Statue of Liberty. Pixabay. Foto: JohiSm

De siste ukene har det vært mange artikler på Resett som på en eller annen måte omhandler en av de største truslene vårt demokrati står ovenfor: diverse angrep på ytringsfriheten.

annonse

I de fleste av disse artiklene blir ytringsfrihet gitt som en slags verdi alle forstår og alle bør hegne om. Men dette er ikke en beskrivelse som stemmer med virkeligheten. Svært få kan svare utfyllende på spørsmål som: Hvorfor skal vi ha ytringsfrihet? Hva ER egentlig ytringsfrihet? Og: hva truer ytringsfriheten i dag, og hvilke begrensninger burde ytringsfriheten ha?

Jeg vil forsøke å røre litt i gryta rundt disse spørsmålene. Mitt mål er at man kan diskutere dette åpent og saklig, og jeg vil fremlegge mitt syn (og andres). Men: siden dette handler om ytringsfrihet, så håper jeg selvsagt mest at det kan startes en diskusjon om temaet. Kritikk mottas med takknemlighet – slik bør det faktisk være hvis man tror på tilnærmet full ytringsfrihet (som undertegnede).

HVA ER YTRINGSFRIHET?

Ytringsfrihet er retten til å tenke, mene og ytre sine meninger uten frykt for forfølgelse og straff fra myndighetene (med visse begrensninger). Dette er den klassiske definisjonen, som altså fritar enhver privat organisasjon fra plikten til å legge til rette for ytringsfriheten.

Men: ytringsfriheten har også et annet element, som ofte blir glemt eller oversett: ytringsfrihet innebærer også retten på å fritt ha tilgang til informasjon, eller rett og slett å ha fri tilgang til andres ytringer.

HVORFOR YTRINGSFRIHET?

Hvorfor er ytringsfrihet viktig? De tradisjonelle argumentene er på engelsk forkortet til «STGD» – som står for «self, truth, government, diversity». Jeg oversetter til norsk, men ville ha de originale engelske begrepene med.

Autonomi

Retten til sin egen person forutsetter at man kan ytre sine meninger fritt. Men også retten til å høre andres ytringer. Man kan ikke bli ordentlig kjent med et annet menneske hvis man ikke kan være ærlige med hverandre. Ytringsfrihet er en forutsetning for ærlighet.

I sin fabelaktige bok «Freedom of speech – ten principles for a connected world» nevner Timothy Garthon Ash en sang fremført av Nina Simone, hvor en av tekstlinjene går slik:

I wish you would know – How it is to be me

T.G. Ash er en typisk “progressiv” – en fyr som skriver for The Guardian osv. Jeg regner med at vi er uenige i 99 % når det gjelder politikk, og jeg må innrømme at jeg kjøpte boken med forventning om typiskt venstrevridd argumentasjon om hvorfor diverse ytringer bør forbys etc.

Men – og dette er faktisk viktig: Ash er tilnærmet fundamentalistisk i sitt forsvar for ytringsfriheten. Han er en moderne Rousseau – og jeg har sjelden blitt så positivt overrasket etter å ha lest en bok. Vi trenger allierte på «venstresiden» eller blant «globalistene» som fortsatt ser hvilken verdi ytringsfriheten har. Så kan vi være uenige i sak etter sak uten at vi tyr til vold eller andre teknikker for «hold kjeft».

Skal vi bli kjent med andre mennesker (og oss selv) er vi nødt til ikke bare å tenke, men å kunne uttrykke hva vi tenker. Det må f.eks. ha vært vanskelig å oppnå nært vennskap med nye bekjentskaper under Stalin eller Hitlers styre. Risikoen var for stor. Folk holdt seg for seg selv, selv ens nærmeste kunne være en trussel. Å leve under slike paranoide omgivelser var helt klart en trussel mot mental og fysisk helse.

Sannhet

For å utvikle vår kunnskap om verden er det helt nødvendig at vi tillater idiotiske teorier og «dumme spørsmål». En åpen diskusjon og aktiv søken etter sannhet har vist seg ekstremt mye mer effektiv enn kontroll og dogmer. Det er ingen tilfeldighet at den industrielle revolusjon fulgte den filosofiske evolusjon. Den moderne velstand skyldes i like stor grad John Stuart Mill som Isaac Newton.

Samfunn uten ytringsfrihet blir straffet med få og små vitenskapelige fremskritt. Slike samfunn kan kopiere, men ikke skape. Hvilken mellomleder i Stalin-tiden gadd å utfordre sjefen sin ved å si: «hvorfor gjør vi ikke sånn?» Ingen – belønningen var minimal og risikoen var skyhøy (GULAG). Dette fører til mindre velstand, dårligere folkehelse og en hel haug av negative økonomiske, sosiale og menneskelige konsekvenser.

John Stuart Mill er helt klar i «On Liberty», hvor særlig kapittel 2 omhandler ytringsfriheten. Han advarer bl.a. mot «flertallstyrraniet» – en parallell til dagens debatt kan være den falske påstanden om hva «97 %» av klimaforskere mener om menneskets påvirkning av klimaet. Dette er – i følge Mill – ikke et argument for å begrense ytringsfriheten til dissidenter.  Selv om det bare er en person mot resten av verden er denne personen like mye  – eller ideelt sett mer beskyttet – av ytringsfriheten. Retten til å tenke, si og mene hva man vil er et våpen svake grupper kan bruke mot overmakten. Dessuten, påpeker Mill, er det ikke bare den som blir forhindret fra å ytre seg som lider. Hele menneskeheten taper hver gang en ytring blir forhindret. Ytringen kan være sann, og derfor i stand til å forbedre verden. Eller ytringen kan være falsk, men har allikevel positive konsekvenser hvis vi bruker den falske påstanden som slipesten for å skjerpe sannhetens sverd, og gjøre oss tryggere på våre overbevisninger.

Myndigheter

Ytringsfrihet skaper bedre myndigheter. Retten til å kritisere de som sitter med makten er en grunnleggende forutsetning for demokrati. Det er umulig å tenke seg et diktatur med full ytringsfrihet. Det er også vanskelig å forestille seg et demokrati med for sterke begrensninger på hva det er lov å si, tenke og mene (og endog føle). Dessverre er store deler av den vestlige verden – som er ytringsfrihetens vugge – i ferd med å legge såpass mange begrensninger på denne retten at det er et demokratisk problem. Det moderne demokratiet er som et nyfødt spebarn, og kan ikke klare seg uten hjelp døgnet rundt. Men politisk korrekthet, «mangfold» og identitetspolitikk er en postmoderne trussel mot demokratiet – via ytringsfriheten som er den mest grunnleggende rettighet i et fritt samfunn.

Til ettertanke: det har aldri forekommet en sultkatastrofe i et demokratisk land.

Mangfold

I en mangfoldig verden, med mange ulike synspunkter og livssyn tvunget sammen i nærkontakt, er det svært mange som ønsker å begrense ytringsfriheten for å redusere konflikter og hindre vold og splittelse. Dette er feil vei å gå. Hvis man skal beholde noe som helst håp om et «lykkelig mangfold» er det avgjørende at vi kan ytre oss fritt uten frykt for vold og straffemessige sanksjoner. Dessverre har våre ledere sviktet grovt på dette feltet.

De har glemt at mangfold er mer enn ulike religioner og ulik hudfarge. Man må tillate den eneste formen for mangfold som virkelig betyr noe: nemlig et mangfold av idéer.

«Idéenes markedsplass» er en velkjent feilsitering av Oliver Wendell Holmes (tidligere dommer i USAs høyesterett). Idéer, meninger og ytringer skal altså møtes i fri og rettferdig kamp. De beste idéene overlever, de dårlige (og usanne) idéene vil forsvinne. Dette er selvsagt idealistisk, en modell på samme måte som Adam Smiths «usynlige hånd» – men det er allikevel en verdifull tanke. Dette peker mot en logisk konklusjon: alle som ønsker å begrense ytringsfriheten har innsett at de ikke har en sjanse til å vinne konkurransen på markedsplassen for gode eller dårlige idéer. Vinnere endrer ikke spillets regler!

Hvem slåss mot ytringsfriheten i dag? Det er trist å måtte si: så og si alle toneangivende politikere i Europa, selv noen av «heltene» på høyresiden klarer ikke å holde tungen rett i munnen. Fristelsen er for stor: når venstremobben bruker «hate speech»-lovgivning mot oss, må vi ta igjen med samme mynt. Dette er en gedigen feil. Det er som når Listhaug snakker om «folk med beskyttelsesbehov». Man må ikke akseptere «fiendens» språk og verktøy. Er man for ytringsfrihet, så eksisterer det ingenting som kalles «hate speech». End of story.

Utover dette er det en samlet postmoderne «intelligensia» – støttet av et ekstremt venstrevridd media – som forsøker å gjøre det uutholdelig å ha feil meninger. Politikere har (som oftest) hverken kognitive evner eller mot nok til å stå i mot disse kreftene.

HVILKE BEGRENSNINGER?

De aller fleste som forventes å bli tatt seriøst er «for ytringsfrihet, men…». Det er dette «men…» som er slagmarken hvor kampen om reell ytringsfrihet foregår.  Garton Ash summerer diskusjonen rundt dette opp i ti prinsipper (derav tittelen på boka), og jeg vil ta for meg noen av de viktigste. For dere som ønsker å fordype dere kan dere gå inn på freespeechdebate.com – en nettside hvor hans ti prinsipper presenteres og diskuteres.

Vold

Vi aksepterer ikke trusler eller oppfordring til vold, og lar oss heller ikke påvirkes av trusler.

Så og si alle som har noen form for lovgivning har implementert prinsippet om at trusler og oppfordring til vold ikke er beskyttet av ytringsfriheten. Grunnen er selvsagt at dette begrenser andres ytringsfrihet og dreper muligheten for fri debatt.

Men dessverre: prinsippets andre ledd, om at vi ikke skal påvirkes av trusler, er ikke like universelt akseptert. Det holder å si «islam» så forstår du hva jeg mener. Karikaturstriden er et eksempel på hvordan hele den vestlige verden lot seg presse av en voldelig ideologi. Selbekk ble ofret for å kjøpe oss fri. En skamplett på Norges moderne historie, og grunn nok til å aldri tillate Støre en maktposisjon.

Når man markerte 10-årsjubileum for karikaturstriden ville ikke engang Jyllandsposten reprodusere karikaturene. En hel vestlig medieverden hadde akseptert snikmordernes veto («assassin´s veto»). Hykleriet ble fullkomment i forbindelse med massakren av redaksjonen i Charlie Hebdo. I den etterfølgende marsjen oppover Champs Elysée fikk vi se Abbas hånd i hånd med Merkel – men ingen av tegningene  som var årsaken til terroren.

Privatliv

Alle har rett til et privatliv. Noen ganger kommer retten til privatliv i konflikt med hva som f.eks. pressen definerer som «av offentlig interesse». Her er det viktig å skille mellom de vi kan kalle «offentlige personer» – for eksempel politikere og andre mennesker med makt. Selv om også disse har rett til et privatliv, er det klart at de må forvente et sterkere fokus enn den vanlige mannen i gata.

Med dagens teknologi er det uendelige muligheter for å krenke andres rett til privatliv. Derfor blir det vanskelig å regulere dette rent juridisk. Ta et eksempel som Nora Mørk-saken: når noen hacker seg inn på hennes telefon og deretter sprer dette på sosiale medier er det enkelt å definere dette som en kriminell handling. Men hva hvis Mørk hadde sendt nakenbilder av seg selv til kjæresten, som etter et dramatisk brudd hadde hevnet seg ved å dele disse bildene? Så fremt Mørk ikke spesifikt har uttalt at disse bildene ikke skal videreformidles, så er det vanskelig å se hvordan man kan bruke jussen på en fornuftig måte. Det handler altså om å bruke forstanden slik at man ikke havner i slike situasjoner. Jeg vil påstå at det burde være en enkel sak å leve et fullverdig og fritt liv uten å ta et eneste nakenbilde av seg selv – hvis man er redd for at uvedkommende skal få tilgang til materialet.

Hatefulle ytringer

Noe som gledet meg stort ved Garton Ash sin bok var hans totale avvisning av såkalt «hate speech»-lovgivning.  Det må faktisk være lov å hate. Jeg hater f.eks. nazisme og kommunisme.

Problemet med lover som regulerer våre følelser er blant annet spørsmålet om hvem som definerer hva det ikke er lov til å føle/tenke. I stor grad styres dette utfra en tanke om at enkelte grupper fortjener sterkere beskyttelse enn andre. Det er greit å si «jævla hviting» men ikke «jævla svarting». Dette kan ikke aksepteres ut fra et individualistisk livssyn. For de av oss som avviser identitetspolitikken er slik «group think» direkte umoralsk og en trussel mot demokratiet.

Vi må lære våre barn og unge det motsatte av hva de lærer i dag. Vi må fortelle de at det er et valg å bli såret eller krenket. Man kan velge å ikke la seg såre eller krenke av ord. Man kan lære å utvikle en viss motstandskraft mot usakligheter. Det er – etter min mening – langt bedre enn å lære unge mennesker om retten til en evig følelse av krenkelse. Så hvis noen ytrer noe rasistisk, så kan man heve seg over det og finne andre samtalepartnere. Da står rasisten alene igjen med skammen.

Det er viktig å forstå at det er mulig å reagere på ytringer uten å rope «politi». Så lite som mulig bør behandles juridisk. Men folk som har hårreisende meninger kan møtes med andre sanksjoner. Man trenger ikke å invitere rasister på middag. Man kan unnlate å ta en øl med en fascist eller en kommunist. Og man kan holde seg unna naboer i burka – man trenger ikke ringe politiet.

Eller man kan argumentere i mot. Men det forutsetter at man snakker noenlunde det samme språk. Når en skribent i Klassekampen sammenligner oss som jobber i Resett med IS – så var det ingen av oss som ringte politiet. Men Maria Zähler skrev en god artikkel som imøtegikk de hårreisende anklagene.

Man kan også velge å følge rådet til Napoleon: «Når en fiende er i ferd med å ødelegge seg selv, så er det en god idé å ikke blande seg inn».

POSTMODERNISMEN OG YTRINGSFRIHETEN

Kampen om ytringsfriheten er selvsagt en politisk kamp, men grunnlaget for de ulike syn er i bunn og grunn filosofisk. De postmoderne idéene rundt grunnleggende spørsmål om epistemologi, menneskenaturen og etikken kan oppsummeres omtrent slik:

Epistemologisk er postmodernistene skeptiske til fornuftens evne til å finne sannhet. Fornuften er en sosial konstruksjon som preges av din gruppetilhørighet. Derav følger en skepsis til sannheter og en sosial subjektivisme. Kulturrelativisme er en annen konsekvens av denne tankemåten.

Når det gjelder spørsmålet om den menneskelige natur, avviser postmodernistene fri vilje. Vi har ingen fri vilje, siden vi er et resultat av vårt sosiale miljø.

Tilslutt: i etikken er de postmoderne altruistiske, de ser på etikken som noe som skal fremskaffe utopier (kommunisme, flerkulturelt fargerikt fellesskap etc). I kampen for utopia mister enkeltmennesket sin verdi. Altruisme er derfor kollektivistisk, og alt for ofte i historien har vi sett at mennesker med slike idéer er villige til å «gå over lik» – bokstavelig talt. Utopia er sammensatt av to begreper, hvor det ene (eutopia) riktignok betyr «et godt sted», mens det andre (outopia) betyr «ingensteds». Utopier har en tendens til å ende opp «ingen steder».

Alle disse tankemåtene leder frem til politiske idealer som f.eks. «positiv diskriminasjon», «likelønn» og begrensninger på ytringsfriheten – siden ytringsfriheten ses på som et våpen som kun tjener de som har makt. Dette er logiske konsekvenser av de postmoderne idéene.

For å bekjempe disse ødeleggende, postmoderne idéene må vi stå opp for de klassiske filosofiske prinsipper.

Vi må stå for fornuftens side, for den vitenskapelige metode og håpet om at vi stadig kommer nærmere en reell sannhet. Sannhet er virkelig, ikke en sosial konstruksjon. Sannhet handler om gode argumenter, ikke om rå makt.

Vi må tro at mennesket har en fri vilje. Hvis ikke blir alle våre gjerninger meningsløse, livet blir meningsløst i seg selv. Livet blir «inshallah» – hvis Gud vil. Dette er svært ødeleggende for ethvert samfunn.

Og vi må ha en etikk som fokuserer på enkeltmennesket – det ukrenkelige individet. En slik individualistisk etikk fokuserer på å forsøke og bli et bedre menneske, uten at man dermed kan forvente å forbedre hele verden. Men – som Jordan B. Peterson sier: vi kan i alle fall ha et håp om å redusere lidelse i vår nærmeste krets. Vi kan oppdra barna våre skikkelig, og være en god ektemann eller venn.

Kampen om ytringsfriheten er en kamp vi ikke har råd til å tape. Dessverre har vi få allierte, men heldigvis finnes det allierte i alle politiske leire. Vårt eneste håp er derfor å alliere oss med disse kreftene, invitere til åpen debatt og slippe til stemmer som har helt andre meninger enn oss selv. Resett holder dørene åpne for meningsmotstandere, og er i så måte et godt eksempel. Håpet må være at flere takker ja til slike invitasjoner. Kun en åpen debatt kan føre oss videre.

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.