Angela Merkel varsler sin avgang etter katastrofevalget i Hessen. Hun vil i første omgang gå av som leder for kristeligdemokratene (CDU). Dessuten varsler hun sin avgang som kansler etter det planlagte valget i 2021, og at hun da vil trekke seg helt ut av politikken.
Merkel vil da kunne se tilbake på 16 år som Tysklands – og EUs – ubestridte leder. Men hennes tidligere så sterke allianser er i oppløsning på alle fronter. Mye av grunnen til at hun trekker seg antas å være at hun vil unngå en opprivende lederstrid i partiet.
Ved valget i Hessen gikk CDU tilbake med 11 prosentpoeng sammenlignet med 2013. Enda verre gikk det med den nasjonale regjeringspartner, sosialdemokratene SPD. De mistet mer enn en tredjedel av sine velgere, og gikk tilbake med 10,7 prosentpoeng. Ved valget i Bayern tidligere i år ble SPDs oppslutning ble halvert.
Tysk politikk står ved et veiskille. Stadig flere i SPD ønsker seg ut av regjeringskoalisjonen, men tanken på et nyvalg er skremmende. Dagbladet kaller det et valg mellom pest og kolera.
Samarbeidet med Merkel og CDU har vært en katastrofe for SDP – slik det var for FDP (Fridemokratene) som var alliert med Merkel i 2009-2013. De endte under sperregrensen og falt ut av Forbundsdagen.
Over hele Europa svekkes Merkels allianser. Sverige har blitt en europeisk vits, og opplever en parlamentarisk krise som få ser veien ut av. Storbritania sjangler videre på veien ut av EU. I Frankrike virrer en ekstremt upopulær Macron rundt i svime og fremstår ikke akkurat som voksen nok til oppgaven. I Italia og Østerrike regjerer sterkt innvandringsrestriktive kretser, og særlig Salvini har gått i strupen på Merkel, Macron og de globalistiske kreftene. Som han selv har erklært: Festen er over.
I øst har Merkel nesten ingen venner igjen. Migrasjon har blitt det evige spørsmålet og gjør samarbeid stadig vanskeligere. Hverken Ungarn, Polen, Slovakia, Tsjekkia er interessert i å «ta sin del av ansvaret» for den enorme mengden migranter. De erklærer ganske korrekt: Det var ikke vi som inviterte de hit.
Samtidig er forholdet til USA og Donald Trump nærmest på frysepunktet.
I tillegg ulmer det i den tyske befolkningen. AfD (Alternative für Deutschland) ble landets tredje største parti i Forbundsdagsvalget i 2017, med 12,6 % og 93 representanter. I Hessen fikk AfD 13,1 % av stemmene, og kommer for første gang inn i delstatsparlamentet.
Et flertall av tyskere ønsker ikke at Tyskland skal ta imot flere muslimske migranter. Terroraksjoner, drap og kraftig økning i voldtekter og annen voldskriminalitet skremmer. Enkelte politikere snakker om muligheten for borgerkrig, uten at de tør snakke om det offentlig. Massive, organiserte overgrep mot kvinner i det offentlig rom, bl.a. i Köln, ble forsøkt hemmeligholdt. Stadig flere mister troen på fremtiden, mange kjøper eiendom i land uten masseinnvandring, som Ungarn.
Når historien skal skrives om Merkel, vil så og si all oppmerksomhet rettes mot hennes håndtering av migrantkrisen i 2015. Inntil dette året var hennes image traust, stødig, solid og pålitelig. Hun var kanskje ikke elsket, men hun var respektert av de fleste. Dessuten erklærte hun selv så tidlig som 2010:
– Det flerkulturelle samfunnet er mislykket.
Dette endret seg i 2015. Når Merkel åpnet slusene, opphevet Schengen og erklærte «Wir schaffen das», så ble hun for første gang svært omstridt. Hun ble globalistenes kjæledegge. Hun var et forbilde for innvandringsliberale krefter over hele Europa. Hun ble ønsket velkommen av aktivister med skilt «Refugees Welcome».
Men samtidig ble hun forhatt av millioner av europeere som ikke umiddelbart syns det var en god idé å åpne grensene for massive folkestrømmer fra Afrika og Midt-Østen. Merkel ble symbolet på alt som var galt med EU. Hun tok egenhendig avgjørelsen om å åpne grensene. Hun hadde ingen plan for de nyankomne. Og i ettertid har hun forsøkt både trusler og utpressing for å fordele byrdene på stadig mer uvillige EU-land.
Resultatet ble et totalt tysk asylkaos med hundretusener av asylsøkere man ikke har kontroll på. I tillegg har det vist seg nesten umulig å sende ut selv de som åpenbart ikke har krav på asyl – selv ikke etter gjeldende liberale regler.
Uten migrantkrisen er det en god sjanse for at Brexit ikke hadde blitt en realitet. Dessuten har Merkel ved sine politiske valg gitt vind i seilene til høyrebølgen som blåser over mange land i Europa. Både Tyskland og Europa er mer splittet enn noensinne etter murens fall i 1989. Merkel må ta mye av ansvaret for dette.
– Merkel knakk i realiteten nakken da hun åpnet Tyskland og Europa for bølgen av flyktninger som kom i 2015
Dette skriver Dagbladet på lederplass, og kaller situasjonen i Tyskland «rystende». Hele lederen er et godt eksempel på hvor sterk støtte Merkel har hatt i gammelmedia over hele Vest-Europa. Hun var det prototypiske «gutenmensch». Hun var det lysende håpet i mørket som senket seg etter Brexit og valget av Trump.
Men selv om Dagbladet og resten av gammelmedia drikker gravøl i dag, så er det en stadig økende andel av befolkningen som heller vurderer å ta et glass Champagne. Merkel er fortidens politiker, begivenhetene har løpt fra hennes løsninger.
Migrantpolitikken ble bygget på en rekke løgner, og endte i en voksende katastrofe for store deler av Vest-Europa.
Nå må selv Angela Merkel betale – selv om prisen neppe står i forhold til hvor stor skade hun har gjort.