En rask gjennomgang av norske gammelmedier etter Trumps tale i FN i går viser at ingen klarer å fange eller formidle betydningen av det han sier. Og det kravet burde man stille dem uavhengig om de liker budskapet eller ikke. Samtlige fokuserte på det de oppfattet som Trumps «selvskryt» og at det forårsaket «latter i salen». Se f.eks. NRK. Nærmest til å anerkjenne essensen i budskapet var Per Olav Ødegård i VG med kommentaren Når patriotisme trumfer alt.
– Trump markerer et tidsskille i amerikansk politikk. De siste tiårene har både republikanske og demokratiske presidenter vært globalister, i den forstand at de i hovedsak har forsvart og støttet overnasjonale organer og et internasjonalt system basert på regler. Slik er det ikke lenger, skriver Ødegård og viser til utsagnet: «Vi avviser ideologien globalisme og vi omfavner doktrinen patriotisme.»
Ødegård fremstiller anti-globalismen som noe uønsket og negativt. Han trekker den slutning at overnasjonalitet er det samme som «regler» og at Trumps fokus på nasjonenes og folkenes suverenitet (patriotisme) skulle lede til uorden, kaos og den sterkestes rett.
Realisme og realpolitikk
Men derom strides faktisk de «lærde». Trumps tale var et forsvar for realpolitikken, hvor autonome, suverene enheter basert på et folk med felles historie, tradisjoner og identitet forholder seg til andre tilsvarende nasjonale enheter i et system av forutsigbar egeninteresse.
Som Trump har påpekt flere ganger, er de overnasjonale institusjonene i stor grad styrt av en elite og et byråkrati som ikke er valgt av noen og som dermed heller ikke kan holdes ansvarlige. Globaliseringen er en udemokratisk prosess, og det er et paradoks at såkalt liberale demokrater kan heie så entusiastisk på et slikt prosjekt.
Trump sa at «suverene og uavhengige nasjoner er den eneste plattformen hvor frihet har overlevd, demokratiet har vedvart og fred noensinne har blomstret.» Og en nasjon er et folk med samhold. Derfor er det helt logisk at USAs president nå også vil begrense migrasjon. Hver nasjon har sin tro og sine tradisjoner. De har sine steder, sine hjemland.
Ikke bare Trump, men en «bevegelse»
Talen var gjennomarbeidet, grundig og logisk. Her har åpenbart et helt apparat vært i sving. Disse ordene er ikke bare klekket ut av Donald Trump. Han har mange støttespillere i USA, også blant mektige mennesker, blant intellektuelle. Det han målbærer er merkbart overalt i Vesten. Vi er vitne til en motreaksjon på «globalismens ideologi». Folk vil bevare sine fellesskap, sin identitet, og de ønsker ikke mer masseinnvandring og multikultur. Det virker ikke, det skaper konflikt, splid, press på ytringsfriheten, yrkesfriheten og det gode liv.
Man kan godt kalle det populisme, selv om realisme – og realister – er et bedre ord. Folk våkner, de har selvoppholdelsesdrift. Spørsmålet er egentlig bare om de våknet i tide, og om Trump kom for sent. Men å gi opp, er uansett ikke noe valg. Man må ha tro, og tillit til at utfallet kan bli godt.
Trumps ord blir forstått blant ledere i Ungarn, Polen, Tsjekkia, Slovakia og Italia, og blant raskt voksende partier også i mange andre land. Ja, det kan kalles «høyrepopulisme», la begrepet like godt bli omfavnet og eid. Også Resett er en del av denne realismens oppvåkningen som nå finner sted.
Populistene snakker realisme, sunn fornuft og lar et instinkt ligge til grunn: Vi må bevare det fellesskap vi har. Det kan endres ja, men det må følge en historisk tradisjon. Slik at folk kan leve side om side i harmoni, i stater med hver sine tradisjoner, historier og folk. Innvandring kan være bra, og assimilering er mulig, men ikke masseinnvandring og parallellsamfunn slik det er lagt opp til nå.
Trump er ikke alene om sitt syn. Det er dette folk mener. Mer enn halvparten av europeerne ønsker en fullstendig stans i innvandringen fra muslimske land. Folk er bekymret, de har fått nok.
Bare begynnelsen
De etablerte mediene og de fleste politiske partiene er i utakt med sine egne folk. De har blitt en avsondret boble som i frustrasjon med sin egen manglende representativitet prøver å manipulere stadig mer med det folk skal tillates å tenke. Man hindrer meninger, går til angrep på ytringsfriheten, vil no-platforme, straffer «hatprat» og utvider begrepets nedslagsfelt stadig mer.
Per Olav Ødegård i VG skriver avslutningsvis at spørsmålet «ingen i dag kan besvare er om Trumps utenrikspolitiske doktrine markerer en varig amerikansk kursendring, eller om det er begrenset til hans tid i Det hvite hus.»
Til det kan man bare gjenta at dette ikke bare er snakk om Donald Trump, dog han er viktig i å presse endringene frem. Etablissementet kommer ikke til å klare å stoppe det som nå skjer. I hovedsak fordi det er folket som har våknet opp – til realiteten ved globaliseringen og det multikulturelle samfunnet uten anker eller ror.
Grip sjansen
Trump er president i USA. USA er Vestens eneste mulig leder. Det finnes intet alternativ til USA. Mitt tips er at Trump også blir gjenvalgt for fire nye år. Da vil han ha åtte år ved roret. I løpet av denne tiden vil «globalistene» i andre land være desillusjonert. De er «små» politikere som tidligere kunne gjemme seg bak den trygge konsensus blant de mektige og privilegerte. Men den finnes ikke lenger nå. Dermed er det også muligheter for de politikerne og partiene som ser hva som skjer, hvilke trender som nå er i sving – og som ønsker det velkommen av dyd eller nødvendighet.
Folk må føle seg representert. De må ha tiltro til at noen taler deres sak. Men hvem taler «høyrepopulistenes» (realistenes) sak i Norge? Hvilke krefter her til lands er det som i vår kontekst er Trump-fenomenets parallell? I USA fikk han halvparten av stemmene og er i ferd med å vinne over det republikanske parti.
Å bygge et parti fra bunnen av kan gå noen ganger, men det er sjelden en god ide og krever særskilt fordelaktige omstendigheter. Vi er ikke der i Norge.
Den utviklingen vi ser og det som tvinger seg frem, har en klar kandidat i den norske partifloraen. Det er et parti som nå er godt etablert, ja, som på sett og vis startet som et populistisk parti, og i sin tid var en avantgarde til det som nå skjer.
Fremskrittspartiet har en fot i begge leirer akkurat nå. De snakker globalistenes språk, i det minste på bakrommet blant statsrådenes engere krets. Men grasrota og også mange profilerte personer på Stortinget både forstår og støtter bevegelsen som rumler i folket.
Frp prøver å være alt for alle. Men det tilfredsstiller til slutt veldig få. Både Høyre og Venstre er befolket av politikere fra den gamle tid, fra den etablerte boble som stritter imot. Da blir det for mange kameler å svelge. Og med KrF trolig også på vei inn regjering, vil Frp miste enda mer troverdighet blant «populistene» og realistene i dette land.
Men da vil også dette befolkningssegmentet være uten ledere, uten opplevelse av å være representert. Det er ingen god situasjon. For vi lever i en polarisert tid. Med all respekt til mindre partier, så mangler de organisasjon og troverdighet som bærere av det som fosser av sted.
Vekst gjennom ledelse i en vanskelig tid
Politikere skal ikke bare lodde stemninger og kapitalisere på folks frustrasjon. Politikk bør også handle om å lede, lokke frem og kultivere en positiv energi. I regjering er Frp hele tiden på defensiven og lar seg presse med på kompromiss. Men hvis politikk handler om gjennomslag, kan det være bedre å stå på siden.
Et Frp i «opposisjon» utenfor regjeringen vil stille partiet langt mer fritt til å påpeke det som går og har gått galt, og til å målbære sunn fornuft, realisme og «folkets røst». Et slikt strategisk valg vil også øke partiets oppslutning, ganske sikkert. Det er mange som sitter på gjerdet akkurat nå.
Realistene er mange, de blir flere og de trenger i det minste ETT politisk parti. De trenger noen som leder dem, aktivt. Og det bør være Fremskrittspartiet her til lands.