Det finnes ikke noe land i verden der høyresiden mener nyhetsdekningen er høyrevridd nok.
72 prosent av journalistene sier Frp er beste parti for mediene. Journalister som jobber med politikk stemmer Høyre og de borgerlige. Ingen av Norges 10 største aviser er venstreorienterte. VG, Aftenposten og DN heller mot Erna Solberg. Likevel anklages norsk presse for å være «venstrevridd». Hvorfor?
Men stemmer anklagene med virkeligheten? Ikke helt. For ser vi på hva journalister oppga i 2013, viser tallene fra Respons at «kun» 45 % av journalistene stemte på de tre venstresidepartiene Ap, SV og Rødt. Selv hvis man inkluderer Senterpartiet, som tradisjonelt regnes som et sentrumsparti, fikk ikke disse fire partiene mer enn 48 % av journaliststemmene vinteren 2013.
Flertallet av norske journalister ville altså stemme ikke–sosialistisk. Og kun 44 % støttet da regjeringspartiene Ap/SV/Sp– en god indikator på det regjeringsskiftet som skulle komme noen måneder senere. Heller ikke norske redaktører var etter åtte år med Stoltenberg-regjeringen spesielt lystne på å støtte den ved valg: 47 % av redaktørene ville i 2013 stemme på Ap, SV og Sp, én prosent mer hvis Rødt inkluderes. Et flertall av både journalister og redaktører var foran siste stortingsvalg altså ikke–sosialistiske – der et flertall stemte på borgerlige partier eller partier som ikke tilhører venstresiden.
Etter et drøyt år med Høyre/Frp–regjeringen viste tall fra Medieundersøkelsen en framgang for opposisjonen. Men Ap, SV og Sp fikk fremdeles under halvparten av stemmene blant journalister: 49 %. I snitt for årene 2013-14 oppga 48 % av journalistene at de stemmer på de røde partiene Ap, SV og Rødt. Mens Sp med 3 % kommer «på vippen» overfor de andre partiene – omtrent som snittet ved norske valg de siste par tiårene.
Snittet for redaktørene siste to år er 50 % stemmer til venstresiden. Disse målingene viser altså ikke overraskende mye rød stemmegivning, spesielt ikke når man tar hensyn til at journalister generelt er bosatt i urbane områder, har høyere utdanning og er mer enn gjennomsnittlig opptatt av samfunnsspørsmål.
I tillegg så har de blåblå styrt landet, ikke som forventet, men ganske mye dårligere enn hva de blåblå selv lovte, og det skjønner journalistene. Derfor heller de nå tilbake til venstresiden. Vanskeligere enn dette er det jo ikke. Selv det norske folk stemte mer på venstresiden ved valget i 2017 enn i 2013 og 2015.
Så kommer det noe som er enda viktigere:
Blant journalistene som skriver om politikk, er det borgerlig flertall. Stortingets Presselosje er blågrønn, ikke rødgrønn, skriver Omdal, og legger til at professor Frank Aarebrot, som lager denne undersøkelsen sammen med Nordiske Mediedager, presiserer dette hvert år når han legger fram tallene, uten at de når fram til Civita eller de mange kommentarfeltheltene som iherdig gjentar påstandene om venstrevridde journalister.
Norges største avis Aftenposten var tydelig på lederplass med sin oppfordring om å stemme borgerlig ved valget i 2017.
Donald J. Trump hadde et poeng da han i valgkampen klaget på venstrevridde medier i USA. For kun to mindre lokalaviser anbefalte på lederplass å stemme på Trump, mot 40 aviser som støttet Hillary Clinton. På TV hadde Trump rett nok Fox News på sin side, men selv Romney–støttende New York Post snudde til fordel Clinton – mens ellers nøytrale USA Today frarådet velgerne å stemme Trump.
Pressetalsmannen til Donald Trump gikk ut og skjelte ut den amerikanske pressen fordi han mente de fabrikkerte løgner om at det var færre folk på Capitol Hill under innsettelsen av Donald Trump enn da Barack Obama ble innsatt. I bakgrunnen kunne vi nesten høre en furten nyvalgt president trampe i gulvet og rope «Løgn, løgn, løgn!», selv om de fleste av oss har sett bilder som beviser at det var over dobbelt så mange mennesker til stede da Obama ble innsatt. Men ifølge Trump-administrasjonen er altså dette en skitten løgn fra motstanderens side.
– Det var det største publikumet som noen gang har vært til stede på en innsettelse, punktum. Både når det gjelder personlig oppmøte og rundt om i verden, sa Trumps pressetalsmann Sean Spicer.
Det hvite hus hevdet at rekordmange så Trump bli tatt i ed. Ulike faktasjekker viser at denne påstanden er feil.
Både den Pulitzer–vinnende nettsiden Politifacts og The Washington Post har lagt frem statistikk som motbeviser påstandene til Trump-pressetalsmannen.
Dagen etter sier Kellyanne Conway, rådgiver for den nye presidenten, til NBC News at Spicer kom med «alternative fakta» da han feilaktig beskrev folkemengden som den største gjennom tidene.
Donald fortsetter sin tirade med at MSM er løgnere og spredere av fake news. Selv har han veldig mange usannheter og tvilsomme uttalelser på samvittigheten. Dette blir jo hyklersk. Les inngående om dette her dersom det er av interesse.
Og som ikke dette er nok satte all verdens kvinner seg ned og strikket luer for så å gå i demonstrasjonstog for å «hetse» Trump dagen etter hans store dag. At det var «The Pussy Grabs Back» hører ikke med til den trumpske virkelighet.
Da Nixon ble felt av pressens avsløringer av Watergate, ble republikanernes fiendebilde av media på mange måter befestet. Selv om avsløringene ikke hang sammen med et liberalt eller venstrevridd verdensbilde. Det var rett og slett god journalistikk, der pressen faktisk gjorde jobben sin. Men beskyldningene om en skjevhet i framstillingene ble etter hvert et godt skjold å gjemme seg bak, også utover på 1980-tallet, spesielt under avsløringene om Reagan–administrasjonens samrøre i Iran–Contras skandalen.
I Sverige og Danmark er pressens politiske preferanser på lederplass mer balanserte enn de var under fjorårets amerikanske presidentvalg, slik dekningen også for så vidt er mer nøytral også i USA uten en splittende Trump eller en Messias-lignende Obama. Store svenske aviser som Dagens Nyheter og Expressen er såkalt uavhengige og liberale, i praksis borgerlige. Mens Aftonbladet – Sveriges største avis, eid av norske Schibsted – omtaler seg som «ubunden sosialdemokratisk».
I Danmark er storavisen Jyllands–Posten tydelig høyreorientert og Berlingske Tidende borgerlig/konservativ. Mens Politiken er «uavhengig sosialliberal», i praksis venstreorientert.
Også etter partipressens død på 1990-tallet tar altså aviser politisk stilling i sine ledere, noe som vel å merke er noe annet enn nyhetsjournalistikkens strengere krav til balansert dekning.
I årets norske valgkamp haglet det med Trump-lignende anklager: «NRK vil islamisere oss», påsto Hege Storhaug på Rights.no.
«Venstrevridde medier, det vil si samtlige med NRK og Aftenposten i teten» – fastslo Document.no.
Da valgresultatet kom, og Høyre/Frp–regjeringen sikret seg gjenvalg, skrev Helge Lurås hos Resett.no: «Journalistene må være skuffet nå. Deres folk vant ikke…»
Men er Ap, SV og Sp «journalistenes folk»? Og er mediene i Norge venstrevridde?
Ser vi på de største norske avisene, åpenbarer det seg en forskjell i forhold til både USA, Sverige og Danmark: Norge har ikke lenger større medier som støtter venstresiden.
I dag er det 13 riksdekkende aviser igjen i landet, inkludert de ukentlige. Ingen av disse oppfordret sine lesere om å stemme på Jonas Gahr Støre. De 13 er, i synkende rekkefølge i henhold til totalopplag på papir og nett:
Aftenposten, VG, Dagbladet, Dagens Næringsliv, Morgenbladet, Finansavisen, Klassekampen, Vårt Land, Dagsavisen, Nationen, Norge IDAG, Dag og Tid og Dagen.
De to største, Aftenposten og VG, er klart borgerlige. Aftenposten har tradisjonelt vært tilknyttet Høyre, og i år anbefalte de på valgdagen Erna Solbergs Høyre.
I innspurten av valgkampen konkluderte VGs politiske redaktør med at Senterpartiet, SV og De Grønne var «ytterliggående og virkelighetsfjerne», mens Fremskrittspartiet tilhørte de «etablerte og ansvarlige partiene».
Tidligere Høyre–statsråd Kristin Clemet skrev i 2007: «Aftenposten er ikke lenger en borgerlig avis.» Signalet ble hørt. Ved inngangen til 2015 konkluderte Civita-lederen med at avisen igjen hadde en «borgerlig-liberal profil».
Av de andre riksdekkende er økonomiavisene Dagens Næringsliv og Finansavisen generelt positive til Høyre/Frp–regjeringen, like så kristenavisene Norge IDAG og Dagen, mens Vårt Land står nærmest KrF. Dagbladet har et frisinnet og kulturradikalt ståsted – tradisjonelt nær Venstre, dog mindre etter at partiet begynte å garantere for Frp i regjering. Foran årets valg sto det i Dagbladets leder at man «ønsker en regjering uten Frp», samtidig som det ble konkludert med at Solberg kunne fortsette som statsminister, bare «med andre venner enn Frp».
Morgenbladets anbefaling var: «Stem grønt!», altså ikke Ap. Nationen argumenterte for et regjeringsskifte, men avisen står nær Senterpartiet og er ikke venstrevridd.
Her er listen over kringkastingssjefer. Som du ser av listen er 60% fra venstresiden/AP – Eriksen fra SV. Det betyr jo at ikke alle er fra venstresiden. Ganske langt unna faktisk.
Deretter gjenstår det å korrigere de som tror kringkastingssjefen har noe med innholdet i NRK sine sendinger å gjøre. Eriksen vet knapt hva som sendes på tv og radio. Det har han redaktører til å håndtere. Kringkastingssjefen er å regne som en konsernsjef, som selvsagt ikke driver detaljstyring.
Det finnes en egen lov, som regulerer redaksjonell frihet i Norge. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå at redaksjoner ikke opptrer på samme måte som andre bedrifter der eieren kan bestemme ett og alt. Men det kan overhodet ikke sammenlignes. Mediebedrifter fungerer ikke slik.
NRKs redaktører gir blanke blaffen i hvem som sitter i regjering, siden det ikke er relevant for deres arbeid. Det eneste stortinget avgjør er størrelsen på lisensen. Og den finnes det også klare retningslinjer for utviklingen av. NRKs redaktører har ingen grunn til å tekkes politikerne eller å bruke matvett. Det er ikke vinklingene på innholdet som avgjør størrelsen på lisensen. Det er bare en vill konspirasjon eller grov misforståelse.
Etter at Sparebankstiftelsen DNB kjøpte Amedia, er altså ikke Medietilsynets beskrivelse fra 2015 korrekt lenger. LO er ikke lenger noen stor medieeier. Telenor er heller ikke lenger aviseier, men derimot sterkt på TV gjennom Canal Digital. De som står igjen som store aviseiere er Schibsted, Nwt, NHST og Sparebankstiftelsen DNB.
Det største mediekonsernet i Norge er Schibsted. Det er også et av de fire største i Norden. Det er den søkkrike Schibsted–familien som eier Schibsted, naturligvis, gjennom Blommenholm Industrier, men Wall Street har også tunge poster i selskapet gjennom giganter som State Street, JP Morgan, Goldman Sachs osv. Finanskapitalen på Wall Street eier minst 20% av Schibsted, og 20 prosent er mer enn nok for finanskapitalen til å kontrollere et mediehus. Schibsted og Aftenposten trenger kreditt. De får ikke det hvis Goldman Sachs sier nei.
Dessuten har den høyreorienterte svenske familien Adler en posisjon gjennom Nwt media AS, som dessuten er nest største eier i Polaris.
Et annet svært interessant poeng er hvordan medienes egen logikk i praksis stimulerer «til den samme tilnærmingen til politikk som et populistisk parti» har. Mediene bærer et tungt ansvar for at politikken ikke lenger preges av saker som skal kjempes fram, og av samfunnet som skal bygges, men av politikere som skal selges. Den politiske journalistikken forsterker en generell samfunnsutvikling i populistisk retning.
Flere undersøkelser tyder på at det kan ligge et godt poeng her. Det er nemlig på mange områder store sprik mellom hvordan folk tror verden er og hvordan virkeligheten faktisk er. Ipsos Mori gjorde i 2014 en stor undersøkelse om hvor mye innbyggerne i 14 forskjellige land har fått med seg om realitetene som ligger bak nyhetene.
Resultatene er interessant lesning. (Norge er ikke med i undersøkelsen, men det er vel ikke noen grunn til å anta at resultatet ville vært særlig annerledes her). For eksempel tror «folk flest» at antallet muslimer i eget land er langt høyere enn det egentlig er – i Sverige anslår folk gjennomsnittlig at det er 17 % muslimer i landet, det riktige tallet er 5 %. I USA er 1 % av befolkningen muslimer, mens man tror det er 15 %!
Tilsvarende feiloppfatninger finnes i alle land i undersøkelsen. Det gjelder også sosiale forhold som arbeidsløshet, trygdemisbruk, antall tenåringsgraviditeter og kriminalitetsutviklingen. Det er en klar tendens til at folk tror både mord, voldsepisoder og generell kriminalitet øker i omfang. Realiteten er at pilene peker positivt nedover i de aller fleste land.
Vi får vårt bilde av de store sammenhengene gjennom hvilke saker media velger å ta opp, og hvordan de velger å omtale dem. Snarere enn å forme venstrevridde holdninger, har høyresiden tvert imot god drahjelp når det gjelder å få formet folks virkelighetsoppfatning. Dagens medier presenterer sakene anekdotisk og fragmentarisk, der ting sjelden settes i sammenheng.
Det er historiene som fortelles i enkelteksemplene som bindes sammen til et bilde av hvordan det står til i samfunnet. Det er for eksempel ikke rart at mange briter er kritiske til bistand, når flertallet tror man bruker mer på u–hjelp enn på pensjoner – realiteten er en tiendedel. Krav om tilstramminger i sosiale trygder og ytelser får lettere gehør når man tror trygdesvindel er 34 ganger mer utbredt enn det faktisk er.
Det er viktig å vite hvor du selv befinner deg på den politiske skalaen. Alt til venstre for Alliansen er ikke sosialister. Til venstre for AP finner du sosialister.
Kanskje er det dermed slik – at media ikke er venstredreide, men tvert imot sett under ett bidrar til å styrke den brede høyresidens virkelighetsbeskrivelse? Vi ler riktignok av de som til enhver tid sitter med makta – det er tross alt narrenes oppgave å sparke oppover, det er like fullt de blåblå som styrer landet.
Dersom du faktisk er interessert i temaet anbefaler jeg deg å lese mer her:
Nei, norske medier er ikke venstrevridde
Det finnes ikke noe land i verden der høyresiden mener nyhetsdekningen er høyrevridd nok