Politihøgskolen har akkurat invitert pressen i forbindelse med en fyldig presentasjon av en ny rapport, med den bevingede tittel «Høyreekstremisme – utviklingstrekk, konspirasjonsteorier og forebyggingsstrategier». Begivenheten finner sted med lett servering, mandag 22. oktober. Det er unødvendig å nevne at en ikke uvesentlig del av pressekorpset er tilstede.
Nei, ikke det at en føler seg truffet i utgangspunktet, men tiden synes overmoden for synlige og lesbare innspill og ikke minst korrektiv– knyttet til begrepsbruk, ordspill og logikk i dette temafeltet.
Ekstremisme-begrepet eser nemlig ut i ren meningsløshet, uke for uke. Det favner snart alt og alle som ikke bekjenner seg til multikultur-doktrinen og samtidig måtte mene at innvandringsbølgene til Europa fra ikke-vestlige land ikke er så festlige. Dyrekjøpte og brutale erfaringsbilder utgjør en stadig mer brutal del av hverdagen, og ikke lenger bare isolert til de større byene.
Moraliseringen over «hatefulle ytringer» kan utmerket godt integreres i en kritisk analyse, som stadig uteblir, symptomatisk nok. Stakkars politistudenter! Jeg har smugtittet litt i rapporten som nå slippes.
Formspråk og symbolikk (22.juli-illustrasjoner o.a.) knyttet til nevnte rapport om høyreekstremisme er alt annet enn betryggende, selv i akademisk perspektiv. Igjen er ekstremisme-begrepet langt på vei generalisert til en stor andel av befolkningen som nå stadig oftere uttrykker reell bekymring – ikke bare for innvandringen i seg selv, men nå for de stadig mer synlige og tallrike konsekvenseneav innvandringsbølgene fra ikke-vestlige land.
Innledningsvis i Politihøgskolens invitasjon til pressen om høyre-ekstremisme heter det:
En av erkjennelsene etter terrorhandlingene 22. juli 2011 var at det manglet oppdatert kunnskap om høyreekstremisme i Norge, og at fenomenet hadde endret seg betydelig de siste 10-15 årene. Det dreier seg ikke lenger om rasistiske ungdomsgjenger og nazistiske skinheads, men i hovedsak om voksne personer og miljøer.
Som en ser, den retoriske og politiske dagsorden er satt. Den altoverskyggende faren for noe som kan ligne en taxi-kø av Breivik-kloner lyser mot rapportleserne på forsiden av Politiskole-analysen, og ikke minst i invitasjonsteksten! Høyre-ekstremistene har underveis skiftet fra å være unge til å bli voksne, heter det. Og hva har så skjedd som har bidratt til at disse kryptiske, reelle nynazistiske utgruppene nå rekrutterer flere tilhengere i Europa? Hvor er den kritiske analysen? I alle fall ikke på Politihøgskolen.
Det hele brister i et startpunkt, også rent logisk, i det en skal definere hva høyre-ekstremister faktisk er som fenomen og problem betraktet: Det meste av nevnte «ekstremisme» peker nå i norsk, enøyet, akademisk modus (med klar smitteeffekt over til Politihøgskolen?) nemlig i retning av at alle og enhver som måtte stille seg kritisk til islams forpliktende postulater om voldsbruk og hellig krig på den ene side, og dernest – føle på betydelig uro knyttet til store innvandringsbølger fra ikke-vestlige, muslimske land på den andre siden. Altså en høyst folkelig konsekvensanalyse en kan ta i sitt eget hode i løpet av et halvt minutt, med påminnelser i nyhetsbildet hver bidige dag.
Kritisk sett ligger det slett ikke mye til ekstremisme i det å øyne problemer og til dels store utfordringer knyttet til innvandringsstrømmene til Europa og Norge; all den tid en påviselig – også rent vitenskapelig – har med en stadig mer synlig politisk realitetå gjøre i vår egen samtid. Altså, ingen fjern teori eller ideretning, eller «ekstremisme» for den saks skyld.
Kort sagt, Politihøgskolens analyse bærer i seg et formspråk og en tendensiøs symbolikk der en gjennom gjentatt assosiering ikke bare snur ryggen til en vesentlig del av den totalitære familien som har terrorisme som ett av sine mest eksponerte uttrykk: En nører samtidig opp under en politisk agenda og ditto ideologisk motiverte bestrebelser på å innføre en multikultur-doktrine gjennom flere bakveier i vårt demokrati, der det storvokste byråkratiet isolert sett, samt svulstige redaksjoner veksler på oppløpet i ren kampanjemodus.
Nobelprisvinner Arafat – en AUF-helt
Det er et paradoks at AUF har gått i front i mange år og implisitt har støttet absolutt alt av notorisk terrorisme under vingene til skikkelser som Yassir Arafat og andre despoter under vignetten «frigjøring» i anti-vestlig, marxistisk analyse. Om så blodtåka stod 200 meter i været, og tre store passasjerfly ble kapret og tatt ned på en liten flystripe i jordansk ørken allerede i 1970. AUFs støtte til PLO skjøt fart etter dette!
Det handler nokså mye om ideologi som blender. PLO-fraksjoner som PFLP utgjorde en vesentlig del av navet i maskineriet til den internasjonale terrorismen ved inngangen til -, og gjennom 1970-årene. PLO og dens fraksjoner, som dannet skole og var rollemodeller for terrorister, har hatt utallige utsendinger på besøk på Utøya gjennom flere år.
Det er for øvrig verd å merke seg at det palestinske prosjektet og PLO ble formet under den egyptiske diktator, Gamal Abdul Nassers vinger mellom 1963 og 1969, der islamske postulater om «hellig krig» ble satt i to-komponent med kommunistiske grupper og fraksjoner. Her skulle fanatikerne nemlig dra i samme retning, destabilisere vest-orienterte land i Midtøsten, utdanne europeiske terrorceller, samt drive terrorisme i Europa parallelt med den arabiske oljeboikotten i 1970-årene.
AUF så på kaoset som en mulighet til videre «frigjøring» i sosialistisk perspektiv. Marxismen legitimerer politisk voldsbruk som politisk metode, og har hele stabler av motsetningsforhold til et reelt demokrati. Hvem som står skikkelser som Arafat og Breivik nærmest burde en vel åpent kunne diskutere også her hjemme?
Nazister, sosialister og islamister fant hverandre
Store, nynazistiske terrororganisasjoner som Wehrsportgruppe Hoffmann fikk det alt vesentlige av sin opplæring og fant samtidig sin organisatoriske form i PLOs treningsleire i Midtøsten; leire der også norske kommunister ble forbrødret med andre totalitære åndshøvdinger – og ble så tildelte muslimske dekknavn. Vår hjemlige AKP-leder, Finn Sjue fikk først det klingende dekknavnet «Abu Nasser» under en av sine opphold i treningsleire i Jordan fra og med 1970.
Med andre ord, den sosialistiske plattformen AUF og Arbeiderpartiet har vokst seg stor på – har aktivt og systematisk støttet noen av de mest bloddryppende terrororganisasjonene i vår verden. Det hele toppet seg da selveste Yassir Arafat ble tildelt Nobels fredspris i Oslo. Freden i Midtøsten lot imidlertid vente på seg.
I møte med den reelle, organiserte terrorisme finnes ingen etterpåklokskap? «Oslo-prosessen» har i seg alt for mye politisk korrekt prestisje til at en innser hva «hellig krig» omsatt i praksis innebærer. Og nåde den som måtte reise opp handa og reise ett kritisk spørsmål i sakens anledning! Her nekter man å se seg tilbake. Vi tror det samme gjelder multikultur-doktrinen som synes drapert utenpå en sliten og oppfliset sosialisme etter Berlinmurens fall.
Terroren som hjemsøkte AUF 22. juli 2011 bærer i hele sin form ikke i seg noen som helst forskjell fra den terrorismen som er utøvd av AUFs politiske helter i «frigjøringsorganisasjoner» som PLO de siste 50 årene. Terrorismen er nemlig like grusom om den rammer jøder eller europeere flest, eller om den rammer AUF og Arbeiderpartiet. Aner vi her en brist også i oppsettet på Politihøgskolen 22. oktober?
En side av saken er at den totalitære familien slett ikke – ukritisk – lar seg skvise inn og deles opp på en politisk høyre-venstre-akse, aller minst knyttet til terrorisme. Politihøgskolen går i sitt formspråk og stil vitenskapelig til verks, og vi formoder at det er vordende politi-studenter som får dette på pensum nå? Samtidig er det blitt kjent at 22. juli-terroren skal inn i pensum på alle norske skoler, mens terrorisme som fenomen betraktet stadig blir intellektualisert inn i en tåkeheim der Stalin, Mao, Arafat og islamister ikke er synlige. I dag skal det være over hundre definisjoner på terror ved europeiske universiteter og høyskoler (!)
Vi må spørre oss: Står vi igjen overfor en annen side av den ideologisk ladede kampanjen for multikultur-doktrinen, der en etter beste evne – nå praktisk talt på døgnbasis – forsøker å stigmatisere kritikere som peker på og synliggjør prosessen, som en ren politisk og ideologisk kampanje og metode for samfunnsendring i bred skala?
Terrorisme-trussel og ekstremisme-begrep avstumpes
Uten å ha lest rapporten utarbeidet på Politihøgskolen er det egentlig bare å trykke på alarm-knappen: Ekstremisme-begrepet isoleres og avstumpes nok en gang i en setting som bærer i seg alle kjennetegn på kampanje-modus. Det hele ikles en form der en rett og slett snur ryggen til en altoverskyggende del av den totalitære familien, der Stalin, Arafat og Hitler fortsatt står side ved side, behørig etterfulgt av islamister inn i vår samtid, i det vi snart skriver oss inn i året 2019.
Dersom målet er å identifisere ekstremismens og terrorismens røtter inn i vår tid, og analysere og anskueliggjøre reell terrorfare, faller farlig mye sammen dersom dette skal illustreres, isoleres og generaliseres ut fra en enkelt galning i Oslo og på Utøya, 22. juli 2011.
I sin konsekvens kan dette bli fordummende både i lyset og skyggen av de reelle terrortrusler Norge nå faktisk står overfor. Det hele fortoner seg slett ikke bedre om det er på selveste Politihøgskolen man nå trår til, for å assosiere brede lag av befolkningen til en gal terrorist, så helt på siden av reelle trusselbilder i Europa og Vesten for øvrig som det vel er mulig å komme. Å gjøre unntak til regel i dette bildet kan lett utløse mistanke om en ren politiske agenda. Det finnes galninger i alle leirer.
Maskert politisk agenda?
I en artikkel i Morgenbladet 19. oktober, omtales boken «Fremmed i eget land» av sosiolog og forfatter Halvor Fosli. Boken er skrevet av islamkritikerenHalvor Fosli, heter det så i artikkelen som er skrevet av Kjersti Thorbjørnsrud. – Boken ble knapt tatt i av forskere, konstaterer artikkelforfatteren. Dette kjenner hun virkelig til? Med andre ord, nå er det å være kritisk til islam en slags alternativ, ny yrkestittel i Kongeriket! Intet mindre. Er du i tvil, kan du fortsatt lese politisk korrekte artikler i Morgenbladet eller nå også i rapporter fra selveste Politihøgskolen?
Document kunne 19. oktober dokumentere at tekst og bilde av tidligere justisminister Sylvi Listhaug nå kobles og assosieres til 22. juli og høyreekstremisme under omvisninger på det nye 22.juli-senteret i Oslo. Margot Vågdal, presseansvarlig i Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon, forsvarer like gjerne analogien skriftlig overfor Document, altså der Listhaug kobles inn. Hva blir det neste? Sitter det enøyde politiske kommisærer på alle nivå i norsk byråkrati?
Som en løk snittes, kappes og formes ekstremisme-begrepet stadig slik at store og helt vesentlige deler av historien om den groteske totalitære familien faller bort. Hvorfor? Av en eller annen grunn skal de fanatiske og halvt religiøse tilhengerne av Lenin, Stalin, Mao og beslektede despoter ikke lenger høre med i det nye ekstremisme-begrepet. Slik Hitler og Stalin stod side om side da andre verdenskrig brøt ut, og helt til 1941, er og blir slektskapet innad i totalitære familien så identifiserbart og formidabelt – ikke minst med tanke på terrorisme – at ingen hoder på trollet bør slippe unna om historieformidlingen og analysene skal bli troverdige.
Det stadig utvidede begrepet «høyre-ekstremisme» slynges uavlatelig ut mot alle og enhver som stiller seg kritisk til multikultur-doktrinen – som nå introduseres gjennom det som er av bakveier i vårt demokrati, gjennom kanaler der sentrale redaksjoner og ansatte i byråkrati-jungelen hjelper hverandre videre i kampanje-oppsettene.
22. juli-tragedien og dens ofre misbrukes
Tragedien 22. juli 2011 og dens ofre skal åpenbart brukes og misbrukes for alt hva den er verd politisk og ideologisk for å stigmatisere absolutt alle kritikere av multikultur-doktrinen. Målet er åpenbart å kneble politisk opposisjon på kort og lang sikt, for å kunne operere mer uforstyrret i den videre prosessen?
Jeg har vært inne på det tidligere: Multikultur-doktrinen bærer i seg stadig flere tegn på å være drapert utenpå utpinte konsepter som kom i skvis etter Berlinmurens fall. Med passende avstand til kommunismen og sosialismens dramatiske fiaskoer over hele globusen, inklusive Hitlers nasjonalsosialistiske variabel, er nye oppvoksende slekter passe historieløse, kunnskapsløse og likegyldige til at en kan restarte den ideologiske forkynnelsen bak multikulturens maskerade.
Vestlige samfunn skal polariseres, en sikter først mot politisk kaos, og så skal de hvite ryttere med de røde og svarte faner sikre seg kontroll, gradvis. Nå har venstre-ekstremister også hengt grønne bannere over seg, i en miljømaskerade – og plutselig blitt til miljøbevegelse; når de ikke er ute for å løfte multikultur-doktrinen videre i et nokså steinhardt og potent konsept. Totalitære grupperinger opptrer ofte gjennom proxy-grupperinger og kadre som maskerer sine egentlige intensjoner.
Liberale og (alt for mange) kristne sjeler flakker med blikket i liberalismens og nestekjærlighetens navn, slik de satt og glante på Stalin og Hitler i 20 år før de reagerte og protesterte – for sent. Kristen-Norge lammes av en type vaffel-kristne som i gjennom sin notoriske passivitet har gjort Krf’s Hareide til helt, nå i et nokså ubeskjedent forsøk på å senke en borgerlig regjering.
Eurokommunismen la støpformen
Eurokommunismen forsøkte å maskere Stalins betongkommunisme da denne ble for synlig og stiv i Vesten gjennom 1930-årene; for så å gå løs på det som var av kulturelle fotavtrykk, kjernefamilien, kirkene, musikken og det som måtte finnes av kulturelle veimerker og fortavtrykk som holdt den forgjettede «arbeider» tilbake fra å delta i den multikulturelle marsjen over landegrensene. «Den internasjonale sosialismen» het fenomenet den gang. Nå heter det multikulturalisme, uten at en egentlig har kommet av flekken i forhold til egen fortid under maskene og maskeradene.
De stadige oppmarsjene hadde Stalin, Mao, Hitler og Mussolini til felles, med helt åpenbare og synlige slektskap til sosialistiske resepter i utgangspunktet: Forherligelse av ettparti-systemet, sammensmelting av parti, stat, fagforeninger og medier i en ny elite, og massiv undertrykking av all opposisjon så snart maktgrunnlaget var sikret. Mussolini var selv redaktør for en sosialistisk avis før han fant frem til en annen fascistoid variabel av samme sjanger.
Islam og islamister går i front
I dag har islamister kommet inn og utgjør det klart mest synlige hodet i den totalitære familien, der terrorisme, jødehat, kristenforfølgelse og annet fortsatt er ingredienser. Styrken i dette er nå så vidt stor at det som kan krype og gå av politisk undergrunn i den totalitære familien ser nytteverdien: Veien til politisk kaos er reell nok. Samfunnet polariseres, demokratiets og sentralmyndighetene undergraves og svekkes. Slikt er en drømmesituasjon for demokratiets banemenn! Det er slik totalitære krefter nå bereder grunnen for en ny æra. Denne politiske undergrunnen har nemlig aldri fått makten i frie valg, og maskerer gjerne og ofte sin virksomhet og sine metoder, oppretter dekk- og frontorganisasjoner, tilraner seg definisjonsmakt i medie-nettverk, og bruker ofte kampanjer, språk og uttrykk slik at skinn-manøvre maskerer egentlige hensikter og mål.
Gjennom slike politiske teatre har de – de reelle ekstremistene – ikke bare bidratt til å skape politisk ensretting under svarte, brune og røde bannere, men til å spre kaos, død og ødeleggelse på en rekke kontinenter. Nå inngir islamistene nytt håp for disse kreftene: Islamistene har reelt rekrutteringsgrunnlag i de fleste land i Europa, som kan skape nettopp det kaoset som er nødvendig for at flere totalitære grupperinger kommer seg opp på barrikadene og sikrer seg et reelt maktgrunnlag på demokratiets rutiner!
Å overse store deler av den totalitære familien, inklusive islamistene, og isolere analysen til «høyre-ekstremister» i 2018 blender av for videre realitetsans i møte med reelle trusler og terrorisme. Nei, vi skal selvsagt ikke stelle oss slik at vi igjen overser tullinger som måtte finne på å kopiere Breivik, fra denne forferdelige julidagen i 2011. Det er i sannhet utrolig hva en eneste galning kunne få til uten å bli stanset. Den naiviteten dette avslørte kan faktisk bli et like uheldig som sterkt medvirkende element i møte med islamistene dominerende rolle i det altoverskyggende trusselbildet.
Deres påtrykk er så stort og ettertrykkelig at vi egentlig kan hevde at multikultur-doktrinen vil briste – om ikke på Politihøgskolen akkurat nå, så i møte med realitetenes verden, som både du, jeg og politiet møter ikke langt unna, og i det daglige nyhetsbildet! Å stemple alle kritikere ut som høyre-ekstremister oppe i dette er så fordummende at det burde falle på sin egen urimelighet, ikke minst på Politihøgskolen.