Finansministeren betaler 40.000 kroner i året for leie Andersens hytte, som ligger på Grimsøya like utenfor Sandvika i Bærum. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
annonse
annonse

Statsbudsjettet fremlagt i dag, og stortingstalen til finansminister Siv Jensen, viser at staten har tenkt til å bruke 233 milliarder mer enn den får inn gjennom løpende skatter og avgifter utenom petroleumsvirksomheten. Det er 21 % mer enn fastlandsinntektene.

Kritikken mot statsbudsjettet fra opposisjonspartiene er temmelig avdempet. Fordi Frp og Høyre så til de grader har kommet Venstre og KrF i møte, er ikke det så rart. En økning i bistandsbudsjettet på 7,5 % til 37 milliarder kroner, er så til de grader imot Frps politikk som det vel kan bli. Her har vi typisk symbolpolitikk hvor penger brukes på en bistandsindustri befolket av naive idealister eller regelrette snyltere på skattebetalernes kostnad. I tillegg tilgodeses ulike integreringstiltak i stort monn, inkludert til venstrevridde organisasjoner som skulle ha dette som formål, hvor output er høyst uklart og i noen tilfeller kontraproduktivt.

Inntrykket man sitter igjen med etter å ha hørt fremleggelsen og kommentarene, er at norsk politikk i hovedsak ser ut til å dreie seg om å bruke penger. Men hva er det vi får ut av denne pengebruken? Man øker noen bevilgninger her og der, og det innebærer at noen forblir ansatt eller blir nyansatt på statlige midler. I disse jobbene kan det imidlertid godt hende at de skaper flere problemer enn de løser. Ja ikke bare det, men at de bidrar til ytterligere problemer som deretter må «løses» med mer penger og flere jobber.

annonse

Det offentlige Norge har vokst langt utover det vi har langsiktig bærekraft til, og det har også est langt utover det vi har godt av for et sunt og fleksibelt samfunn. Alle som er ansatt i og avhengig av tilskudd og lønn fra det offentlige får en egeninteresse av å bevare en mastodont av et byråkrati og pengesluk. Folk tviholder på jobbene sine, og en del av dem skaper unødvendige oppgaver for seg selv som de deretter argumenterer for nødvendigheten av i neste budsjett. Og slik baller det på seg år etter år.

Siv Jensen vektla de positive aspektene ved norsk økonomi som argument for den voldsomme pengebruken. Hun virket selvtilfreds. Det er synd at vi har kommet dit at vi reelt sett ikke har et parti på Stortinget som opplever seg som en outsider og som klarer å se hvordan det offentlige systemet har spist seg inn som et fremmedlegeme som eser ut og dominere det samfunn som skulle vært befolket av mest mulig frie individer i sunn konkurranse og autonomt, selvstendig nærvær med hverandre.

I en slik overordnet problemstilling blir det en bagatell, men likevel symptomatisk, at finansminister Siv Jensen skriver under på et kutt i støtten til Hege Storhaugs Human Rights Service samtidig som en rekke innvandringsliberale og islam-apologetiske organisasjoner får like mye eller mer enn før.

annonse

FrP er i ferd med å miste troverdighet og må begynne å ta sin egen politikk og identitet på alvor. Utviklingen i resten av Vesten er klar. Folk tiltrekkes de som kaller en spade for en spade, og det politiske landskap er i rask endring. Hvis ikke FrP innser det, åpner de rett og slett rommet for et nytt alternativ. Folk vil ha endring og realisme.

Enn så lenge har KrFs annonserte «sjelegransking» gitt dem en voldsom innflytelse. Også Venstre og Trine Skei Grande belønnes av Høyre og FrP i takt med stadig dårligere tall på meningsmålingene. I Norge går altså politisk gjennomslag omvendt proporsjonalt med dugelighet og velgeroppslutning.

Tro det den som kan.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon