Syriske flyktninger i Irak. Foto: REUTERS/Thaier al-Sudani
Del saken
  • 7
  •  
  •  
  •  
  •  

Etter at Regjeringen la frem sitt forslag til neste års statsbudsjett, har det pågått en debatt om kvoteflyktninger. Først så det ut til at Regjeringen ønsket å øke antall kvoteflyktninger til Norge, slik at vi vil ta imot 3000 i 2019. Senere fremkom det at så ikke var tilfelle, men at det snarere var slik at Regjeringen satte 3000 personer som en maksgrense for antall flyktninger og relokaliserte asylsøkere fra EU og Schengen til sammen, noe som ikke skulle innebære en økning i antall kvoteflyktninger spesifikt.

I en tid med store integreringsutfordringer blant de mange flyktningene og asylsøkerne som har kommet til Norge de siste årene, er det mange som mener at vi ikke kan ta imot flere. Samtidig finnes en splittelse på borgerlig side og internt i Regjeringen. FrP og Høyre vil ta imot færre kvoteflyktninger, og Venstre vil ta imot flere.

Kvoteflyktninger eller overføringsflyktninger er flyktninger som er registrert som fordrevne hos FNs Høykommisær for flyktninger (UNHCR), men som angivelig ikke kan bli i landet de befinner seg i, og derfor blir overført til et annet land. UNHCR håndterer søknader til overføring på vegne av flyktningene, mens UDI bestemmer hvilke som får komme til Norge, samt organiserer reisen og på forhånd avklarer hvor i landet flyktningene skal bo.

Selve kvoten er det imidlertid Norge som rår over. Det er Stortinget som bestemmer hvor mange slike kvoteflyktninger landet skal ta imot.

Det finnes tre ulike uttak for kvoteflyktninger 

De fleste kommer på såkalt kommisjonsuttak. Dette fungerer ved at UNHCR fremmer søknadene på vegne av flyktningene, som oppholder seg i et annet land. Norge påvirker ikke hvilke søknader UNCHR legger frem, men gir på forhånd beskjed om hvilken profil som er ønskelig. Dette kan for eksempel være at Norge vil prioritere spesielt sårbare individer, kvinner og familier. UDI reiser til landet flyktningene oppholder seg i og foretar intervjuer for å undersøke søkerens identitet, behov for beskyttelse, situasjonen i søkerens hjemland, samt andre kriterier i henhold til retningslinjene. Dersom UDI innvilger en søknad, får vedkommende innreise- og oppholdstillatelse.

Videre finner også såkalte dossiersaker. Dette er en åpen kvote som bestemmes av Justis- og beredskapsdepartementet. Her foregår søknadsprosessen i Norge, ved at søkerne blir innkalt til møte hos norsk politi, etter at de har ankommet landet. UDI fastsetter identitet og fatter en beslutning på grunnlag av søknaden samt intervjuet hos politiet. Dette innebærer altså at søkeren ankommer Norge før det er blitt bestemt om vedkommende skal få innvilget søknaden sin eller ikke.

I tillegg kommer hastesaker og medisinske saker. I slike saker fatter UDI et vedtak innen 48 timer, og deretter bruker IMDi maksimum 48 timer på å finne en kommune som er villig til å bosette vedkommende. Deretter ber UDI den aktuelle utenriksstasjonen og International Organization for Migration (IOM) om å gjøre det de kan for at flyktningen kommer til Norge til det tidspunktet den norske kommunen har forpliktet seg til å ta imot vedkommende. Om lag 20 av kvoteflyktningene som kommer til Norge årlig har et alvorlig helseproblem, som de ifølge UDI ikke kan få behandling for i landet de reiser fra.

Korrupsjon i kvotesystemet

Mottak av kvoteflyktninger anses av mange for å være mindre problematisk enn asylinnvandring, fordi Norge holder kontroll med hvem som får komme, oftest før de i det hele tatt setter sine ben på norsk jord. Likevel er også dette systemet gjenstand for manipulasjon og korrupsjon.

Kristin Sandvik, som tidligere ledet Norsk senter for forskning på humanitære spørsmål, har forsket på UNHCR og den prosessen som finner sted i møte mellom høykommissærens tjenestepersoner og flyktningene. I Sandviks rapport «Blurring Boundaries: Refugee Resettlement in Kampala – between the Formal, the Informal, and the Illegal» beskrives UNHCRs innsats i lite smigrende ordelag. Rapporten ble publisert i 2011.

Det fremkom at såkalte «protection officers», som har som oppdrag å plukke ut verdige kandidater, lar seg bestikke. Den skjeve maktbalansen mellom flyktningene og tjenestepersonene legger godt til rette for maktmisbruk. Mange av de sårbare flyktningene tilbyr materielle goder eller seksuelle tjenester for å bli prioritert av UNHCR.

Samtidig inviterer systemet til at flyktningene skal få sin situasjon til å virke så håpløs som overhodet mulig for å bli prioritert, og dette blir til en konkurranse i mislykkethet. Dessuten er det hele dårlig organisert. Dokumenter forsvinner stadig vekk, og når en tjenesteperson slutter i jobben følger ofte viktig informasjon med vedkommende, og går tapt for UNHCR.

Hvem er de egentlig?

Det er dessuten grunn til å stille spørsmål ved hvor mye kontroll man egentlig har over hva slags mennesker man tar imot som kvoteflyktninger. Det er for eksempel vanskelig å finne ut om en flyktning har begått alvorlig kriminalitet, og derfor burde ha blitt ekskludert. Mulla Krekar kom til Norge som kvoteflyktning. Han er ikke den eneste. En uigur som i 2010 ble dømt for terror kom opprinnelig også til landet som kvoteflyktning.

PST har tidligerte advart om at IS og Nusrafronten forsøker å sende terrorister til Norge, ved å infiltrere FNs system for kvoteflyktninger. I 2015 sa etterretningstjenesten at de kjente til at ti av 1000 syriske kvoteflyktninger var bekreftede terrorister.

Flere stiller også spørsmål ved hvorvidt det er etisk forsvarlig å ta imot noen få heldige flyktninger, som får komme til Norge og leve i velstand, mens millioner av flyktninger aldri får liten eller ingen hjelp. Om man i stedet retter hovedinnsatsen inn mot hjelp i nærområdene kan man gjøre en forskjell for langt flere, er det en del som mener. FrPs Sylvi Listhaug er en av dem som har poengtert dette.

– Det brukes 23 millioner dollar på nær 190 000 mennesker i flyktningleiren i Kakuma, mens å ta imot 1000 kvoteflyktninger til Norge vil koste omtrent 120 millioner dollar. Det forteller meg hvor skjevt og galt dette blir, sa FrP-profilen etter at hun hadde besøkt en flyktningleir i Kenya tidligere i år.

Vi trenger din hjelp. Gi en julegave til Resett i år!

  • kr

Eller betal til kontonummer 1503.94.12826
Vårt vipps-nummer er 124526
Andre måter å donere på finner du på Støtt oss siden.
  • 7
  •  
  •  
  •  
  •  

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]