Allianselinjen mellom Frankrike, Tyskland og EU-hovedkvarteret i Brussel ble omtalt på Document av sjefsredaktør Hans Rustad under overskriften «Emmanuel Macron satser på et comeback for EU». Tydeligere kan de neppe sies, at hele denne skrøpelige og udemokratiske EU-konstellasjonen nå henger i tauene. Dette bekymrer klart globalistene, men gir håp til oss mange fedrelandsvenner som ser galskapen i det hele.
Fra sitt høye tårn, sin residens i Elysee-palasset, gestikulerer Macron under sin nylige årlige
tale til sine ambassadører, om å sloss for det han tror på, nemlig et fortsatt EU. Det har han anledning til, for dette er overlevelsespolitikk som nå dirrer under påkjenningen av Europas økende demokratiske motkrefter, i land etter land.
Uenigheten er best eksemplifisert ved den voksende protesten mht. fremmedinvasjonen over Middelhavet av islamister, faretruende for nasjonalstatene. Men der er også ellers voksende skepsis til det påtakelige overformynderiet som EU representerer. Senest med oss underlagt deres energi-system, Acer-energibyrået, som etter manges oppfatning representerer norsk suverenitets-avståelse.
Jeg mener at i Norge er det ikke folket, men politikerne, som har valgt denne vår grunnlov-stridige tilknytning til det overnasjonale EU-systemet, gjennom EØS-avtalen. Folket stemte imot to ganger og, viktig, ville gjort det en tredje gang om disse bedrevitende Stortings-folkene ville respektert et sannere demokrati. Men det vil de ikke, og skam til dem som slik styrer på tvers av folkeviljen, samt den lille manns og kvinnes kår. Venstresiden sloss for EU og «en-verden», men knapt for oss etniske norske.
Maginotlinjen var, ifølge Google, et omfattende fransk forsvarsverk bygd langs grensen til Tyskland mellom første og andre verdenskrig, kalt opp etter krigsministeren Andre Maginot. Men den ble til ingen nytte, altfor skrøpelig i sin form. Det er også EU, et byggverk som lekker ved sine yttergrenser og som ikke har forsvarsevne og – verst – ei heller en forenende vilje. For som Henrik Ibsen så treffende sa det: Det er viljen det gjelder, den frigjør eller feller. Eller som skribenten Ragnar Larsen nylig proklamerte: Islameringen går sin jevne gang – og langsomt blir landet noen andres…
Maktelitene opplever knapt nedsiden av sin politikk, de bor trygt, har gjerne personlig beskyttelse og kjører tildels i svarte limousiner, og reiser og bor førsteklasses. Det var de underprivilegerte, de som «opplevde» EUs nedside i England som førte til Brexit, som nå «grasrot-aktivt» synes å spre seg; dvs. norske nasjonalister opp mot globalister.
Sistnevnte forsøker å beskrive oss fedrelandsvenner til alt fra nazister til høyreekstreme. Og det gjør de ved hjelp av dagspressen og NRK. Men det er ikke bare hos oss at venstresiden søker å monopolisere hva folk skal få vite – dessverre mye det samme i den vestlige verden forøvrig. Jeg tror noen i Norge gjerne vil «spare oss for realitetene» til det er for sent for oss å kunne protestere; da snakker vi om landsforræderi.
Denne venstresidens propaganderende kraft er i ferd med å ødelegge land etter land, selv i frihetens Amerika viser den sin stygge uærlighet i skremmende grad. Kampanjen mot Donald Trump viser deres iboende ekstremisme, ja fanatisme. Til tross demokratisk og lovlig valg. Men grunnen er enkel, han truer deres makthegemoni ved å twitre direkte til folket, og slik utenom den løgnaktige pressen som lenge monopolistisk har manipulert folket til egen kampfordel, med løgnere som Hillary Clinton i spissen. Feite katter som hverken hensyntar middelklassen eller de ubemidlede; skjær pretensjon. Gjennom valgfusk utmanøvrerte Clinton og hennes folk sosialisten Bernie Sanders fra å bli demokratenes presidentkandidat. Og nå går de i strupen på Trump.
Også i Norge føres befolkningen bevisst bak lyset mht. masseinnvandring. Skribenten Kjetil Rolness fikk merkelig nok slippe til i VG under tittelen «Kan vi stole på Statistisk Sentralbyrå?», med konklusjonen: Overhodet ikke: Realitetene «skjønnmales», dvs. problemene underrapporteres uten sjenanse. At Rolness fikk komme på trykk i VG skyldes kanskje at avisens egen politiske redaktør, Hanne Skartveit, i 2004 under tittelen «Frykten for tallene» i sin ingress skrev: «Vil vi vite hvor mange mennesker med innvandrerbakgrunn som vil bo i Norge om 20 år? Eller 50 år? Statistisk sentralbyrå vil det ikke…».
Denne form for underrapportering og politisk fusk kunne jeg lett tillagt Arbeiderpartiet, men ikke en borgerlig regjering. Hvorfor statsminister Erna Solberg ikke umiddelbart har slått ned på denne viktige samfunnsleverandøren SSB er for meg totalt uforståelig, om hun da ikke selv ser seg tjent med slik løgnaktighet. For løgn, det er det å unnlate å opplyse oss helt vesentlig samfunnsinformasjon. I tillegg skaper det mistanke blant oss i flere andre sammenhenger, dvs. at også mht. andre anliggender fører myndighetene oss bak lyset. Acer-saken er nevnt.
Politikk er blitt skittent spill, så som at denne «plagsomme» såkalte «polariseringen» vi nylig har hørt så mye om, og som de sosiale nettstedene (som i autoritære Kina) nå får skylden for, medfører ytterligere begrenset ytringsfrihet. Kritikken er uberettiget. Her rettes baker for smed med unnskyldningen «hat-snakk». Mens sannheten er at ytringsfriheten, som demokratiet så absolutt hviler på, også for våre lokale myndigheter er blitt for plagsom. Likt slik det lenge har vært i diktatoriske land som vi overhodet ikke liker sammenligning med.