Klimagasser siver ut fra landskap og havbunn som gradvis tines opp i Arktis. Utslippene kan forsterke den globale oppvarmingen.
– Vi finner jevnt over det samme signalet med hensyn til permafrostens respons på klimaendringene. Siden lufttemperaturen går opp, så stiger også bakketemperaturen, sier forsker Graham Gilbert til NTB.
I Longyearbyen på Svalbard forteller den unge canadieren om temperaturmålinger som gjøres i bakken i de enorme områdene som utgjør Arktis. I Canada, Alaska, Russland og på Svalbard blir frossen jord gradvis varmere.
Årsaken er den globale oppvarmingen, som går raskere i Arktis enn andre steder på kloden. Utviklingen har lenge vært en kilde til bekymring for at selvforsterkende effekter kan få oppvarmingen til å gå enda fortere.
I store deler av Arktis er bakken alltid frossen litt under overflaten. Der hvor bakken består av jord, og ikke fjell, kan permafrosten inneholde store mengder gammelt plantemateriale.
Hvis permafrosten tiner, begynner mange tusen år gamle planterester å råtne. Denne nedbrytningen er én av flere kilder til naturlige arktiske utslipp av klimagassene CO2 og metan.
– Jeg er mest bekymret for endringene i permafrosten på land. Og forandringene i våtmarkene i nordområdene, sier seniorforsker Cathrine Lund Myhre ved Norsk institutt for luftforskning (NILU).
Metan som strømmer opp i atomsfæren, blir ikke værende like lenge som CO2. Til gjengjeld viser beregninger at ett tonn metan fører til 32 ganger så kraftig oppvarming som ett tonn CO2.
I tillegg til smeltende permafrost på land kan metan også slippe ut fra våtmarker, permafrost under grunne havområder og såkalte gasshydrater. Hydratene inneholder frossen metan og finnes både under havbunn og under permafrost på land.
I Sibir er det de siste årene oppdaget store kratre forårsaket av voldsomme metan-utblåsninger som kan skyldes smeltende hydrater.
Etter hvert som Arktis varmes opp, vokser det også opp mer vegetasjon som trekker CO2 ut av lufta. Ny skog kan bidra til å veie opp for økende klimautslipp fra jordsmonnet.
Dette er en av grunnene til at arktiske metanutslipp så langt ikke er tillagt stor vekt i prognosene til FNs klimapanel. Men de siste årene har flere forskere sagt de frykter disse utslippene er blitt undervurdert.
Samtidig har mengden metan i atomsfæren begynt å øke igjen , etter å ha ligget stabilt i noen år etter årtusenskiftet.
NILU har gjort målinger som tyder på at økningen de siste årene ikke stammer fra lekkasjer fra verdens olje- og gassproduksjon – men i stedet fra naturlige kilder eller landbruk.
Enorme mengder karbon er lagret i permafrosten, og i verste fall kan utslippene herfra bli store.
I så fall blir det enda vanskeligere å nå målene om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 eller 2 grader. Én fersk studie tyder på at menneskeskapte klimautslipp må kuttes rundt ti prosent mer enn antatt fordi utslippene fra permafrost og våtmarker er undervurdert.
Selv mengdene karbon i permafrost blir småtterier sammenlignet med metanet som er lagret i gasshydrater både i Arktis og under havbunn mange andre steder i verden. Nyere forskning har imidlertid bidratt til å dempe frykten for store utslipp herfra, i alle fall de neste hundre årene.
Det er likevel for tidlig å slå fast at hydratene ikke utgjør noen fare, ifølge professor Karin Andreassen, direktør ved det norske forskningssenteret CAGE.
– I områder hvor store isbreer trekker seg tilbake, kan gasshydrater bli ustabile, sier Andreassen til NTB.
(©NTB)