Illustrasjonsbilde. Pixabay. Foto: geralt
annonse

Stadig flere land innfører lover mot såkalt hatkriminalitet og hatefulle ytringer.

Særlig Storbritannia har gått svært langt, og der virker politiet mer opptatt av å forhindre at noen blir krenket og fornærmet, enn at folk faktisk blir drept.

London har nå flere drap pr. innbygger enn New York, noe som var utenkelig for tyve år siden. I tillegg opplever byen hundrevis av syreangrep hvert år, og et enormt antall voldsepisoder og knivstikking hvor offeret overlever.

annonse

I en slik situasjon er det ganske spesielt når The Metropolitan Police skryter av at de har 900 politifolk som jobber på heltid med å bekjempe hatkriminalitet, særlig såkalt hatefulle ytringer på internett.

Ron Liddle i The Spectator er ikke spesielt imponert. Som han sier i overskriften er det snart ikke lov å hate noe som helst, bortsett fra hatet selv.

Progressive krefter liker å peke på en eksplosjon i antall anmeldelser, som om vi lever i en slags Hegelsk «hategeist». Men dette er kriminalitet som ikke eksisterte for noen år siden, og når man starter på null er det vanskelig å unngå vekst. Definisjonen på hva som anses som krenkende er dessuten helt subjektiv: Hvis du føler deg krenket, så er du utsatt for hatkriminalitet. Politiet har fått instrukser om å tro på anklagerne uten å stille spørsmål.

I tillegg blir stadig flere holdninger, ytringer og handlinger definert som hatefullt. Dessuten driver organisasjoner som Stop Hate UK massiv propaganda for å få folk til å anmelde, med slagord som «uansett hva de kaller deg, ring oss» (whatever they call you, call us).

Noen eksempler på hva som defineres som hatkriminaltet:
– En bussjåfør ble anklaget for å ha sett på noen på en rasistisk måte
– Etter en kollisjon mellom to biler ble den ene sjåføren anklaget for rasisme, siden ham hadde valmuemerke på bilen til minne om ofrene fra 1. verdenskrig

– En hund ble anklaget for rasisme siden han gjorde fra seg utenfor feil hus
– En hvit fyr ble anklaget for å røyke på en rasistisk måte

annonse
annonse

I Sverige er det mange som ser på hvit melk som et symbol på hvit makt.

Konseptet hatkriminalitet burde ikke eksistere. Man kan ikke og bør ikke straffeforfølge våre følelser, det er handlinger som skal straffes. Det kan ikke forsvares å ha ulike straffer for ulik rase hos offeret (eller gjerningsmann).

Illustrasjonsbilde. Pixabay. Foto: stevepb

Hatefulle ytringer
Når det gjelder hatefulle ytringer er dette også noe vi selvsagt burde jobbe for å redusere. Men hjelpemiddelet er utdannelse, dannelse og dialog. Dette burde absolutt ikke reguleres juridisk.

I Norge er ordlyden i loven som følger:

§ 185. Hatefulle ytringer
Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

annonse

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne.

Jeg har skrevet om ytringsfrihet tidligere, og vil bare kort repetere: Jeg aksepterer kun noen ytterst få begrensninger på ytringsfriheten, slik som trusler og oppfordring til vold. Vi har også lover mot æreskrenkelser.

Men selv om det ikke er ønskelig, burde det være lov (rent juridisk) med rasistiske ytringer, homohat,  nedsettende bemerkninger om «religion og livssyn» som f.eks. kommunisme og islam. Hvis vi hører ytringer vi ikke liker, så har vi mange ulike måter å sanksjonere på: Vi trenger ikke invitere en rasist hjem til oss, vi trenger ikke ha dialog med sharia–elskende islamister.

Dine følelser er ikke et argument
Vi må dessuten få slutt på at alle bruker sine egne følelser som et argument. Det er ikke et argument at man føler seg krenket eller fornærmet. Vi burde lære våre barn og unge at selv om ytringer kan gjøre vondt, så er det faktisk mulig å heve seg over det. Om du velger å bli krenket, så er det faktisk nettopp dét: et valg.

annonse

Vi som er kritiske til masseinnvandring blir kalt rasister og nazister ustanselig, men det preller bare av. Det har ingen injurierende kraft lenger, disse begrepene har mistet sin effekt gjennom massivt misbruk.

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon