Det er noe jeg ikke har fortalt dere. Ikke i Resett, på bloggen, eller på Facebook eller noe annet sted. Eller rettere sagt, jeg har ikke fortalt om det offentlig siden jeg var 17 år. Men jeg vet at det verserer rykter, og jeg har kommet frem til at jeg er nødt til å gripe fatt i min egen historie. Det er min historie, min person, og det er bare jeg og mine aller nærmeste som virkelig kjenner den.
Jeg er mer enn hva øyet kan se. Jeg ble født 7. oktober 1992, og mine foreldre var så stolte og glade for å ha fått en vakker og svært utadvendt sønn. Det stemmer, en sønn. Da jeg begynte å gå og snakke la mine foreldre raskt merke til at noe ikke var helt slik det skulle. Jeg har vært veldig selvstendig hele livet mitt, og var ikke redd for å gå ut i verden og snakke med folk, allerede da jeg bare var noen få år gammel. Foreldrene mine slet ofte med å holde meg igjen. Jeg var ikke redd for noe.
Jeg var altså veldig uttrykksfull allerede som veldig liten, og nå som jeg er voksen merker jeg meg det mine foreldre så, når jeg ser gamle bilder eller filmer av meg selv som liten. Mine fakter, min måte å bevege meg på, ansiktsuttrykk og vesen stod i sterk kontrast til min brors tydelige maskulinitet. Foreldrene mine visste tidlig at noe ikke var som det skulle, men de ante naturligvis ikke hvordan det hang sammen. Mine foreldre hadde ikke peiling, men de har akseptert at jeg har måttet gå denne veien, og at jeg tok konsekvensen av det i voksen alder. Mamma og pappa elsker meg.
Jeg lever ikke under en illusjon om at jeg er 100 % hunkjønn. Jeg er klar over hva jeg er, hvilke kromosomer jeg har, og jeg har sluttet fred med det for lenge siden. Men jeg har vært nødt til å leve som kvinne, for å slippe å leve livet mitt i utilpasshet. Verden har så lenge jeg kan huske behandlet meg som en jente, fordi jeg alltid har sett sånn ut. Selv som barn fikk jeg beskjed av fremmede at jeg ikke hadde noe på et herretoalett å gjøre (noe jeg var enig i), og bekjente av mamma skjønte ingenting da de møtte meg, de hadde nemlig hørt mamma si at hun kun hadde sønner, dette var jo før vi visste. Faktisk er jeg veldig heldig, jeg har sluppet billig unna fordi jeg er velsignet med et feminint utseende og silhuett. Jeg har ikke måttet gå gjennom utallige operasjoner for å føle meg presentabel, og jeg har heller aldri tenkt at jeg er «født i feil kropp», selv om det åpenbart var visse ting jeg ikke klarte å leve med.
Det at jeg har foretatt en full korrigerende behandling gjør at den saken for min del egentlig er død. Jeg har lagt det bak meg, og har overskudd til å skape oppmerksomhet og bevissthet rundt de sakene som betyr noe for alle, og ikke bare en liten og sær minoritet.
Transeksualisme eller kjønnsdysfori er en sinnslidelse. Det er ingen tvil om det. Jeg har en sinnslidelse. Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke kan leve et fullverdig liv, at ikke jeg kan ta ansvar, at ikke jeg kan være mer enn bare denne sinnslidelsen. Jeg akter å ikke la den begrense meg. Det er derfor jeg ikke snakker om det. Det er derfor jeg skulle ønske at jeg ikke ble tvunget til å adressere det.
Det å sitte snakke om «min identitet» og kjønn er noe jeg forbinder med en helt annen type aktivister enn meg selv og mine likesinnede. Jeg finner det karikert og narsissistisk. Dessuten er jeg redd for å plasseres i en boks. Jeg vil ikke ha en plass i offentligheten på grunn av bakgrunnen min. Jeg vil for det meste snakke om helt andre ting. Bortsett fra når jeg kritiserer LGBT da, så klart.
Noe av det verste jeg vet er de som hevder at de er et annet kjønn enn mann og kvinne. Folk som finner på at de er et nytt kjønn, bare fordi de ikke er 100 prosent maskuline eller feminine. Min erfaring er at disse menneskene, som er svært opptatte av sine påståtte gruppeidentiteter, oftest er personer som ellers er ganske kjedelige, og som må gjøre seg selv spesielle på en eller annen måte. Det er også personer som produserer et vrengebilde av det jeg har gått gjennom. De bruker min lidelse for å skape en slags degenerert trend, der man tror at bare fordi man har skjegg og neglelakk, så er man et sted midt imellom mann eller kvinne, eller en helt ny kjønnsidentitet. Jeg har alltid visst dette, og gjentar det gjerne; det finnes kun to kjønn.
Vit dette, jeg er fortsatt meg. Jeg står for det jeg alltid har stått for, jeg vil fortsette å være en kompromissløs kritiker av masseinnvandring og flerkultur, og jeg vil alltid hevde det norske folks rett til egen nasjon. Jeg vil også alltid være den første til å kritisere LGBT-bevegelsens overflødigheter, fordi det er nettopp deres overdrevne, faktaresistente, in-your-face aktivisme som gjør det vanskelig for folk som meg å være åpne.
Å gjøre som jeg har gjort er ikke noe jeg kan anbefale. Selv for de fleste som opplever at de er «født i feil kropp» er operasjoner ikke løsningen. Ekte kjønnsdysfori er noe som rammer en veldig liten minoritet i samfunnet vårt. Det er ikke et valg. Det er ekstremt belastende, på en måte som andre ikke en gang kan forestille seg. Derfor er det heller ingenting som skal normaliseres. Jeg er ikke normal. Å være som meg er abnormt. Det betyr ikke at det er noe galt i det, eller at jeg ikke skal få leve sånn om det passer seg sånn. Jeg er som sagt ganske unik, og ikke en trussel for menneskehetens overlevelse. Men det er altså ikke sånn gjennomsnittspersonen skal være. Da hadde det vært noe forferdelig galt med vårt samfunn.
Dessverre ser det ut som at LGBT-bevegelsen prøver å pushe transseksualisme på våre barn, lenge før det er naturlig at de i det hele tatt tenker på kjønn og seksualitet. Noen barn ønsker å være det motsatte kjønn i en periode, og så går det over hos de aller fleste. Som en som har gått gjennom alt dette mener jeg det er barnemishandling å introdusere kjønnskorrigerende tiltak på små barn som ennå ikke vet hva som er opp eller ned, og begynne tidlig å fortelle dem at forestillingen de har av å være det motsatte kjønn stemmer med virkeligheten. For barn vet ikke bedre. For langt de fleste er denne opplevelsen en fase.
Hos meg vedvarte det, og jeg er ikke i tvil om at det var riktig av meg å ta skrittet fullt ut. Jeg forstår godt hvor makabert det kan virke for andre, men jeg ble faktisk mye lykkeligere etterpå. Men jeg tror også at jeg er et veldig spesielt tilfelle. Det jeg har gjort er absolutt ikke normalt. Det er, og må forbli, en siste utvei for en ekstremt liten minoritet, også blant de som på ulike måter sliter med sin identitet. Det er en grunn til at selvmordsraten er så høy, også for de som har gjennomført operasjoner. Mange skulle rett og slett aldri ha vært operert. Operasjoner som dette er ekstremt krevende for kropp og psyke å gjennomgå. I mitt tilfelle har det vært helt riktig, og jeg har ingen dysfori lenger. Jeg føler meg ikke fanget i feil kropp, tvert imot. Jeg føler meg i ett med min kropp og silhuett. Jeg opplever at jeg lever på en måte som jeg alltid har kjent som naturlig for meg, rent instinktivt, ikke minst hva gjelder livets romantiske aspekter.
Mest av alt vil jeg bare få være meg, og dedikere meg til de spørsmålene jeg er opptatt av. Jeg identifiserer meg overhodet ikke med transebegrepet. Jeg er ikke noen aktivist, jeg ser overhode ikke på meg selv som en del av den ekstremt politiserte og venstrevridde LGBT-bevegelsen. Jeg avskyr å omtale meg selv som transseksuell eller transkjønnet, og jeg ser ingen grunn til å gjøre det. Jeg trenger ikke slike merkelapper. Jeg er Maria Zähler, jeg identifiserer meg med min burkeanske konservatisme, min fremragende nasjon Norge, min familie og alle vennene mine, det norske folk rundt meg som jeg er opptatt av at skal ha en god, trygg fremtid. Jeg identifiserer meg med samfunnet som har tillatt meg å utfolde meg i frihet. Et samfunn det er verdt å kjempe for. Mest av alt identifiserer jeg meg med de som deler disse verdiene.
Hva forventer jeg av verden når det gjelder denne avsløringen? Ingenting. Dere kan kalle meg akkurat hva dere vil. Jeg har større bekymringer enn hva andre mener om mitt kjønn. Jeg bryr meg ikke om noen mener at jeg ikke er kvinne, og jeg har ingen problemer med å selv se sannheten i hvitøyet og biologien for hva det er. Som en «offentlig person» tåler jeg fint at andre har sine meninger.
Hele historien er lang, og jeg vil komme tilbake til den ved en senere anledning. Mye har vært vondt og vanskelig, men det hele ender heldigvis i triumf. Jeg måtte ut med dette nå for å slippe å leve livet i frykt for rykter, og for å ikke overlate eierskapet til min historie til fremmede, som ikke kjenner halvparten av det, eller vet hva som faktisk skjedde. Jeg skal ha eierskap til min historie, og jeg skammer meg ikke.