I «Politikernes uutholdelige dumskap» tar Frank Bøhn Haug opp en del viktige og betimelige spørsmål og problemstillinger. Jeg støtter det han skriver, og vil gjerne komme med noen synspunkter i forhold til det som tas opp. Det er ingen tvil om at problemstillingene som Haug tar opp må mer på dagsordenen og inn i samfunnsdebatten.
Jeg har inntrykk av at det i hovedsak er i frie og uavhengige medier som Resett, Rights, Document og «Herland Rapporten» slike spørsmål blir tatt opp og diskutert. Hovedstrømsmediene, «MSM», vil visst ikke berøre slike problemstillinger, av en eller annen grunn. I den grad det gjøres, er det typisk svært vinklet og ikke så objektivt som man burde kunne forvente. Dette mener jeg er med på å skape den merkelige «konformiteten og dannede lammelsen» som Haug beskriver i sitt innlegg.
Det virker som MSM i stor grad er en slags integrert del, et tannhjul, i en overnasjonal agenda for samfunnsutviklingen, og at MSM-redaksjoner gjør det de kan for å bidra til å fremme denne agendaen, samtidig som det typisk argumenteres mot syn som går imot denne samme agendaen. Jeg mener dette må inn i samfunnsdebatten som en separat problemstilling, og dissekeres, belyses, diskuteres og forklares, slik at folk flest kan få en bedre forståelse for slike sammenhenger, som i dag virker noe diffuse og ugjennomtrengelige.
Ettersom enhver diskusjon rundt slike spørsmål kan bevege seg over i konspirasjonsteorier, eller bli oppfattet slik, er det viktig å prøve å være faktaorientert, å dokumentere og eksemplifisere, og ikke la det spinne hemningsløst avgårde i ville spekulasjoner, udokumenterte påstander o.l. Det fins helt åpenbart noen problematiske slike forhold, noe som også jevnt og trutt kommer frem i meningsinnlegg og i kommentarfelt bl.a. her på Resett.
Mht. Haugs spørsmål om hvorfor ledende politikere ikke har samme erkjennelse som en stadig større andel av befolkningen: Jeg tror mange av dem forstår en god del av det folk flest gjør, men at de kanskje tenker at de problemene som folk opplever og beskriver vil gå seg til, på en eller annen måte. Enten de ser og forstår eller ikke, så er samfunnsutviklingen og de store demografiske endringene vi ser en del av en større agenda, som mange av disse politikerne (og deres klakører i MSM) er en del av. Kanskje noen av dem ser på de samfunnsproblemene som eskalerer i takt med globaliseringspolitikken, og med den fremmedkulturelle masseinnvandringen som et delkomponent av den, som et slags «nødvendig onde», for å oppnå bestemte større, overordnede mål.
Disse agendaene sorterer under (den noe ulne, og ikke umiddelbart lett forståelige) globalismen. Ettersom enhver diskusjon rundt også dette temaet fort kan lede inn i «konspirasjonsteorier» o.l., er det viktig å prøve å være mest mulig faktaorientert, og eksemplifisere og dokumentere. Det er neppe slik at disse politikerne «an mass» (ei heller journalistene) er kyniske, kalde, hensynsløse og beregnende mennesker (slik en del i bl.a. leserkommentarer mener, eller i stadig større grad begynner å lure på) i og med at vestlige land og samfunn er i ferd med å endres radikalt, svært raskt.
Det kan nok hende at noen av disse politikerne, byråkratene, makt- og pengepampene faktisk er kyniske og beregnende mennesker, ala «markedsglobalister», og marionetter for storkapitalens krefter og mørkemenn. Men det er mildest talt vanskelig å få seg til å tro at dette gjelder de fleste.
Det fins selvsagt også en god del politikere (kanskje oftest på venstresiden i politikken) som er naive og altruistiske «globalister», med ideelle motiver. Man kan lettere føle empati med denne type «altruistisk globalisme», men godhetstanker og idealer osv. gir dem ingen legitimitet, verken demokratisk, juridisk eller moralsk, til å bidra til å raskt endre demografien og samfunnsmodellen i våre land og samfunn, underminere og radikalt endre samfunnet – og ikke ta hensyn til eller lytte til folkeviljen, eller åpent og ærlig klargjøre sine agendaer og målsetninger.
Politikk skal ikke føres, agendaer legges og beslutninger tas «i det skjulte», over hodet på folk flest. Spesielt ikke store og radikale samfunnsendringer, med store konsekvenser for landet, befolkningen, samfunnet og fremtiden til oss alle – inkl. ennå ufødte generasjoner. Så hvordan er sammenhengene for brorparten av disse politikerne og maktmenneskene, tilsynelatende stort sett uten normalt gangsyn og evne til å se sammenhenger som er åpenbare for folk flest?
Jeg mener at en viktig fellesnevner for den politiske eliten i vestlige land som er pådrivere for globalisme – og alle disse store demografiske endringene som skjer – er at de har lite kontakt med vanlige mennesker. De lever i stor grad i sin egen (beskyttede) boble, og unngår i stor grad konsekvensene av politikken de selv utformer og implementerer.
Skal vi forstå hvorfor vi ser disse radikale og raske samfunnendringene så må vi forstå hva globalisme (og de ulike varianter av denne ideologien / synet) er, og hvordan den kommer til uttrykk i politiske partiers og politikeres realpolitikk. En kort definisjon på «globalisme» fra Det Norske Akademis håndbok; «politikk, næringsvirksomhet e.l. som er innrettet mot globalisering; politisk overbevisning basert på overnasjonale heller enn nasjonale prinsipper».Det er en kort og litt snever definisjon, men får holde her.
Vi må også forstå hvordan dette samme samfunnssynet preger og gjennomsyrer mediene. Det virker, ut fra den journalistikken som bedrives, som om brorparten av journalister i MSM er «infisert» («mentalt injisert?») med et globalistisk orientert tankesett. Kan det til dels ha noe å gjøre med journalistutdanningen? Man skulle i utgangspunktet ikke tro det, ettersom alt som foregår på høyskoler og universitet vel må være grundig kvalitetssikret, i forhold til bl.a. nøytralitet og objektivitet? Og kompromissløs, samfunnskritisk gravejournalistikk, uten ideologiske eller andre bindinger, som har integritet og moral i høysetet, og som vil frem til sannheten, opplyse folk på en ærlig og god måte – i alle samfunnsspørsmål? Uten unntak?
Man skulle både håpe og tro det. Men det blir visst mest med håpet, for det er jo ikke dette vi ser reflektert i den journalistikk som i hovedsak bedrives, i spesielt MSM? Kan det være en form for «politisk korrekt» vinklet fagstoff på høyskolene som skaper bestemte holdninger hos journalistikkstudenter? Som så senere forsterkes i de ulike etablerte (typisk venstrevidde, «politisk korrekte» og «globaliseringsvennlige») redaksjoner? Jeg vet ikke, har ikke fasiten, men man kan jo begynne å lure på hva sammenhengene er – og det må være lov å stille spørsmål.
Skal vi ha noe håp om å endre kurs og komme oss mest mulig vekk fra en farlig og ikke-bærekraftig samfunnsutvikling med uhemmet globaliseringsorientert politikk, må vi klare å trenge gjennom, forstå og dokumentere slike til dels ulne og tilsynelatende ugjennomtrengelige sammenhenger. Er det mange nok som tenker, skriver, stiller spørsmål og bidrar på ulike måter kan en farlig samfunnsutvikling snus. Det er da demokrati i praksis.
Mye av den politikken vi ser politikerne fører er konstruert og klekket ut av overnasjonale konstellasjoner som EU og FN, av ikke-folkevalgte byråkrater, gjerne også til dels storkapitalens utallige lobbyister og ulike «NGOer». Det virker som de enkelte lands politikere i stadig mindre grad ønsker (eller er i stand til?) å utforme en egen nasjonal politikk, også på svært viktige samfunnsområder. Dette er grunn til å være svært kritisk til.
I Haugs innlegg nevnes «konformitet», blant Europas politikere. Når vi snakker om det, eller «konsensus», så har vi hos folk flest en konsensus om at vi skal ha demokrati, folkestyre. Dette innebærer og krever mye. Bl.a. betyr det at makt skal komme nedenfra og opp. Selve roten av ordet har denne betydningen («dēmos» – folk, og «kratía» – styre). Ikke ovenfra og ned – slik vi stadig mer ser, med disse overnasjonale konstellasjonene – og med generelt stadig mer sentralisering av makt.
Folkeviljen skal representeres og implementeres i realpoltikk. Politikerne er valgt som representanter for folket, lokalsamfunn og for nasjonen, og skal først og fremst kjempe for egen befolknings interesser og nasjonens beste, ikke først og fremst for borgere av andre land, eller for overnasjonale globaliseringsagendaer – slik det i stadig større grad har blitt!
Det er til syvende og sist grenser for hva folk vil finne seg i av uansvarlig politikk som politikere tar seg til rette med. Dette skjønner nå til og med en globalist som Hillary Clinton:
– Jeg beundrer sjenerøsiteten og medmenneskeligheten til ledere som Angela Merkel, men jeg mener Europa nå har gjort sitt. Nå er det på tide å sende et budskap om at Europa ikke lenger kan gi innvandrere et tilfluktssted eller støtte. Hvis ikke vil innvandring fortsette å ergre mange, uttalte hun nylig.
Politikerne må orientere seg om hva befolkningen mener i viktige samfunnsspørsmål, og gjerne bruke folkeavstemninger i for å finne ut av det – og på den måten rådføre seg. Under alle omstendigheter må det bli en slutt på at politikere stadig mer tar seg til rette med politikk som de ikke har mandat til. Politikere må være mer i takt med folkeviljen og folkeopinionen. Politikk skal formes og samfunnet endres nedenfra og opp – ikke ovenfra og ned.