I en kommentar i Resett sier FrPs innvandringspolitiske talsmann Jon Helgheim at det er naive og dumsnille politikere som er den største trusselen, og ikke FNs Global Compact for Migration. Selvfølgelig har han rett i at det er politikere som går inn for masseinnvandring som er den største trusselen. Om de faktisk er naive, eller om de er fullt bevisste over hva de gjør er en annen debatt, men hadde det ikke vært for disse politikerne, så hadde det aldri vært snakk om å implementere en FN-avtale for migrasjon i det hele tatt. Vi hadde passet våre grenser fra første stund.
FrP har normalt vært et parti som er skeptiske til det som kommer fra FN, særlig på migrasjonsområdet. Vi vet at dette overstatlige byråkratiet hittil ikke akkurat har en tradisjon for politikk som bevarer nasjonalstatene og deres demografiske sammensetning. Tvert imot.
Avtalen, som i sin helhet heter «Global Compact for Safe, Orderly and Regular Migration», handler delvis om å skape flere veier for migrasjon. FN har over tid ført en kampanje som hevder at migrasjon er «uungåelig, nødvendig og ønskelig», under hashtaggen #ForMigration.
Et av avtalens nøkkelelementer er å ekspandere alternativene for lovlig migrasjon. Helgheim skriver at det ikke står noe i avtalen om økt innvandring. Det er korrekt. Men avtalen vil kunne få uante konsekvenser. Et av hovedpoengene FN bruker til å motivere GCM er at verdens nasjoner ikke har hatt felles retningslinjer å forholde seg til migranter på, som man har hatt med flyktninger. Og ifølge avtalen skal nye, legale veier for migrasjon opprettes. Det er vanskelig å lese det som noe annet enn at døren skal åpnes for regulert innvandring av økonomiske migranter. At vi skal ta denne formen for migrasjon inn i varmen, og akseptere den som legitim. Det kan vi ikke gjøre.
Vi må stanse masseinnvandringen. Og det gjøres ikke ved å åpne nye dører. Det gjøres ved å beskytte grensene. Helgheim tror at avtalen vil gjøre det lettere for oss å føre en streng innvandringspolitikk. Men land som Ungarn og Polen klarer helt fint å holde masseinnvandringen unna, uten at dette har sammenheng med noen avtale. Fordi de har ryggrad, og er rede til å møte konsekvensene dette medfører.
I GCM formanes dessuten at statene må kjempe imot rasisme, hatkriminalitet og fremmedfiendtlighet. Vi vet at disse begrepene stadig blir brukt for å karakterisere helt legitim innvandringskritikk. I GCM står det blant annet at statene bør gå inn for å forme folkets oppfattelse av migrasjonen, ved hjelp av holdningskampanjer der man peker positive effekter av migrasjon, og ved å få politiske og religiøse ledere, tjenestepersoner og lærere til å forhindre såkalt fremmedfiendtlighet. At man ikke definerer hva som ligger i begreper som fremmedfientlighet gjør ikke saken det spor bedre.
Blant annet skal man opphøre å gi økonomisk støtte til publikasjoner som «promoterer intoleranse, fremmedfiendtlighet, rasisme og andre former for diskriminering av migranter». Dessuten heter det at statene bør «etablere mekanismer for å forhindre, spore opp og respondere» på såkalt etnisk profilering. Profileringsdebatten er ikke ny, og den frustrerer norske politibetjenter på bakkenivå. Politiet må ha handlingsrom til å stoppe og kontrollere personer når de fatter mistanke. At det ofte er innvandrere som sjekkes, har naturligvis sammenheng med at innvandrere statistisk sett er overrepresentert blant kriminelle. Dette blir kalt rasisme av enkelte samfunnsdebattanter. Norsk politi trenger ikke nok et FN-dokument til å hindre dem fra å avdekke kriminalitet.
Helgheim og andre fornuftige politikere er smertelig klare over konsekvensene av internasjonale konvensjoner og avtaler på migrasjonsfeltet. Vi ser i dag hvilke fatale konsekvenser asylsystemet har hatt på Europa, og hvor dramatiske de demografiske endringene har vært. Vi opplever at innvandringsentusiaster skyver konvensjonene foran seg. De mener at vi har forpliktet oss til deres demografiske eksperiment. Ikke tvil et sekund på at også denne nye avtalen vil bli brukt imot oss av de samme kreftene, når vi i fremtiden debatterer hvorvidt vi skal akseptere økonomisk migrasjon eller ikke. Helgheim har helt rett om de feige politikerne. Det er de som er den største trusselen. Det var politikere som først implementerte asylsystemet, og som har holdt fast vet det, trass i konsekvensene de har kunnet se omkring seg. Det er politikere som bruker konvensjonene som påskudd for høy innvandring. Det er også politikere som sier ja til GCM.
Det er ikke for ingenting at USA og Ungarn trakk seg ut av avtalen. Det er heller ikke for ingenting at Østerrike og vårt naboland Danmark har utrykket sterk bekymring over den. De er bekymrede for at dette kan resultere i økt innvandring, redusert nasjonal suverenitet over innvandringspolitikken, og at det ikke skilles mellom legal og illegal migrasjon i avtalen.
Afrika vil doble sin befolkning frem mot 2050. Vi har bare sett begynnelsen på de enorme folkemengdene som vil komme vår vei. Dette er ikke en tid for å åpne nye dører for migranter, tvert imot. Tiden er inne for å stenge dører, og presisere at migrasjon ikke kan være en menneskerettighet.
Det finnes noen lyspunkt i avtalen. Hjelp til utvikling i utsatte områder for å forhindre økonomisk migrasjon er bra. Å få på plass et rammeverk som påvirker land til å akseptere tvangsreturnerte migranter er også bra. Men dette kan vi jobbe for uten å åpne nye dører for økonomisk migrasjon. Det er en svært høy pris å betale.
John Helgheim har helt rett i at Angela Merkel og Jonas Gahr Støre ikke trengte noen FN-avtale for å invitere kopiøse mengder asylsøkere til Europa. På samme måte trenger vi ikke en FN-avtale for å stenge døren for masseinnvandring. Norge trenger ikke FNs hjelp til å føre en restriktiv migrasjonspolitikk, og vi må ikke ha FNs hjelp til å deportere utlendinger som ikke skal være her. Vi er en rik nasjon, og derfor har vi et stort handlingsrom her. Vi kan for eksempel nekte å gi mer bistand til land som ikke tar imot sine egne borgere. Vi kan få det til om vi virkelig går inn for det. Vi trenger da folkevalgte med ryggrad til å bryte med konvensjoner, som våger å bruke uortodokse metoder, og som står oppreist mot den globale elitens fordømmelse. Vi trenger ikke flere FN-formaninger om å åpne nye dører.