Etter siste verdenskrig ble verneplikten for norske kvinner boende i utlandet fjernet av Arbeiderpartiet. Det var grunner for det. Om de grunnene var gode? Neppe, ville vi si i dag. Vårt tenkesett nå er at kvinner kan ha flere oppgaver i samfunnet enn «å stå bak kjøkkenbenken og føde barn». Å tjenestegjøre i Forsvaret er en av dem. Det tok rundt 30 år før jentene slapp til i Brigaden i Nord-Norge, og først i våre dager er verneplikt innført også for dem.
Kontreadmiral Louise K. Dedichen og professor Janne Haaland Matlary fremholder i en artikkel i Aftenposten 20. november at det er «konspiratorisk om Forsvaret» når Helge Lurås, redaktør i Nettstedet Resett, går ut og ber om forskning på kvinners inntreden i de militære styrker (TV2).
Mine damer, Lurås´ forslag er ikke konspiratorisk. Det er fornuftig.
Land det er naturlig å sammenligne oss med satte i gang med forskningsprosjekter umiddelbart da militære stillinger av kombattant karakter ble åpnet for jenter etter krigen.
Jeg var på West Point, det militære akademiet i USA, en gang på 1980-tallet. Der ble jeg briefet om Project Athena,et løpende forskningsprogram som fulgte utviklingen i forbindelse med innfasing av jenter i de militære styrker. Mye lærdom kom ut av det for generalene. Men også lærdom som det sivile samfunnet kan bruke. For eksempel ble det forskningsmessig fastslått at en gruppe minoriteter ikke lenger føler seg i mindretall når de representerer minst 20 prosent. Det er jo godt for politikere generelt i dag å vite når integrering og/eller assimileringstiltak for innvandrerskarer skal fastlegges.
I Israel følges utviklingen som en smed, ikke minst på bakgrunn av kvinnenes rolle som barnefødersker og dermed bærere av den jødiske kultur. Og. «problemene» kan like godt oppstå hos den mannlige delen av laget/troppen/kompaniet som den kvinnelige: En mannlig soldat som opplever at en kvinnelig soldat blir såret, kan, f eks, tenkes å stoppe for å hjelpe henne førhan avanserer iht ordre, og dermed forsinke fremrykkingen.
Jeg snakket selv med en kvinnelig løytnant på øvelse i Nord-Norge en gang for mer enn tredve år siden og spurte hva de gjorde hvis/når de fikk menstruasjon under kamp. «Da går i inn i nærmeste samvirkelag og tar med oss det vi trenger» lød svaret. Det forutsatte naturligvis at det var et samvirkelag i nærheten ogat samvirkelaget hadde de nødvendige effektene.
Alle de poengene Dedichen og Matlary trekker frem i sin artikkel burde være kjempeinteressante å forske på for derved å frembringe et grunnlag for forsvarspolitikken vår. Uten faktagrunnlag er det bare synspunkter, og da gjerne av det mer sosialdemokratiske kaliberet som har styrt landet vårt det siste halve århundret. Forsvarets kampkraft er ikke ledemotivet.