I november 2014 kunne vi se stolte stortingsrepresentanter stå foran et samlet pressekorps hvor de fortalte at nå hadde de «endelig» lovfestet BPA, Brukerstyrt Personlig Assistent. Dette er en ordning som gir funksjonshemmede praktisk bistand til å gjøre ting som andre uten funksjonshemming kan gjøre selv. Kle på seg, gjøre husarbeid, komme seg til skole eller arbeidsplass, uten å måtte innrette seg etter kommunale rutiner og timeplaner.
Nå står vi her – fire år senere – og det viser seg at denne friheten faktisk er opp til hver enkelt kommune å bestemme. Lovfestet BPA betyr ikke at det er lovfestet for alle, slik politikerne la det frem, men det burde vi kanskje ha visst? Vi kjenner jo deres flotte ord uten et snev av innhold. For det viser seg at denne retten til BPA er for begrenset til å sikre god assistanse og reell selvstyring til alle som trenger det. I mange tilfeller har kommuner utarbeidet egne retningslinjer som slett ikke harmonerer med regelverket.
Det burde i 2019 være en menneskerett å kunne leve sitt liv slik man selv vil, uhindret av om man er funksjonshemmet eller ikke. Jeg har sett hvordan et liv kan endre seg totalt med en personlig assistent. Fra å være prisgitt kommunens hjemmetjeneste et par timer om dagen til å kunne få leve livet slik det er ment man skal leve.
Det er på tide å få en reell lovfestet BPA ordning uten begrensningene som gjør at mange blir nektet dette – og uten at kommunene selv kan lage sine egne regler etter deres egen lommebok. En lov som gjelder uansett hvilken kommune du måtte bo i.
Så har vi en annen ordning som ikke lenger fungerer slik det var ment – TT kort. Før kunne man betale taxi reisen med TT kortet en hadde fått utdelt. Nå har enkelte kommuner lagt til egenandel på reisene. Så om du bor i Oslo og har foreldre i Lillestrøm må du ut med 400kr i egenandel. Også her er det overlatt til kommune og fylkeskommune å sette kriteriene for hvem som får TT kort, hvor mye de får i året og hvordan dette skal brukes. Man skal ikke være prisgitt den enkelte kommunes økonomi, kriteriene må settes sentralt.
Den tredje tingen som funksjonshemmede sliter med, en instans som skulle vært en hjelper for dem, er Hjelpemiddelsentralen. Når man må vente i måneder og til og med år på å få en ny rullestol er det noe som ikke fungerer. I mange tilfeller får man ikke utlevert en reservestol til bruk mens man venter, og en blir fanget i sitt eget hjem til den nye rullestolen blir levert eller den gamle reparert.
Og når man får beskjed om at man må ta til takke med en rullestol som ikke fungerer slik den man hadde blir det for galt. Grunnen man får oppgitt er at den er for dyr i forhold til anbudet. Jeg lurer på om Statsministeren eller Støre hadde godtatt et slikt svar om det var deres egne barn det gjaldt?
Jeg kunne ønske politikerne på Stortinget og i kommunene, som forsøker å spare penger på posten funksjonshemmede, kunne være lenket til en rullestol over lengre tid og følt på kroppen hvordan dette var. Da lover jeg deg at posten funksjonshemmede ikke lenger ville være en salderings post. Som de selv skryter av så er Norge et av de rikeste landene i verden. Men er det virkelig det når de av våre innbyggere – som er avhengig av statens, Navs og kommunens «velvillighet» – er de som alltid kommer dårligst ut?
SelvstendighetsPartiet vil lovfeste funksjonshemmedes rett til å leve et liv de selv bestemmer over. Et liv du og jeg ikke en gang tenker på at vi er heldige som har.