Illustrasjonsbilde. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
annonse
annonse

Både Human Rights Service og Erling Marthinsen i Resett har tatt tak i en kronikk jeg skrev i Dagbladet. Det er jeg glad for – jo mer vi åpent kan snakke sammen om viktige samfunnsspørsmål, jo bedre.

Nå virker det ikke som om de er enige med meg, og det er helt i orden. Det er legitimt å mene at Norge bør føre en streng og restriktiv asyl- og innvandringspolitikk.

I 2017 kom det omlag 16 000 familieinnvandrere til Norge, men kun en fjerdedel av disse kom til en flyktning. Av de 7489 asylvedtakene som ble gjort av UDI i fjor, fikk om lag 5000 innvilget opphold. I tillegg tok Norge imot ca 3000 kvoteflyktninger. Jeg får det derfor ikke til å stemme at Norge i fjor tok imot «godt over 20 000 inkludert familiegjenforening», som Resett skriver.

annonse

Innvandringen av ikke-nordiske statsborgere til Norge i 2017 var den laveste siden 2006, og sammenlagt i perioden 1990-2016, har det kommet flest familieinnvandrere fra Polen og Thailand. Så langt i år kommer det færre på familieinnvandring. Det skyldes først og fremst at det har kommet få asylsøkere til Norge i 2016 og 2017, men også en tilstramming i reglene.

Spørsmålet er om strengere regler på dette området fører til bedre integrering. Jeg tviler på det, og studier viser atdet å leve adskilt fra familien har store helsemessige konsekvenser. En ny amerikansk studie viste at det å være adskilt fra familien som flyktning er noe av det mest traumatiserende man kan oppleve. En britisk studie viser at flyktningbarn som lever adskilt fra en av foreldrene, blir rammet av angst, uro og atferdsproblemer. Å leve skilt fra de man er glad i fører tilredusert livskvalitet og gir dårlige betingelser for både jobb og integrering.

Videre er jeg usikker på hvor Marthinsen får det fra at «over 90 % av asylsøkerne ikke kan legitimere seg, og aktivt motarbeider prosessen». Innvilgelsesprosenten for de som søkte asyl i Norge, var i 2015 på 75 prosent, i 2016 på 67 prosent og hittil i år ligger den på 70 prosent. De fleste som kommer til Norge for å søke asyl, får altså opphold og oppfyller kravene om beskyttelse.

Det virker som det skal være et premiss at Norge skal tjene på asylinnvandring og på å ta imot flyktninger. Men nå er det ikke slik at det er av samfunnsøkonomiske hensyn at Norge velger å ta imot en liten andel av verdens forfulgte. Flyktninger får ikke først og fremst opphold for å bidra til norsk økonomi, og sånn skal det heller ikke være – der er det en forskjell på arbeidsinnvandring og asylinnvandring.

Når det er sagt, ligger det likevel store muligheter for Norge hos de menneskene som kommer, og her mener jeg at vi kan gjøre det langt bedre enn i dag. I de dårligste kommunene går bare en tredjedel ut i jobb eller utdanning etter det toårige introduksjonsprogrammer, mens i de beste kommunene kommer nesten alle seg ut i skole eller arbeidsliv. Her har kommuner mye å lære av hverandre, og Regjeringen sitt nye «integreringspanel» skal blant annet se på dette.

Positivt å merke er det imidlertid at barna ser ut til å gjøre det langt bedre. En SSB-rapport viser at norskfødte barn av innvandrerforeldre er den gruppen der flest går rett fra videregående til høyere utdanning, der flest tar høyere utdanning og der flest tar lengst høyere utdanning. Studier viser at det går mye bedre med neste generasjon både når det gjelder yrkesdeltakelse og utdanning, men også når det gjelder kultur- og verdisyn. Ting kan dermed tyde på at integreringen fungerer og at forskjellene minker over tid, selv om det også er flere utfordringer

Vel så viktig som at det offentlige legger til rette for integrering, er vår rolle som enkeltindivider. Mye har endret seg siden de første innvandrerne kom til Norge – den gang hadde vi ikke NAV, UDI, IMDi og andre offentlige institusjoner, men det var i større grad privatpersoner og familier som tok seg av dem som kom og som bidro til at de ble raskt integrert. Er det en fare for at institusjonaliseringen vi ser i dag fratar oss som enkeltindivider noe av ansvarsfølelsen vi tidligere hadde for å ta oss av dem som kommer? Jeg frykter det.

«Hvorfor er det alltid «vi» som må bli flinkere på inkludering? Hva om migrantene tar litt ansvar selv», skriver Resett. Jeg er helt enig i at det er bra å stille krav og ha forventninger, at det ikke er alt som kan eller bør tolereres og at det ligger et ansvar også hos flyktningene selv. Men likevel – det har noe å si om flyktninger møtes med mistenkeliggjøring, mistillit og lukkede dører, eller om de møtes med tillit, åpenhet og inkludering. Møtes mennesker på en god måte, får de lyst til å gi noe tilbake.

Over 50 prosent av asylsøkerne som har kommet til Norge i sommer, kommer fra Tyrkia. Mange av disse er godt utdannet og har hatt gode jobber i Tyrkia, og foreløpige tall, viser at over 90 prosent av disse får opphold i Norge. Jeg er på mottaket i Oslo to ganger i uken, og der blir jeg møtt av mennesker som ønsker meg velkommen, kvinner som sitter og studerer norsk og fedre som er ute og leker med barna sine. Ungdom som har med seg leksene på kvelden og som mer enn noe ønsker å lære. Det er mennesker som kommer bort og tar meg i hånda og takker. De ønsker å takke Norge for den friheten de opplever og for den vennligheten og åpenheten de blir møtt med.

annonse

Norge klarer ikke å hjelpe eller ta imot alle – det sier seg selv. Men jeg kan bekrefte at det nytter og utgjør en enorm forskjell for de få det gjelder. Og for meg blir det veldig spesielt at Norge, verdens lykkeligste og rikeste land, som nesten ikke har tatt imot noen asylsøkere de siste årene, skal være det herberget som ikke har plass.

Mitt ønske er at vi åpent kan diskutere både utfordringer og muligheter ved innvandring, men at vi samtidig bidrar til tillit og brobygging, der de som kommer blir tatt vare på og får lov til å bidra. At vi sammen skaper et samfunn som inkluderer og der det er plass for alle uavhengig av bakgrunn, utseende og hvordan man ønsker å leve livene sine. Der vi stiller krav og har visse forventninger, men der vi også viser toleranse og aksept for annerledeshet.

Da tror jeg vi går en god fremtid i møte.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon