Året 2018 er snart over og selv om det har vært et sprøtt år, så kan vi tre inn i 2019 med fornyet energi og håp. For det norske folk, har 2018 ført til en mye større avstand mellom meningsmotstandere og økt polarisering. Frontene blir stadig skarpere.
Vi husker den lange debatten om no-platforming. Den absurde og nesten fascistiske måten å utestenge stemmer og meninger man i utgangspunktet er uenig i. Det skulle være no- platforming for fascister. Med mindre det var de rette fascistene.
Vi i Resett kom oss rakrygget ut av det, og venstresidens bøller hadde igjen avslørt sine koblinger til islam. I islam skal meningsmotstandere nemlig slaktes og helst ties. Dette året har jeg personlig lært at frykten for islam gjør mange nordmenn feige, men de største feigingene sitter på stortinget og legitimerer islam.
Vi har også vært vitne til en redusering av minoritetskvinner som går ut i offentligheten for å snakke om æreskultur, tvangsekteskap, omskjæring, og barnehijab. Sistnevnte har jeg kjørt hardt på i håp om at noen ville bli med på kampen for å kriminalisere barnehijab.
Det er nemlig mitt største ønske før jeg legger ned pennen og fokuserer på andre ting. Kanskje vil vi en dag være vitne til politikere krever likestilling for muslimske jentebarn før de poserer med imamer og øser på med penger til en ideologi som faktisk fratar oss frie idealer.
Nå i høst var det store debatter om FNs migrasjonsplattform, og dette satt naturligvis preg på folkets trygghet. Folket har forsøkt å demonstrere, skrive, skrike og bli hørt uten å lykkes. Konsekvensene her kan rett å slett være en økning av radikalisering. Når regjeringen ikke vil inkludere folkets stemme, så blir ekkokamrene flere , større og mer omfattende enn det vi i realiteten kan håndtere.
Når det gjelder regjeringen, så glemmer vi ikke så lett hvor iherdig Jonas Gahr Støre forsøkte å fremstille seg som landets neste leder. Krf utløste nesten en regjeringskrise, og frykten blant folk var til å ta på. Heldigvis ordnet dette seg, og vi kunne puste lettere ut. Til neste gang Støre finner en mulighet til å forsøke et siste forsøk. Det er fullt forståelig at Støre ikke ønsker å være en av to Ap-ledere som ikke har klart å bli statsminister siden krigen. Den eneste andre er Reiulf Steen de siste 90 årene.
Disse hendelsene har selvsagt vært med på å forme året, men ikke endret den store polariseringen som foregår. Tvert i mot så har den bare økt, og stempling av meningsmotstandere har vært det beste våpenet for mange. Skal vi være redelige med hverandre så må vi nesten bruke ord, argumenter og debattere uten stempling som dessuten er en suveren måte å tape debatten på.
Ordet rasist har på en måte blitt hederstegn. Den bærer jeg med stolthet siden det innebærer at du har meninger dine motstandere ikke klarer å argumentere mot. Om jeg derimot mener at en rase er bedre enn en annen, eller at noen mennesker er mindre verdt? Overhodet ikke. Det ville vært svært rasistisk av meg.
Men poenget med dette innlegget er egentlig å minne de som har fulgt meg og lest mine saker det siste året på hvorfor de bør fortsette. Første argumentet er at det styrker mitt arbeid for et sekulært samfunn der individene som bor her skal få de samme rettighetene som alle andre. Det forutsetter at kritiske stemmer som min får den muligheten til å fritt kritisere ukultur og religiøse dogmer som truer frie idealer for disse.
Selv er jeg fri nok til å gjøre hva jeg vil, men å trekke stigen etter meg er uaktuelt. Altfor mange jenter med minoritetsbakgrunn har blitt skremt til taushet. Meg må de begrave før de kan tie meg.
Det andre argumentet går på at vi til en hver tid bør handle etter indre drivkraft og angripe samfunnsproblemer med kunnskap, engasjement og fravær av frykt. Om islamkritikk hadde blitt normalisert, så hadde ikke de få som våger vært så redde for represalier. Når vi har tredje-generasjons pakistanere i Norge som ønsker å innføre blasfemilover, så sier det seg selv at vi må angripe mer strukturert og mobilisert. De skal ikke sette premissene for ytringsfriheten.
Men jeg vil også minne folk på den gode gamle integriteten. Den som viser hvor prinsippfast man er, der meninger og holdninger ikke endres i takt med resten av flokken. Hvor vi våger å stå opp for det vi tror på, selv om vårt ståsted blir latterliggjort, mistenkeliggjort eller bare forbigått.
Det er ikke antall likes, eller følgere, eller venner som skal avgjøre hvor vi står i forhold til vår integritet, men et innebygd ønske og vilje til å gjøre endringer. Det trenger vi i en tid der hykleri stadig blir mer synlig der våre folkevalgte igjen og igjen viser sin feighet.
Et nytt år betyr blanke ark. Og det gjenstår bare å ønske dere et Godt nyttår!