Simen Bondevik gråter, men det er god grunn til å tro at han snart kan tørke tårene når regjeringsforhandlingene mellom KrF og Erna Solberg bryter sammen.
Den sannsynlige utgangen på dette er at Knut Arild Hareide blir statsråd i en regjering ledet av Jonas Gahr Støre om ikke veldig lenge. Gjenoppstandelsen for Bømlo-mannen er ikke en umulighet.
I talene på det ekstraordinære landsmøtet, var det ikke bare den såkalte venstresiden som viste tydelig motstand og allergi til FrP. Også de som ivret for et regjeringssamarbeid med Erna Solberg argumenterte for at de skulle inn i regjering for å «stagge» FrP.
Forakten for de som har et mer realistisk syn på bistand eller islamsk innvandring er fremtredende. Her vil for eksempel Maria Zähler være en upopulær dame når hun skriver godt om kritikken fra Christian Tybring-Gjedde mot at vi skal gi milliarder av skattekroner til det korrupte regimet i Tanzania.
Carl I. Hagen er en mann som står for mye av det samme som KrF burde ha stått for, altså forsvaret av kristen tro og kulturarv i forhold til totalitære ideologier, men han er en stor grunn til at KrFere flest sterkt misliker FrP, som forløperen til Sylvi Listhaug.
Nå skriver Carl på Facebook i en godt delt status om hvordan han tror Kjell Magne Bondevik og Hareide tenker om regjeringsforhandlingene:
«Bondevik og derved også Hareide tror at avtalen med regjeringspartiene blir så dårlig at KrFs røde landsstyre sier nei takk. Da vinner Bondevik/Hareide og Frafjord Johnsen og Stensnæs frem med sin mangeårige tanke om regjeringssamarbeid med AP, men som de ikke hadde mot til å foreslå.»
Når vi ser holdningene til FrP er det godt mulig at Hagen har fullstendig rett i sin analyse, men det er ikke bare KrFere som er grunnleggende mot det FrP står for. Antipatiene er minst like sterke den andre vegen.
FrP har veldig, veldig lite å gi, og fordelene med å administrere tidenes dyreste bompengesatser og en strøm av migranter fra den tredje verden som aldri har vært større, er marginale. Dette smerter FrP inn i sjelen.
Verken FrP eller KrF vil egentlig sitte i regjering med hverandre, men det skal bli interessant å se hvor mange kameler de er villig til å svelge og hvor mye nasjonal suverenitet de er villige til å gi bort for å ha muligheten til å kjøre svart bil med sjåfør. Så blir det et spill om svarteper om hvem som skal ta skylden om det ikke blir regjering.
Men uansett hvilken retning KrF går i regjeringsforhandlingene, vil jeg være meget overrasket om KrF kommer over sperregrensen i 2021. Hvis regjeringsforhandlingene bryter sammen og de starter sin romanse med Jonas, vil de miste mesteparten sitt grunnfjell på Sør-Vestlandet. Hvis det blir slik det ekstraordinære landsmøtet bestemte, vil de ikke ha noen støtte i resten av landet.
FrPeren Kent Andresen er alltid meget interessant å lese, og han er ikke nådig i sin dom over Knut Arild Hareide i sin artikkel Hvor dårlig må en partileder bli før alle innrømmer det? på Document. Han skriver blant annet:
«Hareide gjorde sitt eget veivalg: Han kastet politikken over bord til fordel for primitiv moralisme, og reduserte KrF til slagord, føleri og pekefinger, der han ropte på «anstendighet» og «verdivalg» som ingen kan definere, samt hetsing av FrP, FrP-velgerne og deres «menneskesyn». Har du hørt på maken til hatprat?»
Personlig synes jeg det er hyggelig å snakke med Hareide når man treffer han, men det kan være liten tvil om at han har ødelagt et helt parti. Det blir som jeg har skrevet tidligere på Resett, KrF slites i fillebiter, selv om Hareide skulle avslutte sin politiske karriere som statsråd.
Så er det sikkert mange med meg som håper dette kan føre til at Siv Jensen blir kastet og erstattet med Sylvi eller Gjedda…