Før i tiden risikerte man alt ved å kritisere den kristne tro i det offentlige rom – både jobb og legeme. I dag risikerer man alt – både psykisk helse og karriere – ved å kritisere noen aspekter av vestens nye kvasi-religion – asylretten, globalisme og troen på det flerkulturelle samfunn.
Før var det kirkens yppersteprester som talte den absolutte sannhet, i dag er det menneskerettighetsadvokater- og professorer som har tatt over stafettpinnen. Nåde dem som våger å insinuere at alle aspekter ved menneskerettigheter ikke er ufeilbarlige!
Før hadde man inkvisisjonen, kristenfundamentalistenes vrede og gapestokker for å fysisk straffe blasfemikerne. I dag har man de liberale massemediene, sosial rettferdighet krigeres (SJWs) sinne og sosiale medier for å offentlig henge ut de rasistiske synderne og påføre psykisk harme.
Før gjorde kirken sitt ytterste for å beskytte sin posisjon som den eneste legitime budbringeren til den guddommelig sannhet. I dag jobber det humanitærpolitiske komplekset på spreng for å tilintetgjøre all dissens for å beskytte sin posisjon som den moralske høyborgs vokter.
Da som nå, handler det ikke om sak; det handler om å tro på det «riktige» – uavhengig av hvilken ny informasjon som eventuelt kommer til overflaten. Når ny kunnskap blir kjent, gjøres alt for å undergrave troverdigheten til personene som fronter den for å beskytte status quo.
Da som nå, er det de som insisterer på bevare status quo til en hver pris som også dem har mest å tjene på den. Kirken hadde alle incentiver til slå hardt ned på alle idéer som sådde tvil om dens suverenitet og kunne undergrave dens autoritet, som igjen kunne true dens hovedinntektskilde – den guddommelige skatten kjent som «tienden». I dag har det humanitærpolitiske komplekset alle incentiver til å angripe og brunbeise alle de som stiller spørsmål ved bærekraften til dagens asyl- og innvandringslover – fordi det kan true deres livsgrunnlag.
Det burde nå være opplagt for selv den mest fundamentale tilhenger av dagens asyl- og innvandringslover at dagens regime begynner å få alvorlige og muligens irreversible konsekvenser for Europa. Senest torsdag 6. september gikk Tysklands innenriksminister Horst Seehofer ut og sa at migrasjon er roten til alle politiske problemer i Tyskland.
Det blir således vanskeligere og vanskeligere selv for de mest standhaftige innvandringsforkjemperne å fornekte at flere og flere vesteuropeiske land har store problemer i form av intern uro og politisk ustabilitet som er direkte knyttet til masseinnvandringen – og per definisjon asylretten slik den ser ut i dag.
I sin tid slo kirken hardt ned på blasfemikerne for å beskytte sin autoritet som den eneste formidler av sannheten, og per definisjon de økonomiske fordelene som hører til en slik posisjon. I dag har vi hele apparatet rundt det humanitærpolitiske komplekset som kjemper den samme kampen, men det er en kamp som det er dømt til å tape.
Nå som da, blir det flere og flere kjettere i takt med at ny informasjon som strider med de moderne yppersteprestenes realitetsbeskrivelse kommer frem i lyset. Til slutt kommer kjetterne til å bli for mange og presset på godhetsregimet for stort. Det er bare mulig å fornekte opplagtheter i en viss periode.
Godhetstyranniet kommer til å falle.