Foto: Terje Bendiksby / Scanpix

Kjerneverdien i Vesten er ytringsfriheten. Alternativet til dialog og argumenter er gjerne taushet, utstøting, vold og polarisering. Vi kan være uenige om mye, men så lenge retten til å ytre seg er pilaren i vår samfunnsorden, skiller vi oss ut fra de totalitære idéene som er normen i store deler av verden. Derfor er det ekstra bekymringsverdig at nettopp ytringsfriheten og meningsmangfoldet er under angrep i Vesten i dag.

annonse

Hva er så årsaken til at ytringsfriheten og meningsmangfoldet er truet?

annonse
annonse

Det finnes så klart en mengde faktorer som kan forklare dette, men jeg mener det er 2 enkle årsaker som spiller veldig inn. Disse er:

  1. Latskap:

Hverdagen til folk er hektisk og de aller fleste har rett og slett ikke tid, lyst eller anledning til å sette seg inn i tunge og kompliserte problemstillinger. For å argumentere mot en rådende konsensus/oppfatning, så kreves kunnskap. I stedet for å legge ned mye tid og arbeid i å lese seg opp på et tema eller en problemstilling, velger de fleste å se bort fra hele området og heller gå videre.

Et eksempel er samfunnets nedvurdering av far som omsorgsperson når foreldrene går fra hverandre. Ved et samlivsbrudd vil den ene parten – oftest far – merke at det ikke er noen selvfølge at han framover får mulighet til å ha en vesentlig rolle i barnas liv. Det antas at over 40.000 barn ikke ser sin far en normalmåned. Tallet er urovekkende høyt og bak dette ligger mange skjebner. Likevel velger folk flest å ikke engasjere seg. Det kreves for mye å forstå problemstillingen, og da er det enklere å godta overfladiske beskrivelser i media som ikke omtaler dette problemet.

Det er lett å godta urettferdigheten med å si at dette ikke gjelder meg. Men, om de fleste velger denne løsningen, så blir jo systemet ikke forbedret.

Et annet eksempel kan være de tilfellene av offentlig ressurssløsing og korrupsjon som vi nå ser jevnlig. Inntrykket er at dette nesten ikke får konsekvenser for dem som blir avslørt. Folk leser og hører om sakene, men det er ikke mange som engasjerer seg – flertallet velger heller å være passive enn å kreve at de korrupte faktisk blir holdt ansvarlige.

  1. Noen tema oppleves som tabubelagte eller sosialt belastende å ta opp:

I dag er det få områder som er så betente som innvandring og integrering. Kostnadene og konsekvensene av den økte innvandringen til Norge de senere årene griper inn i de fleste offentlige budsjetter og påvirker direkte og indirekte folks hverdag. Likevel er det svært få som virkelig tar opp og debatterer disse problemstillingene. Det å snakke om:

  • At innvandrere er grovt overrepresentert i volds- og kriminalitetsstatistikker
  • At jobbdeltakelsen for innvandrere er svært lav
  • At integreringen av innvandrerne i Norge ikke fungerer

… anses ikke som god takt og tone. Man skal ikke snakke om slike tema.

Det er faktisk sosialt stigmatiserende å snakke om dette, og andre rundt deg nøler med å følge opp fordi det oppleves ubehagelig. I en slik situasjon vil det enkleste være å ikke diskutere dette, men heller la andre ta støyten med å bringe slikt på bane.

Spillteori – Fangens Dilemma

Når jeg ser på de problemene ytringsfriheten står ovenfor og de problemene vanlige folk møter, så tenker jeg at dette likner svært på spillteorien. Det spillet som best fanger inn det vi ser i Vesten i dag, mener jeg er Fangens Dilemma.

Kort forklart blir der to fanger spurt om å innrømme skyld. Begge har kun to valg, nemlig å innrømme skyld, eller å nekte skyld. Fangene er best tjent med at begge hevder uskyld. Problemet er at spillets regler sier at de ikke får lov til å snakke med hverandre eller samarbeide. De må gjette hvordan den andre vil reagere, og da ender det som regel opp med at begge to innrømmer skyld i et forsøk på å slippe unna billigere.

Hvordan sammenfaller Fangens Dilemma med samfunnets nedvurdering av far som omsorgsperson, likegyldighet til korrupsjon og motstanden mot å snakke om problemer knyttet til innvandring?

Poenget er at for samfunnet som helhet, så ville sannsynligvis løsningen med best forventet resultat blitt funnet – og valgt – om folk kunne snakke fritt om dette. Da ville problemene komme frem, blitt analysert, ulike løsninger ville blitt diskutert og til slutt har man et grundig og gjennomarbeidet forslag til hvordan problemene best kan løses.

I denne situasjonen ville media og politikere vært aktive deltakere, og meningmann ville følt et behov for å faktisk sette seg inn i problemstillingene, siden dette er noe som jevnlig snakkes om. Her er det altså mindre logisk å ikke ta arbeidet med å sette seg inn i problemstillingene, fordi man da kan bli stemplet som kunnskapsløs. Om det ikke er så tabubelagt og sosialt stigmatiserende å snakke om, så er det også enklere å skille sak fra person. Debatten ville blitt mindre polarisert, siden man her diskuterer fakta og ikke følelser.

Problemet er at det i dagens samfunn nesten er det motsatte som gjelder. Siden vanlige folk, politikere og media ikke tar opp sentrale problemområder og man ikke diskuterer og samarbeider om å analysere ulike løsninger, så lønner det seg faktisk å være lat og dermed ikke bruke tid på å sette seg inn i kompliserte problemstillinger. Hver enkelt kan da prioritere tiden sin til noe annet og det velger også de fleste.

Videre har hver enkelt i dag insentiv til å ikke ta opp problemer. Siden det potensielt kan koste vennskap og karrieremuligheter, så er det en optimal strategi for den enkelte å ikke ta opp disse temaene, men heller la andre gjøre det. I dagens samfunn har vi altså en situasjon der altfor mange velger å ikke sette seg inn i kompliserte og alvorlige tema, og også at altfor mange velger å ikke ta opp tabubelagte problemstillinger. Hver enkelt har altså et insitament til å ikke å snakke om dette – de vet ikke nok og den sosiale kostnaden er for høy.

Da har vi en situasjon der vi ikke får problemene på bordet, vi får ikke aktive politikere, media eller samfunnsdebattanter og sluttresultatet blir at følelser og kunnskapsløshet foretrekkes fremfor fakta. I stedet for at systemet blir forbedret, så blir mantraet å gå videre og å fortsette med mer av det samme.

Likheten med Fangens Dilemma er slående – samfunnet ender opp med den løsningen som ikke gir det beste forventede resultat – på grunn av at man ikke samarbeider og snakker sammen.

Svært mange situasjoner vil også kunne vurderes utfra dette. Da Norge ble angrepet under 2. verdenskrig valgte noen å yte motstand, men ikke alle. Befolkningen hadde flere muligheter. Enkelt sagt kunne man yte motstand, eller innordne seg og godta situasjonen. Den dårligste løsningen for Norge ville man fått om ingen hadde ytt motstand.

Den optimale strategien for hver enkelt ville kynisk sett være å selv innordne seg – mens flest mulig andre gjorde motstand – for så å kaste seg inn for fullt i kampene mot slutten da det var større sjanse for seier. Dette eksemplet illustrerer bare at befolkningen hele tiden har ulike valg, og at det beste forventede resultatet vil oppnås om befolkningen er så informert som mulig samt at man klarer å samarbeide effektivt.

Løsningen:

Løsningen på mange av dagens store problemstillinger mener jeg er åpenbar. Ved å tillate at folk kan ta opp alvorlige tema uten å risikere vennskap, karriere og sosial status, så ville man sammen komme frem til bedre løsninger for samfunnet. Flere ville valgt å lese seg opp på problemstillingene og å engasjere seg.

Det at så mange barn ikke ser sine fedre en normalmåned ville blitt uakseptabelt og institusjonene rundt barna ville fått krav om å bedre inkludere begge foreldrene i framtidsrettede løsninger – for barnas skyld. Å være korrupt ville blitt mindre gunstig fordi straffen ville blitt hardere. Problemene ved innvandringen ville blitt mindre alvorlige, fordi samfunnet da tar raskt affære om konsekvensene av den ble uholdbare og ikke i tråd med folkeviljen.

Systemet vil altså kunne forbedres ved å tillate samarbeid og dialog.

Kravet fra enkelte om «no platforming» for meningsmotstandere må derfor sies å være totalt feil virkemiddel. Det beste er å engasjere folk og å tillate debatt og diskusjoner – da brytes polariseringen mest effektivt ned og fakta vil veie tyngre enn følelser.

Sjelden har ytringsfriheten og meningsmangfoldet i Vesten vært under større press og sjelden har dette vært viktigere!

 

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-medlemskap og gir ikke tilgang til medlemsinnhold. Resett-medlemskap finner du ved å trykke her.