Folk flest vet lite om hvordan de skandinaviske land forholdt seg til nazistenes krav om at jødene skulle deporteres til dødsleirene i Tyskland og Polen. Jeg tror det er mye lærdom å hente av historien. Særlig interessant er det å se hvor ulikt landene valgte å forholde seg til nazistenes krav.
NORGE:
Til sammen 728 norske jøder ble drept mellom september 1939 og 7. mai 1945. Flesteparten døde i gassovnene i Tyskland og Polen. Det var ca. 1500 jøder i Norge ved utbruddet av krigen. Rundt halvparten klarte å rømme til Sverige ved hjelp av hjemmefronten og reddet på den måten livet. Den norske hjemmefronten har fått plantet et tre i minnestedet Yad Vashem i Jerusalem, som takk fra det jødiske folk. De gjenværende norske jøder ble tatt av norsk politi (!), utlevert til nazistene og ført til utslettelsen uten særlig oppstyr blant den norske menigmann.
DANMARK:
Det var ca. 7200 jøder i Danmark ved krigens utbrudd. De fleste bodde rundt København. På grunn av en avtale som var inngått den 9. april 1940 mellom den tyske okkupasjonsmakten og den danske regjering (den danske kongen flyktet som kjent ikke, men oppholdt seg i Danmark under hele krigen) hadde jødene det stort sett greit i Danmark fram til 28. august 1943. På grunn av at den danske undergrunnsbevegelsen etterhvert ble for aktiv og nærgående, brøt nazistene avtalen og ga beskjed om at alle jøder i Danmark skulle deporteres til Tyskland den 1. oktober 1943.
Men: i dagene før den 1. oktober stilte anslagsvis 80000 dansker opp. Sjøkapteiner, fiskere og fritidsseilere (til og med kanoer ble brukt) smuglet nesten 8000 mennesker til Sverige: 5.919 jøder, 1.301 «delvis jøder» (som var definert som jøder ifølge de nazistiske raselover) og 686 kristne som var gift med jøder. Alle ble fraktet over til tryggheten i Sverige!
Under diskusjonen i ettertid har mange pekt på at den norske jødetransporten skjedde i 1942 – og den danske i 1943. Man visste MER om hva jødene gikk til i 1943 enn året før, fordi sannheten om «Die endlösung» og dødsleirene allerede hadde begynt å spre seg i Europa. Men det handlet nok mer om det danske samfunnet, som stilte opp når det virkelig gjaldt.
Jeg tror at årsaken til at danskene stilte opp for jødene i et slikt omfang var at jødene var integrert og inkludert i det danske samfunn. Barna gikk på de samme skolene, man arbeidet sammen og delte samfunnets gleder og plikter i fellesskap.
I Norge hadde vi ikke de samme tradisjonene, jfr. jødeparagrafen i Grunnloven. Jødene var mindre integrerte, det var større avstand mellom jødene og andre nordmenn.
FINLAND:
Dette landet har en helt egen og meget spesiell historie. Da det kom en forordning om at Finland skulle sende sine jøder til Tyskland så ble 11 – elleve – finske jøder sendt til Tyskland!
Senere gjorde finske myndigheter en henvendelse til Tyskland for finne ut hva som hadde skjedd med de finske jødene. Når Finland oppdaget sannheten så NEKTET finnene å sende flere jøder! Ved opptelling etter krigen var det ca. 2.000 jøder i Finland som hadde overlevd krigen.
Jeg mener at kunnskap om historien er viktig for å ikke begå de samme feil gang på gang. Dette er historien om vår egen kulturkrets – Skandinavia – og derfor burde folk ha kunnskap om dette. Noen land kan være stolte, andre ikke fullt så stolte, dette burde gi lærdom for framtiden. Min konklusjon er: Den eneste veien å gå er personlig inkludering og integrering
Nå er det riktig nok 42 ikke-jøder i Norge, 22 ikke-jøder i Danmark og 9 ikke-jøder i Sverige som har fått en personlig utmerkelse ved Yad Vaschem fordi de stilte opp for jødene da det gjaldt.
Men til sammenlikning var det 4836 ikke-jøder i Holland, 6006 ikke-jøder i Polen og 1476 ikke-jøder i Belgia som fikk slike utmerkelser. Etter min mening dokumenterer disse tallene fra Europa mitt poeng: Det er kun inkludering/integrering som skaper de personlige holdningene som er ønskelige, og som vi trenger for at verden skal bli et bedre sted å bo og leve.
(Oskar Jørgensen er aksjonær i Resett AS, red. anm.)