Etter å ha vært norsk statsborger i 12 dager ble Manuela Ramin-Osmundsen feiret som første statsråd uten europeisk bakgrunn, og dessuten kvinne, da hun ble barne- og likestillingsminister i Jens Stoltenbergs andre regjering, den 18. oktober 2007. Det gikk ikke så bra.
Allerede 14. februar 2008 fikk hun sparken fordi hun hadde løyet flere ganger om sitt vennskap med Ida Hjort Kraby, som hun nettopp hadde ansatt som barneombud. Stoltenberg var ikke mye blid på pressekonferansen da han annonserte Manuelas avgang. Et multikulturelt paradenummer gikk nedenom for åpen scene.
Det var kanskje ikke det at hun løy, men at hun gjorde det så lite sofistikert at ikke en gang norske medier kunne la det passere. Pussig sammentreff at politikerne nesten samtidig med at Ramin-Osmundsen måtte gå, opphevet straffelovens paragraf 105 som gjorde det straffbart for politikere å lyve.
Osmundsen i etternavnet betyr at Manuela er gift med Terje Osmundsen, i sin tid leder for Unge Høyre og rådgiver for Kåre Willoch. Ida Kraby, som trakk seg fra jobben som hun hadde fått, er datter av avdøde Pål Kraby. Han er mest kjent som leder for daværende Norsk Arbeidsgiverforening.
Alle kan gjøre feil (et kanskje vel pent ord i denne sammenhengen), og må få sjansen til å komme tilbake. Ramin-Osmundsen har hatt en del mer anonyme stillinger i statsforvaltningen, og jobbet som personalsjef i Miljødirektoratet fra sommeren 2014. Inneværende måned dukker hun så opp som direktør for arbeid og inkludering i nye Drammen storkommune.
– For meg var dette overraskende, spesielt da vi hadde andre sterke, lokale kandidater, sier listetopp for Frp Ulf Erik Knudsen til lokalavisa Fremtiden. Han satt på Stortinget i den komiteen som Manuela måtte svare for da saken hennes kom opp, og han fikk «ikke noe godt inntrykk». Ikke dermed sagt at feiltrinn skal forfølge deg hele livet, men jeg er skeptisk, sier Knudsen.
Også Høyres ordførerkandidat Fredrik Haaning skjønner at noen kan stille seg undrende til ansettelsen av Ramin-Osmundsen. Han ble overrasket, og finner saken «litt spesiell med tanke på Ramin-Osmundsens tidligere aktiviteter i politisk sammenheng». Han legger til at dette ikke er noe Høyre har drøftet. Det er hans egen, umiddelbare reaksjon, og presiserer at tidligere feil ikke skal utelukke folk fra viktige verv for all framtid.
De mer multikulturelt orienterte er over seg av begeistring for å ha fått en så god kandidat. Yousuf Gilani, som har vist såpass kontroverselle arbeidsmetoder at han ble kastet ut av Venstre, og nå er uavhengig varaordfører, er storfornøyd med å få Ramin-Osmundsen på laget. Det samme er SVs førstekandidat Lena Reitan og ditto for Ap, Monica Myrvold.
Slikt rørende enighet kan få vantro skeptikere til å mistenke at det kanskje ikke utelukkende er kvalifikasjonene som har avgjort saken. Var det ikke strengt talt innen arbeid og inkludering hun sviktet forrige gang? Men kanskje nettopp slik «svikt» er blitt et konkurransefortrinn i dagens offentlige forvaltning.