Den franske presidenten har i panikk trukket i bremsene. Den gigantiske klimabløffen som Macron har vært en fremstående eksponent for internasjonalt innhenter presidenten nådeløst på hjemmebane.
– Macron har alltid studert i Paris. Han vet ikke hvordan det er å ha lite penger eller hvordan det er å komme fra bygda, sier Hervé Le Bras, fransk historiker og demograf.
I slutten av november 2018 uttalte presidenten selvsikkert: – Jeg gir ikke etter for pøbelprotester i Paris. – Nye avgifter på bensin og diesel, som har utløst urolighet, blir ikke fjernet, sa presidenten. Macron har fått det uheldige kallenavnet «De rikes president», samtidig som kravet «Macron må gå!» er blitt et fast innslag i demonstrasjonene.
Deretter opplevde det franske folket presidentens ynkelige canossagang, som bare kan tolkes som en desperat handling for å unngå et skammens exit a la François Hollande. Demonstrantenes reaksjon på Macrons patetiske tv-tale mandag 10. desember ble stort sett mottatt med reaksjonen «En charad» – en bløff. I sin nyttårstale var det en svært spak president som egentlig ikke sa noe som helst: – Vi må forholde oss til virkeligheten. Uttalelsen skapte naturlig nok ingen begeistring og bekreftet bare at Macron har utspilt sin rolle som Frankrikes redningsmann.
Les også: Macron: Europeiske land som ikke stiller seg «solidariske» til masseinnvandring må straffes
Eksperimentet med å legge om energipolitikken drastisk vil aldri gå i balanse, men vil ramme den franske arbeiderklassen og middelklassen som en økonomisk tsunami. Landets nåværende samfunnsordning vil erstattes av et eksperimentelt grøntanlegg som det franske folket verken kan eller ønsker å finansiere.
Macron ønsker å legge ned all kullkraftproduksjon, redusere andel fossile brensler, forby utvinning av skifergass og ikke tildele nye petroleums- utvinningstillatelser. Stikkord for den nye grønne tid er solkraft, biogass, trevirke og vindkraft. Man skal være sterk i troen hvis man våger å argumentere for denne utviklingen i dagens Frankrike. Macron forsøker derfor å omskrive det nye energi- og miljøprogrammet til «en ny vekstmodell».
Macron vil øke CO2-avgiften opptil 100 euro per tonn CO2 innen 2030. Samtidig skal han legge til rette for at Frankrike når sitt lovfestede mål om 32 prosent av såkalt fornybare energikilder i sluttforbruk innen 2030. Mens målet i 2020 er 23 prosent. Han unngår konsekvent å bruke begrepet «grønn vekst» som den forrige regjeringen fikk drepende kritikk for. Franske ingeniører er sjokkert over politikernes vilkårlige satsninger på alternativer uten faglige begrunnelser og uten forankring i sikkerhet.
Frankrike er verdens nest største produsent av kjernekraft etter USA, og kan eksportere betydelige mengder elektrisk energi til naboland. Allikevel ønsker presidenten å stenge 14 av Frankrikes 58 aktive atomreaktorer innen 2035. Mellom fire og seks av disse vil stenges innen 2030. Frankrike er mer avhengig av atomenergi en noe annet land og får i dag omtrent tre fjerdedeler av energien sin fra sine 19 atomanlegg.
Omfanget og demonstrasjonene i regi av de gule vestene kom som et sjokk for den virkelighetsfjerne presidenten i Elyséepalasset. Lenge overlot presidenten håndteringen av krisen til sin statsminister Édouard Philippe. På få uker mangedoblet protestbevegelsen sine krav, som nå også omfatter Frexit, betydelig lavere skatter, høyere pensjoner, mer til utdannelse og helse, billigere bensin og diesel og en bedring av alminnelige franskmenns kjøpekraft.
Det sier seg selv at Macron ikke vil kunne innfri slike krav på bakgrunn av klimaeksperimentets enorme kostnader. Han velger nå taushet og en tenkepauser, men på et eller annet tidspunkt må presidenten konfrontere folket med virkeligheten, og hva skjer da? De gule vestene markerer i realiteten Macron-drømmens undergang. Tålmodigheten er brukt opp i store deler av den franske befolkningen.
Macrons arroganse rammer ham ustanselig, og han kjenner tydeligvis ingen grenser for dumskap. En video med Frankrikes president som stopper og taler med en ung gutt som tiltaler ham «Manu» deles fortsatt på sosiale medier, etter at presidenten selv la ut filmen på sin twitterkonto. Nok en kjempetabbe! Presidenten håndhilser på en folkemengde etter en seremoni 18. juni i fjor, han stopper opp da en ung gutt spør ham: «Hvordan går det Manu?» (en forkortet utgave av navnet). «Kall meg Republikkens president eller Monsieur, sier han til unggutten». «Den dagen du ønsker å starte en revolusjon så få deg en eksamen og lær å klare deg selv. OK? Deretter kan du begynne å lære andre noe.» Denne episoden er nå kjent av alle franskmenn som rister oppgitt på hodet.
Frankrike er som en dobbel trykkoker. I den ene enden presser den etnisk franske befolkningen, som føler seg forrådt, i den andre islamistene, som dominerer den kriminelle økonomien, narkotikaomsetningen, utpressing, heleri og prostitusjon. Rundt 10 prosent av befolkningen på 67 millioner innbyggere er muslimer.
Et tema som går igjen blant intellektuelle i Frankrike, ikke minst litterært, er at muslimene er i ferd med å ta over store deler av Frankrike etter myndighetenes feilslåtte integreringspolitikk gjennom flere generasjoner.
Men dette multikulturelle marerittet er for Macron et ikke-tema. Nå møter presidenten den virkeligheten han kort nevnte i sin nyttårstale, men som han aldri våger å definere.