I statsbudsjettet for 2019 foreslås det at pressen får et direkte produksjonstilskudd på 313 millioner, som er et marginalt kutt på sju millioner fra i år. På toppen av dette er det en indirekte støtte til pressen på rundt 1, 7 milliarder (2012-tall) gjennom fritak for merverdiavgift for omsetning av aviser trykket på papir.
Klassekampen får i pressestøtte ca 44 millioner, Vårt Land 37, Dagsavisen 32 og Nationen 23 og det er disse avisene som tar ut mest av pressestøtteordningen. De nevnte avisene har ikke veldig stor oppslutning/opplag hver for seg og sammen, og det er med andre ord få som interesserer seg for hva de skriver.
Flere aviser ville ikke ha overlevd hvis det ikke var for den direkte pressestøtten, hevdes det.
Skal du og jeg finansiere avisene?
Hoveddelen av den direkte pressestøtten er en pott med produksjonstilskudd som fordeles mellom nummer to- og nummer tre-aviser, lokalaviser og riksdekkende meningsbærende aviser som anses som viktige for mediemangfoldet.
De ovenfor nevnte fire avisene har mange kommentarartikler. Naturlig nok kritiserer tidligere AKP-mls avis Klassekampen mye av det dagens regjering foretar seg, Dagsavisen (tidligere Social-Demokraten, Arbeiderbladet eller Dagsavisen Arbeiderbladet) kritiserer også ofte dagens regjering, Vårt Land er kristenfolkets avis og …ganske riktig; de kritiserer dagens regjering og til sist Nationen, bøndenes avis, som kritiserer – ja, du gjettet riktig; dagens regjering.
Slik går det år for år, når en borgerlig regjering består av Høyre og FrP etterhvert supplert med Venstre. Det er jo helt kurant at de nevnte avisene samt VG, Aftenposten, Dagbladet, Dagens Næringsliv med flere kritiserer sittende regjering, men spørsmålet er om det er vi skattebetalere som skal finansiere dette.
Ikke unaturlig vil populist-partier på ytterste venstre fløy eller partier med ekstremt markeringsbehov som KrF, ha et ønske om å stå skulder ved skulder med pressen og vise «solidaritet». Det er ekstremt viktig å være venn med «den fjerde statsmakt».
Han varsler at dette er noe han vil ta opp i forhandlingene med regjeringspartiene.
Ikke interessant nok
Mesteparten av den direkte pressestøtten går til landets nr. 2-aviser med opplag under 80 000 eksemplarer og lokalaviser med opplag under 6 000 eksemplarer. Når vi så vet at norske aviser er fordelt på noen få eieres hender, blir det jo ekstra merkelig at man fortsetter å bruke skattebetalernes penger på å holde liv i aviser folk rett og slett ikke finner interessante nok og ikke vil betale for.
Her må eier-konsernene selv kunne ta nødvendige grep ikke bare på inntekts- og driftssiden, men også vurdere om innholdet er godt nok.
Redaktørene og redaksjonene ser åpenbart ikke selv at «klipp & lim-stoff», artikler om kjendiser, sport og slanking ikke appellerer godt nok, og redaksjonene makter åpenbart ikke å endre stilen.
«Ekte nyheter» og «granskende journalistikk» har måttet vike for fordummende «myk-nytt», sladder og stoff tilnærmet tekstreklame. Slikt vil ikke norske avislesere ha.
Annonsørene ønsker åpenbart papirpapiraviser, men abonnentene/ leserne ønsker digitalt lesestoff i større og større grad. Dette er et dilemma for avisene selvfølgelig, men det er jo helt ærlig talt ikke «statens ansvar», men aviseiernes ansvar.
Snart må eierne erkjenne at papiraviser er en døende forretningsmodell, som ikke kan fortsette i det uendelige.
Krybben er tom
Stadig gjentas fra journalister, redaktører, tillitsvalgte i pressen og eiere av aviser at «staten viser ikke nok ansvar for avisene», «politikerne har ikke innsett hvor alvorlig situasjonen er», «regjeringen tar ikke ansvar nok for avisene» eller «det går ut over ytringsfriheten og demokratiet, når staten bidrar med nok støtte til avisene».
Nå meldes det at også Dagbladet og Morgenbladet kan komme til å søke om pressestøtte på grunn av endrede regler, og det bekymrer blant annet Klassekampens redaktør Mari Skurdal, som til fagbladet Journalisten sier
Selvfølgelig vil da «hestene bites, når krybben er tom», og enkelte stemmer skriker allerede om at da må staten spytte inn enda mer penger inn i pressestøtte, om slike som Dagbladet også skal få plass blant de pressestøtte-trengende.
Ikke lovpålagt å holde liv i avisene
EFTAs overvåkningsorgan (ESA) har sett på deler av norsk pressestøtte og funnet at det ikke er ulovlig statsstøtte. Men det betyr på ingen måte at staten, som i realiteten er deg og meg som betaler inn skatt, og avgifter, er lovpålagt å bidra til å subsidiere pressen indirekte og direkte.
At enkelte trekker fram Grunnlovens § 100, som slår fast at «alle har rett til ytringsfrihet og rett til tilgang til offentlig informasjon» for å skape et inntrykk av at det er statens ansvar å holde liv i avisene, blir fort tøvete.
Topper vi så pressestøtten nevnt over med at NRK mottar rundt 4 milliarder kroner i lisensavgift og at TV2 nylig inngikk en avtale med staten om 135 millioner kroner årlig i fem år blir det en god slump penger av det pressen totalt sett mottar.
Spørsmålene man stiller seg
I 1991 var det 84 prosent av oss nordmenn i alderen 9-79 år, som leste aviser daglig. I 2017 var dette tallet 32 prosent. Interessen for avisene er altså drastisk endret, men staten bruker stort sett de samme beløpene år for år i støtte.
I 1991 så 81 prosent av oss i alderen 9-79 år på fjernsyn. I dag er prosenten sunket til 62. For radio er tallene for samme aldersgruppe og samme år h.h.v. 71 og 64.
Kan det være riktig at vi skal fortsette å subsidiere mediene, når de fleste andre bransjer i næringslivet må stå på egne ben, dersom de ikke klarer å selge sine varer?
Færre og færre følger avisene, tv og radio. Er det da statens jobb å holde liv i mediene?
Kunne disse pengene vi øser ut av det mange tror er en «bunnløs statskasse» vært benyttet til andre formål enn til å holde liv i mediene?
Kan det være slik at politikere, som egentlig tenker i det stille at denne gammeldagse pressestøtte- og tv-lisensordningen burde ha vært avviklet, heller velger å holde kjeft for ikke å bli stemplet som udemokratiske og pressefiendtlige av den formidable maktfaktoren «media»?