer. Det er merkverdig at dette knapt, eller ikke i det hele tatt, av våre stedlige værmeldere.
Reaksjoner på tropesommeren
Tropesommeren har resultert i en rekke sterke utsagn om raske klimaendringer, hvorav noen av de mest bastante presenteres her.
Det har vært presentert en rekke spådommer om at Polhavet, Arktis, skulle bli isfritt om sommeren. Et av de mer kjente er Al Gores spådom om isfritt innen 2008, mens «en rekke forskere» nå spår isfritt innen 2040. Denne siste fremskrivningen henviser til at isen nord for Grønland har sprukket opp i sommer – «dette er ikke observert tidligere» – helt til at en av forfatterne nok ble tvunget til å innrømme at det ikke var første gangen allikevel.
Det har «skremt forskerne» at det gigantiske isflaket på Rosshavet snart river seg løs og påstås å smelte, det samme skjer på landdmassen i Vest-Antarktis. Det som «glemmes» er at under isen i Vest-Antarktis ligger en rekke aktive vulkaner – de bidrar til avsmeltingen. Det mest oppsiktsvekkende er unnlatelsen av å fortelle at ca. 80 % av ismassen i Antarktis befinner seg i Øst-Antarktis – og her observeres det at is-mengden de seneste årene er svakt økende!
Varmerekordene får store oppslag, mens kulderekordene ikke blir nevnt.
Temperaturutviklingen medio mai til starten av august i sammendrag
Det sentrale når det gjelder tropesommeren i deler av Nord-Europa er at den omfatter mindre enn 2 % av jordens overflate.
Utviklingen i den lavere troposfæren – nedre del av atmosfæren – vises i figuren. Merk at det er satellittmålinger som er det mest pålitelige, og at det er disse målingene som presenteres her.
De to toppene rundt 1998 og 2016 er begge er resultat av El Niño. Hvis tidligere trender gjentas, sammen med solens reduserte utstrålning, kan vi forvente en kaldere periode.
Temperaturutviklingen i klodens hav er vist på denne figuren – den viser forskjeller på forskjellige dybder mellom 2004 og juni 2018. Resultatene er egentlig oppsiktsvekkende, idet:
Påstandene om at polhavet har blitt vesentlige varmere de siste årene er helt feil, tvert imot har temperaturen sunket vesentlig, fra overflaten og ned til ca. 800 meter!
For de øvrige havområdene har temperaturen holdt seg bemerkelsesverdig konstant.
Sammenhengen mellom global temperatur og atmosfærisk CO2 er vist i figuren nedenfor. Det er flere fundamentale forhold som fremkommer i denne figuren, selv om tidsspennet er fòr lite for en helt ut vitenskapelig holdbar vurdering:
Merk den kaldere perioden 1960–1977 hvor samvariasjonen var negativ, ikke vist i denne figuren siden dette er satellittmålinger og de kom ikke skikkelig i gang før på 80-tallet. I den etterfølgende perioden var samvariasjonen fra positiv til ingen. Dette innebærer at det er ikke samvariasjon mellom CO2 og temperatur i dette tidsrommet som helhet.
Figuren nedenfor viser en ca. 10 % nedgang i klodens isutbredelse i perioden 2015 til starten av 2018, og så en oppgang. Utviklingen bør følges nøye – fortsetter nå den raske økningen eller flater den ut på et lavere nivå enn gjennomsnittet?
Det er et spesielt element i dette; Det gjentas stadig at is reflekterer varmeinnstråling fra solen mye bedre enn vann, hvilket er riktig for stumpe vinkler – som i ekvator-nære strøk. Ved polene er situasjonen en annen, med den spisse vinkelen solstrålingen skjer, selv i sommerhalvåret. Her er forskjellen i refleksjon vesentlig mindre og selvfølgelig null når solen er under horisonten. Det etterlyses kvantitative størrelser her, dvs. hvor stor er forskjellen egentlig?
Konkluderende bemerkninger
Tropesommeren i Sør-Norge og deler av Sverige viser en forbausende dårlig hukommelse, vinteren er glemt og 11-12 ukers sammenhengende varme har medført en rekke skråsikre utsagn om menneskeskapt klimaforandring. Bakgrunnen for disse påstandene er ikke basert på faktiske målinger, eller bare utvalgte deler av klimabaserte målinger. Klodens temperatur har vist en svak synkende tendens og havetemperaturen har delvis sunket, delvis holdt seg stabil siden 2004.
Det er sentralt viktige størrelser som systematisk unnlates – CO2 ‘s andel av drivhuseffekten, og andelen av CO2 som er menneskeskapt – disse tallstørrelsene er ca. 20 % og 5–8 %, hvilket tilsier at all menneskeskapt CO2 bidrar rent matematisk til 1-1,5 % av drivhuseffekten. En annen sak er at drivhuseffekten av økende andel CO2 i atmosfæren øker ikke gassens drivhuseffekt lineært (dvs. med samme prosentstigning), men logaritmisk, hvilket innebærer en ikke målbar drivhuseffekt ved de siste tiårsøkningen av nivåer av CO2.
Det gjentas: Basert på iskjernemålinger fra 8.000 år tilbake og temperaturmålinger i vår tid synes det ytterst vanskelig å påstå – på naturvitenskapets grunn – at våre utslipp påvirker klodens temperatur.