(AP Photo/Las Cruces Sun-News, Norm Dettlaff)
annonse

Helge Lurås har skrevet en meget interessant artikkel om religioner, og spør om det kun er den ekstreme utgaven av islam som er en trussel mot samfunnet. Finner vi ikke egentlig de samme uheldige mekanismene i enhver religion, der teologiske læresetninger settes over den frie meningsdannelsen?

annonse

Som svar, har den kristne Martin Johannes Osland skrevet en artikkel der han anklager Lurås for ikke å se i øynene den enorme forskjellen på kristendom og islam.

annonse
Reklame fra Resett butikken

Det er i mine øyne meget gledelig at Lurås har initiert en dypere diskusjon om religionens plass i vårt samfunn. Det finnes nesten ikke fora for slike diskusjoner lengre, etter at Verdidebatt ble omgjort til et rent talerør for KrFs venstreside og den moderne, politiserte teologien med sterkt engasjement for stor innvandring, globalisering og andre politisk korrekte holdninger.

Jeg kan si meg enig med Osland på et meget viktig punkt: Selv om alle religioner har visse felles krav til å underkaste seg et tankesett, et sett dogmer og visse erklærte sannheter og læresetninger, så er det milevid forskjell på den langt på vei tolerante, norske kirken og den meget konservative islam.

annonse
Reklame

Kirken har så godt som mistet all innflytelse i samfunnet, den aksepterer grovkornet humor og satire på sin bekostning, den har endret seg i takt med samfunnets endringer på de aller fleste samfunnsområder og vi opplever ikke lengre å måtte høre bispekollegiets refsende uttalelser om alt mellom himmel og jord som de fordømmer. Her befinner islam seg på en helt annen planet. Islam er nettopp en blanding av politikk og religion, og det som kjennetegner islam internasjonalt, er en fullkommen mangel på humor, selvrettferdighet, nærtagenhet, selvhøytidelighet og fordømmelse.

Selv moderne muslimer i Norge, som er det vi kunne kalle for sekulære muslimer, ser ut til å være preget av denne selvhøytideligheten, som nesten fremstår som et felles karaktertrekk i den arabiske verden. (Uten dermed å påstå at enhver muslim eller araber er like sterkt preget av karaktertrekket).

Kristendommen har utviklet seg i retning av å bli en privat sak, som man praktiserer i organisasjoner som gjør seg lite gjeldende i samfunnet. Og slik bør etter min mening troen fungere. Den enkeltes forhold til Gud, bør være et personlig forhold, som aldri bør brukes til å tiltvinge seg kontroll eller makt over andre. I så måte, har kristendommen mange synder bak seg, og trusler om fortapelse og skremslene om evig lidelse i helvete, har i århundrer knuget menneskene og skremt dem til lydighet. I vår tid har slike trusler ikke lengre noen effekt, for folk slutter simpelthen å tro, og så blir enhver trussel kun tomme trusler helt uten kraft.

Vi har kommet til en tid, da all tro må bygge på frivillighet og på en egen, personlig overbevisning om at det finnes en Gud eller en høyere makt av et eller annet slag. Men dette er jo så langt fra hvordan islam praktiseres i store deler av verden, som man kan få kommet, der det straffes med døden å forlate islam. Nå skjer heldigvis ikke dette i Norge, men det synes åpenbart at islam har en helt annen og mye større makt over den troende enn når det gjelder kristne nordmenn.

Likevel vil jeg uttrykke enighet med Helge Lurås i at selv den liberale, tolerante formen for kristendom har innebygget mekanismer som motarbeider og undergraver den frie tanken og den frie viljen, som etter min mening må regnes som selve grunnpilarene i menneskelivet. Som et troende menneske, har jeg den oppfatningen at den frie tanken, retten til å tenke og mene og føle nøyaktig som man selv mener er riktig, samt den frie viljen, retten til å handle fullkomment fritt etter egen overbevisning, er de aller ypperste, guddommelige idealene, som bør prege enhver troendes overbevisning.

Joda, jeg er overbevist om at Gud har skapt oss med en fri vilje og en fri tanke, og all politikk og alle lover og regler som motarbeider friheten og som påtvinger oss tenkemåter og troskrav som strider mot vår overbevisning, er av det onde.

Men betyr det at jeg er tilhenger av det fullkomne anarki – at hver og en står fritt til å handle etter eget forgodtbefinnende, uansett hvordan det rammer andre? Vel, det skulle man kanskje tro, men da glemmer man at retten til fri vilje og fri tanke ikke kun gjelder en selv, men også alle andre. Idealet blir dermed at ingen har rett til å krenke andres selvfølgelige frihet. Og dessuten er vår bevissthet utstyrt med enda et guddommelig aspekt: Vår samvittighet. Og enhver religions ideal burde være, ikke å oppfordre folk til å tviholde på et sett absolutte læresetninger som står i ens skrifter, men å alltid lytte til sin egen samvittighet og søke etter det gode i seg selv, og dermed vil man ha den aller beste rettesnor i sitt liv.

Les også: Erklæring: Livssynsrealismen i Ytringsfrihetsforbundet (YFO) 

Og her har man det som etter min mening bør være menneskenes idealer, uansett om man er troende eller ikke troende: Å alltid følge sin samvittighet og respektere den frie tanke og den frie vilje hos seg selv og hos alle andre. Dette enkle prinsippet kan med fordel erstatte alle troskrav, alle dogmer og alle påtvungne læresetninger. Slik jeg leser Det Nye Testamentet, synes det meget tydelig at Jesus var en sterk fortaler for det personlige gudsforholdet som alle mennesker har mulighet til gjennom sin tanke eller ved bønn. Han var en kraftfull motstander av hele den etablerte makteliten i den jødiske trosverdenen, og opponerte mot all påtvungen utøvelse av trosritualer.

Jesus levde som han lærte, han søkte aldri makt, han krevde aldri noe for egen del, men han forkynte et budskap som handlet om tilgivelse, kjærlighet og omtanke for sine medmennesker. Jesus krevde aldri tilslutning til bestemte trospåbud. Han sa aldri: Tror du ikke at jeg er den inkarnerte Gud, så går du fortapt. Nei, han anså seg ikke som Gud overhode, han kalte seg kun Guds sønn. Og er vi ikke alle Guds sønner og døtre dersom Gud har skapt vår ånd?

Men etter Jesu død, ble Jesu enkle kjærlighetslære kuppet av det nye presteskapet som vokste frem og som ville bygge opp sin egen maktbase, og der hvor Jesus ikke stilte troskrav overhode, ble det nå skapt et sett dogmer som alle kristne måtte erklære sin tro på, ellers ville de brenne evig i helvete. Ikke rart mange valgte å tro! Den som leser bibelen med litt mer åpne øyne enn vanlig er blant kristne, vil oppdage at det finnes svært tynt grunnlag i bibelen for de ulike dogmene.

For å bevise at Jesus var av Davids ætt, siteres for eksempel hele ættetavlen fra David og frem til Jesus, men så viser det seg til slutt at Josef slett ikke var Jesu, far, og dermed faller hele beviset sammen og blir meningsløst. Troen på jomfrufødselen som ble innført etter hvert, ødela hele ættetevalen. Den Hellige treenighet nevnes overhode ikke av Jesus, tvert imot bekrefter han at Gud er EN og han erklærer også at Gud ikke ønsker ofre, men han ønsker barmhjertighet. Både treenigheten og offerlæren synes åpenbart oppkonstruert i ettertid.

Men det som er ytterst betenkelig ved kristendommen, er ikke dogmene i seg selv, folk må gjerne få tro som de vil, både realistiske og urealistiske ting. Det som gjør kristendommen og enhver religion farlig, er at de stiller krav til den troende at han/hun skal forkaste sin egen frie tanke og vilje og tilslutte seg et sett læresetninger som svært mange finner selvmotsigende og meningsløse.

Kirken burde gjøre det motsatte. De burde prise menneskets guddommelige evne til selvstendig tenkning og oppfordre enhver troende til å gjøre seg sine egne, selvstendige refleksjoner omkring sitt personlige forhold til Gud. Gjennom sine dogmekrav svekker og undergraver kirken det enkelte menneskes tanke, mens de burde ha styrket den ved å oppfordre oss til å finne frem til en selvstendig og fullkomment fri tankeforbindelse med Gud.

I stedet kan vi oppleve at enkelte mennesker som så gjerne vil tro, ber til Gud om hjelp til å tro på det de opplever som meningsløst. Helt tragisk, egentlig. I stedet burde man spørre Gud om hjelp til å utvikle sin egen, selvstendige og gudegitte tanke.

Fremdeles tror rundt halvparten av oss etniske nordmenn på Gud. Men svært mange har sin egen, selvstendige vri på troen, og slik bør det være, etter min mening.

– Jeg har nå min egen tro, jeg, hører man mange si, når man kommer inn på den slags. Og om kirken ønsker å overleve inn i de neste århundrene, bør de legge fra seg dogmer og påtvungen trosoppfatning, og åpne opp for det personlige Gudsforholdet. Hva i all verden er vitsen med at meningheten skal reise seg for å messe frem hva de tror på? Man burde heller åpne enhver gudstjeneste med å oppfordre til noen minutters stillhet der hver enkelt kan åpne sine tanker for det guddommelig, om enn man opplever at det eksisterer en personlig Gud eller en guddommelig, universell kraft.

Ja, Gud elsker den frie viljen så høyt, at dersom et menneske med det beste han/hun har av resonneringsevne kommer frem til at Gud ikke eksisterer, ja, så er Gud såre tilfreds med det. Han tror på oss uansett om vi tror på han, slik jeg opplever det. Og om det nå er slik at Gud eksisterer, så gjør han jo det, uansett om vi tror på det eller ikke.

Til slutt noen ord om det å tro, er det kun en fattig trøst fordi man frykter døden? Slik kan det kanskje fortone seg for den ikke-troende. Men fra mitt ståsted arter det seg ganske annerledes. For meg er det ikke snakk om en villet tro, men om en selvfølgelighet som ligger der som et bakteppe for alt liv. Det er mye vi ikke kan forklare, men noe man merker seg i nesten all kritikk av kristendommen, er at den gjerne retter seg mot en karikert, uintelligent og forvrengt utgave av kristendommen.

Og mange tar avstand fra all tro fordi de avviser alle dogmene de finner meningsløse. Min påstand er at man finner et meget gjennomtenkt, intelligent og reflektert budskap hos Jesus i Det Nye Testamentet, fritt for dogmer og meningsløsheter som jomfrufødsel, treenigheten, soningsdøden og helvetes straffer som påføres oss av Gud. Skreller man bort dette menneskeskapte, står man igjen med et budskap som var for revolusjonerende for sin tid til at menneskene klarte å ta det til seg: I stedet for å søke hevne over dine fiender, skal du tilgi dem, elske dem og be for dem. Dette er jo det absolutt motsatte av det Muhammed ser ut til å ha oppfordret sine fiender til.

Og her ligger en gigantisk forskjell på islam og kristendommen. Men såvidt jeg har forstått, så går det et tydelig skille i Muhammeds forkynnelse fra han var en idealistisk, troende ung mann som fikk religiøse åpenbaringer og den eldre krigsherren som hadde fått makt og, ville utrydde sine fiender og hadde fått en ustanselig appetitt på vakre kvinner.

Og om jeg ikke tar feil, kan det være berettiget å snakke om en type spirituell utgave av islam som bygger på Muhammeds tidlige forkynnelse, som ligner mer på Jesu forkynnelse. Den synes å være langt å foretrekke fremfor den islamistiske krigerlæren som minner mest av alt om Det Gamle Testamentets krigsgud som oppfordret isrealittene til å søke hevn og utrydde sine fiender.

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett medlemskap og gir ikke tilgang til medlemsinnhold. Resett medlemskap finner du ved å trykke her.


Ved å bruke kommentarfeltet erkjenner du at du har lest og forstått våre regler for kommentarfeltet. Disse finner du her.

Annonse