På onsdag fikk vi den gode nyheten om fikk vi den gode nyheten om lanseringen av Ytringsfrihetsforbundet (YFO), noe som fikk svært god mottakelse av leserne på Resett, og allerede første dagen fikk forbundet mer enn 450 medlemmer. De interessene som YFO skal ivareta er svært viktige, men også debatten som dannelsen av (og eksistensen av) dette forbundet skaper er viktig.
Og debatt har det blitt, forbundet har fått kritikk fra musikeren og sosiologen Kjetil Rolness og fra SV-politikeren Iver Johansen i Oslo bystyre. De synes det er et «dusteforbund» og et «anti-demokratisk forbund».
YFO er både et bra initiativ, og et helt nødvendig forbund og fellesskap. Rolness, Johansen og andre kritikere av YFO må tenke seg om, og (kan det virke som) sette seg bedre inn i hva forbundet står for og vil kjempe for. Jeg vil gjerne bidra med mitt «legmannssynspunkt», i ytringsfrihetens navn, på denne debatten i det nedenstående.
YFO vil bidra med å sette fokus både på problemområder i samfunnsdebatten og holdninger hos en del grupperinger i samfunnet som utvilsomt må ryddes opp i. Grunnloven og lovverket ellers setter rammen og normene for hvordan samfunnet vårt skal være, og hvilke normer, verdier og idealer som skal gjelde. Lovverket sier i klartekst at vi skal ha ytringsfrihet, og dette må ivaretas på en bedre måte enn i dag.
Ytringsfriheten skal gjelde for alle, men slik er det ikke i praksis i dag. Vi ser at ytringsfriheten på ulike måter stadig blir innskrenket, og blir forsøkt innskrenket, både av sterke krefter i det politiske etablissementet og av hovedstrømsmedienes redaksjoner og journalister. Slik kan det ikke være i et fritt og demokratisk samfunn, som landet vårt i henhold til Grunnloven skal være.
Stadig flere ord og uttrykksmåter blir rettslig, politisk eller moralsk fordømt. Har man f.eks. et nasjonalkonservativt politisk ståsted, der man ønsker å hegne om, ivareta og kjempe for egen nasjonal identitet, egne nasjonale (og vestlige) tradisjoner, skikker, levemåter – vår kulturarv osv. – blir man stemplet som «nasjonalist», noe som i globaliseringsentusiastiske og -fanatiske miljøer ses på som svært negativt, umoralsk, forkastelig og uønsket.
Hvordan har det blitt slik? For det har ikke alltid vært slik. Det burde være et helt legitimt politisk ståsted, og kurant og greit å tenke, mene og ytre i samfunnsdebatten dersom man har synspunkter som er i tråd med nasjonalkonservativ tenkning, der man vil hegne om og bevare sitt lands integritet og kultur, og hele samfunnet rundt seg, og ikke ha radikale demografiske samfunnsendringer. Verken i «globaliseringsøyemed» eller på andre måter. Skal man bare finne seg i å bli skjelt ut, hetset og dømt «nedenom og hjem» som et dårlig menneske, fordi man har slike helt legitime og ikke radikale synspunkter?
I tråd med et nasjonalkonservativt ståsted er det ganske naturlig at man stiller seg kritisk til masseinnvandring fra radikalt annerledes, ikke-vestlige kulturer, samfunn og land, og at man advarer mot slike kulturers inntog, stadig større innflytelse og påvirkning av samfunnet, og generelt alle former for raske og radikale demografiske endringer.
Det må være lov å mene og å gi uttrykk for at dette ikke er ansvarlig, og at det ikke er bærekraftig verken kulturelt, sosialt eller økonomisk, uten å bli vurdert som et dårlig menneske og skjelt ut etter noter som omtrent fritt vilt, av innvandringsliberale, globaliseringsentusiaster, og naive multikulturdrømmere.
Men har man «feile meninger» i slike svært viktige samfunnsspørsmål innebærer det en fare for egen anseelse, og til og med for karriere- og jobbmuligheter. Slik kan det ikke være. Når sterke krefter i etablissementet likevel beveger seg stadig mer i retning av å fordømme og i praksis bortimot forby helt legitime politiske ståsteder, tanker, meninger og ytringer, så trengs det utvilsomt et fellesskap, som vil stå opp for folks rettigheter og ytringsfrihet. Det kan ikke være slik at vi som er født i Norge ikke lenger skal ha frihet til å være oss selv, og å kjempe for vår egen identitet og kultur.
Samtidig som det er helt legitimt at grupperinger som forståsegpåere i vår samtid definerer som «urbefolkning» skal kunne hegne om og få beskyttelse av sin egen kultur, skikker, levemåter, verdier osv. så er det visst ikke greit at nordmenn som gruppe skal få ivareta sin egen nasjonale og kulturelle identitet på tilsvarende måte.
Det er visst heller ikke greit at man argumenterer for slike politiske standpunkt, i og med at en del grupperinger i etablissementet (eller offisielle eller uoffisielle forgreninger av samme) fritt får ta seg til rette med å skjelle ut, hetse, og fremsette grove påstander om meningsmotstandere.
Straffelovens §185 om «Hatefulle ytringer» gjelder for alle, også for de som synes det er helt kurant å skjelle ut de med et nasjonalkonservativt ståsted og/eller er kritisk til fremmedkulturell masseinnvandring, og konsekvensene av samme. Det å ha slike meninger, ståsteder, samfunns- og livsanskuelser er ikke synonymt med å være rasistisk, fremmedhater, «høyreekstrem», «høyreradikal» el.l.
Det kan oppleves som både krenkende, fordomsfullt og hatefullt å bli stemplet på denne måten av meningsmotstandere. Det fins ikke noen universalt gjeldende fasit med den «eneste rette» oppskrift på hvordan et samfunn skal skrus sammen og være. Det er ulike måter å tenke og se dette på, og alle perspektiver, synspunkter og ytringer er like legitime (med mindre de er lovstridige), og skal få komme frem i samfunnsdebatten, uten utskjelling, hets, eller nedlatende og hånende kommentarer – jf. Straffelovens §185.
Man kan være enig eller uenig i denne og andre lignende lovparagrafer og regler, men så lenge de er der må alle forholde seg til dem. Men mange – som tydeligvis selv mener de har bedre og riktigere meninger om hvordan samfunnet skal være skrudd sammen og skal utvikle seg – mener visst at de kan heve seg over disse lovene og reglene.
Når det politiske og journalistiske etablissementet, som selv i svært stor grad er globaliseringsorienterte, innvandringsliberale og multikulturentusiastiske, i praksis legger til rette for at enkelte syn i samfunnsdebatten skal snakkes opp og frem, mens andre syn skal motarbeides (jf. f.eks. økt pengestøtte til innvandringsentusiastiske organisasjoner og redusert støtte til innvandringsrealistiske organisasjoner, ved siden av generell tilsvarende orientert retorikk og polemikk i samfunnsdebatten), og man skal visst fritt kunne skjelles ut og stemples som dårlige mennesker hvis man ikke har det offisielt politisk korrekte synet.
Når vi dessverre i stor grad har slike konstellasjoner i samfunnet, og slike udemokratiske og dårlige holdninger og mentalitet i samfunnsdebatten, så burde det være åpenbart for alle at et forbund og fellesskap som YFO er svært nødvendig.