En gammel kornsilo har blitt et millionsluk i Kristiansand

Det hele foregår med politikernes velsignelse.

De fleste nordmenn har et forhold til Kristiansand S.  Du vet, den byen vi må plusse på en «S» bak så man ikke blander den sammen med Kristiansund N, fetteren oppe på Mørekysten.  I Kristiansand finner vi Dyreparken og Kaptein Sabeltann, og fra denne byen er det mange av oss tar farvel med Norge når vi i sommermånedene setter kurs mot Danmark og Europa.

Den som reiser gjennom Kristiansand i vintermånedene opplever en by i dvalemodus, mens det i sommermånedene myldrer av folk som skal besøke byens severdigheter så som Dyreparken eller konsertarrangementer.  Alt i alt ser Kristiansand tilsynelatende ut som hvilken som helst harmonisk norsk småby, men det skal vise seg at i denne sjørøverbyen finnes det andre pirater enn bare kaptein Sabeltann.

På utsiden framstår Kristiansand som en fredelig sørlandsidyll, men på innsiden derimot ulmer det av misnøye blant en økende del av byens innbyggere. Men langt fra alle er misfornøyd. Lokale innbyggere forteller at det finnes de som lever i en isolert selvpåtatt statusboble som for Hvermansen er helt fremmed. For blant byens innbyggere sies det at det finnes individer med interesser som omfatter politikk, finans, kultur og religion som man i normale forretningsmessige omstendigheter forventer at det er skille mellom. Men i Kristiansand påståes det at det hersker et sammensurium av interesser som ikke følger normal forvaltningsskikk.

Resett har, etter å ha blitt kontaktet av flere bekymrede sørlendinger, undersøkt rundt de forvaltningsmessige forholdene i byen. Tidligere har Resett skrevet om havnedirektørens kone som antok en noe «nedrig holdning» til andre av byens innbyggere da hun fant det ubekvemt at kommunens kontrollutvalg stiller spørsmål rundt et leilighetskjøp som hun og hennes ektemann har gjort.

Denne saken har vi valgt å kalle «Kunstsilosaken». Spesielt vil vi ta for oss forholdene mellom aktører som brenner for at kunstsiloen skal bli en realitet og etter at vi har fått informasjon om at statlige bevilgninger til siloen på NOK 175 millioner er tatt med i Statsbudsjettet, vil vi også se nærmere på kulturstatsråd Trine Skei Grande og partiet Venstres rolle i spillet om kunstsiloen.

I tillegg finnes det «politikere» som mener det er riktig å ta for seg av sparegrisen i investeringsfondet Cultiva, som ble opprettet etter kommunens salg av sine andeler i Agder Energi, for å bruke pengene på å lage et utstillingslokale for en «privat» kunstsamling tilhørende den utenlandsboende milliardæren Nikolai Tangen.

Tidligere har vi sett at Nettavisen har skrevet om saken, men det har blitt merkelig stille fra det holdet nå, noe som muligens henger sammen med at Kjersti Løken Stavrum, konen til Nettavisens ansvarlige redaktør Gunnar Stavrum, er blitt ny sjef i Cultiva.  Nettavisen beskrev den gangen kunstsamlingen som en «storslått gave» på 1100 kunstverk som skulle inn i en kunstsilo med kostnad på 600 millioner kroner.

KUNSTGAVEN

I sine bestrebelser for å omdanne Kristiansands kornsilo til en eksklusiv kunstsilo har engasjerte kunsttilhengere benevnt «kunstsamlingen» Nikolai Tangen vil sende til Norge og Kristiansands befolkning som «Gaven». Den omfatter nå angivelig 2400 kunstverk.

Dette gave-argumentet er gjentagende brukt som grunnlag for at kommunen, og nå også staten skal bruke mangfoldige 100-talls millioner på å omdanne Kristiansands enorme kornsilo til en «kunstsilo». I ett av flere brev, som Kristiansands ordfører Harald Furre har sendt til de nasjonale kulturmyndighetene og politikere i anledning saken, beskrives kunsten som en «gave», mens den i samme brev også beskrives som «kunst som skal deponeres». Da de to forskjellige beskrivelsene av kunsten bidrar til uklarhet, har Resett forgjeves prøvd å få kontakt med Kristiansands ordfører Harald Furre for en kommentar.

Gjentar man en sak mange nok ganger har det lett for å bli en sannhet sies det, og de utallige gangene denne kunsten har blitt beskrevet som en «storslått gave» har en hypnotiserende effekt, forteller en av opponentene av kunstsiloen til Resett.

Resett har gjort noen undersøkelser, og det viser seg at denne «gaven» egentlig er en gave til det Tangenkontrollerte AKO Kunststiftelse og at Sørlandets Kunstmuseum (SKMU), ihht søknader sendt til Kulturdepartementet, kun innehar en «diffus» disposisjonsrett.

Men hvis kunstsamlingen ikke er en gave, hva er den så? Det som til nå har vært beskrevet som en gave kan synes kun å være en «dyr oppbevaring» av Tangens kunst på bekostning av fellesskapets midler. Kunstsiloen vil da, på vegne av hans stiftelse AKO Kunststiftelse, fungere som Tangens «personlige» kunstvelv, og hvor han/AKO kan fritt disponere denne etter eget forgodtbefinnende.

Spørsmålet som folk i Kristiansand nå stiller er hvorfor administrasjonen i Kristiansand ivrer for å gjennomføre et så kostbart prosjekt for kun en «disposisjonsrett».

– Er det kun for å kunne menge seg med «fiffen», er det en som i ergrelse spør retorisk.

Dermed er spørsmålet hvorfor Kristiansand kommune bruker frie midler fra investeringsfondet Cultiva, samt at staten ved Kulturdepartementet bevilger hele NOK 175 millioner til oppbevaring av en privat kunstsamling, i en silo ombygget for offentlige midler til en minimum kostnad på over NOK 500 millioner? Uhildede entreprenører har anslått at prosjektet mest sannsynlig vil passere NOK 1000 millioner før det eventuelt er ferdig, og da starter de årlige kostnadene ved å ha drift og vedlikehold av bygget, en ekstra kostnad som ikke ligger i Kristiansand kommunes budsjetter i dag.

Det finnes noen «bemerkelsesverdige» punkter i avtalen (Resett innehar kopi) mellom AKO Kunststiftelse og SKMU (Sørlandets Kunstmuseum) som skal drive museet. Det første som slår en er at avtalen ble laget så tidlig som i 2015 og signert allerede i 2016 hvor en av betingelsene er at samlingen skal huses i Kristiansands kornsilo, et bygg som den gang, og selv ikke nå eies av Kristiansand kommune og heller ikke disponeres av SKMU. Avtalen ble initiert og signert av Kristiansands daværende ordfører Arvid Grundekjøn i rollen som styreformann i AKO Kunststiftelse.

AKO Kunststiftelse er i praksis en 100% Nicolai Tangen styrt stiftelse da hans engelske stiftelse AKO Fundation har full kontroll i styret i den norske stiftelsen.  AKO Kunststiftelse har faktisk også god kontroll med to av sine egne styremedlemmer (Nicolai Tangen og tidligere ordfører Arvid Grundekjøn) som som styremedlemmer i SKMU og med retten til to representanter i SKMUs representantskap. Det kan for noen synes å være vel mye innblanding for en kunstgave, tross den antatte verdien på 220 millioner kroner. Andre som er utmeldt av folkeregisteret ville nok ha større problemer med innpass i sfæren til Kristiansands elite.

Videre står det i avtalen mellom AKO og SKMU at, «Dersom avtalen heves på grunn av mislighold fra AKO skal samtlige verk i Tangensamlingen tilbakeføres AKO. Kostnadene ved slik tilbakeføring skal dekkes av AKO. I tillegg kan SKMU kreve erstattet sine direkte økonomiske tap som følge av misligholdet.

Dette betyr faktisk at AKO som «giver av kunsten» når som helst kan ta kunsten tilbake ved selv å misligholde avtalen med SKMU, og vipps så er en kunstsilo til kostnad rundt en milliard kroner tom for kunst.

Bekymrede sjeler i Kristiansand undres over hvilken juridisk gjennomgang Kristiansand kommune, SKMU og Cultiva har hatt til å gjennomgå foreliggende dokumentasjon i saken, om de da i det hele tatt har lest avtalen.

Enkelte som Resett har snakket med raser over pengebruken, og som en av de sier, «det er rart de nå prøver å sammenligne det nye SKMU med museer i utlandet som har malerier som alene er mer verdt enn hele denne samlingen».

Milliardkostnad

I likhet med flere andre norske byer har Kristiansands bybilde vært belemret med en gedigen kornsilo som ikke lenger er i ordinært bruk. Nå kunne Kristiansand ha gjort det samme som i Stavanger, hvor man omgjorde siloen til et leilighetsbygg, eller man kunne gitt Forsvarets sprengstoffeksperter et utmerket treningsoppdrag og ryddet grunnen for noe «nytt».

Men i Kristiansand har noen snakket sammen og funnet ut at man i utgangspunktet skal bekoste NOK 530 millioner for å bygge om siloen til en kunstsilo slik at den kan huse en «privat kunstsamling» tilhørende den utenlandsboende milliardæren Nikolai Tangen.  Anslag som Resett er blitt gjort oppmerksom på fra erfarne entreprenører anslår de reelle kostnadene til å havne mellom 1 og 1,5 milliarder kroner.

Styreformann i AKO Kunstiftelse Arvid Grundekjøn uttalte i 2018 til Nettavisen:

– Man skal generelt ha god styring på økonomien og være forsiktig med å benytte fellesskapets midler, men av og til er det likevel riktig å ta en kalkulert risiko for å skape noe verdifullt.

Spørsmålet som motstanderne av kunstsiloen stiller seg er om økonomien i prosjektet og om hvilken kalkyle som kan vise at det er riktig å bruke milliardbeløp på å skaffe kunst til et par hundre millioner kroner tak over hodet.  En annen utfordring er om kvaliteten på selve siloen er innenfor de kravene som stilles i dag. Kornsiloen som er fra 1936 ble bygget under helt andre krav og standarder enn hva som kreves av moderne byggverk i dag.

Sannsynligvis er den største uklarheten selve betongen som siloen består av. Resett har snakket med teknologileder Berit G. Petersen hos betongfirmaet UNICON AS. Hun forteller oss at i våre dager så brukes begrepet «prosjektert levetid» om betong. Levetid settes i dag til 100 år.  Da kornsiloen allerede er 82 år gammel, må man være helt trygg på at betongen er av en slik kvalitet at den ennå holder. Dette kan man finne ut av ved å gjennomføre en tilstandsundersøkelse. Petersen forteller videre at utfordringen med gamle betongbygg er korrosjon som skjer når armeringsjernet i betongen oksiderer og kan sprenge løs betongen. Spesielt utsatt er betongbygg som ligger ved sjø hvor salt påvirker bygget da betong er en porøs masse og klorider trenger igjennom og kan over lang tid angripe armeringsjernet, sier Petersen til slutt.

Kritikerne av kunstsiloen spør seg videre hva inntektene til dette museet vil være. Hvor mange besøkende må museet ha for å dekke løpende kostnader?  Resett har snakket med Gitte Skilbred hos Munchmuseet i Oslo som forteller oss at i 2017 hadde Munchmuseet, som er Norges mest besøkte kunstmuseum, i snitt 466 besøkende hver dag og med en billettpris på 120,- kroner så var billettinntektene gjennom året ca. 20 millioner kroner. Da er det ikke regnet med at grupper på over 10 personer kun betaler 60,- kroner per person.

Det er vanskelig å tro at Nikolai Tangens kunst i Kristiansand vil tiltrekke seg besøkstall i nærheten av Munchmuseets tall. De fleste besøkende til Kristiansand er barnefamilier som skal i Dyreparken eller de som haster til eller fra fergeleiet til Danskebåten. Selv med adskillig «goodwill», vil snittet neppe komme over 100 betalende besøkende hver dag gjennom året. I så fall vil inntektene med samme billettpris som Munchmuseet ligge like under 4,4 millioner kroner i året. Vi har hørt om anslag på 270.000 besøkende til museet i Kristiansand og det er en utopi sammenlignet med Munchmuseet.  Men selv ordfører Harald Furre har latt seg rive med og har sammenlignet det nye SKMU med Guggenheimmuseet i Bilbao.  I en kommentar i Sørlandsnyhetene får han tilbakemelding om at det er det samme som å sammenligne fotballklubben Start med Real Madrid.

En av de som har engasjert seg i å få kortene på bordet i saken om kunstsiloen er entreprenøren og bedriftslederen i Brandsdalgruppen, Einar Øgrey Brandsdal.  Brandsdal har vært en av de som har frontet den økende motstanden mot kunstsiloen.

– Hvorfor har du engasjert deg så veldig i kunstsiloen i Kristiansand?

– Det er egentlig veldig tilfeldig. Nyttårsaften 2017 ble jeg oppmerksom på en artikkel i Fædrelandsvennen hvor det fremkom at stiftelsen Cultiva skulle donere 135 millioner kroner til en kunstsilo som skal huse Nikolai Tangen sin private kunstsamling. Jeg gav uttrykk for at bygget er stygt og mente det var misbruk av penger.

– Fikk du noen reaksjon på uttalelsene dine?

– Ja for da begynte flere prominente mennesker i byen å kritisere meg sterkt. Ordfører Harald Furre mente jeg burde sette meg bedre inn i saker før jeg kom med uttalelser til FVN. Terje Næss fra Arbeiderpartiet laget til og med en egen kronikk hvor overskriften var «Han derre Brandsdal» og var lei av at FVN ville bruke tid på mine meninger. Kulturredaktør i FVN Karen Blågestad var også svært kritisk til mine uttalelser og prøvde å latterliggjøre meg. Det var da jeg forstod at her var det noe som foregikk.

– Var det ingen som støttet deg i kritikken av kunstsiloen?

– Jeg ble kontaktet av flere som gav meg informasjon om hvordan kunstsiloen ble etablert. På det tidspunktet hadde jeg nesten daglig kontakt med rundt 20 ulike mennesker som jeg ikke kjente fra før. Alle var opptatt av å det samme. Hvordan har noen mennesker klart på rekord tid å tappe så store summer fra fellesskapet til en privat kunstsamling.

– Når var det du oppdaget at Kristiansand er en by full av nettverk, kameraderi og smøring, som du sier?

– Det har jeg egentlig visst ganske lenge. Som en næringsdrivendes selv med en relativt stor bedrift på nesten 200 mennesker så har jeg selv ofte blitt invitert til mange festligheter, losjer og klubber. Jeg var i en liten periode med på en 4-5 sammenkomster av Round Table da jeg var i slutten av 20 årene, men fant fort ut at dette ikke var noe for meg, og siden har jeg skygget unna slike nettverk som pesten.

– Hvordan vil du karakterisere dette nettverket du nevner?

– Jo mer du graver i nettverket i Kristiansand, jo mer lukter dritten. Det er nesten de sammen menneskene som går igjen i alle kretsene. Det er nok liten sjanse for at jeg blir med i deres nettverk, men det tar jeg med knusende ro.

– Hvor mye tid har du brukt på kunstsilo saken?

– Det begynte nyttårsaften 2017, så det vil si over et år. Det har blitt en slags besettelse hvor man ikke helt klarer å løsrive seg fra saken fordi det pågår så mye smøring og skittent spill i byen vår. Men jeg er ikke alene. En rekke andre mennesker har brukt tusenvis av timer helt frivillig til å lete opp og lese dokumenter.

– Angrepene dine på lokalpolitikerne går ikke upåaktet hen. På hvilken måte responderer de?

– Ordfører Harald Furre slenger om seg med anklager om meg privat, og opposisjonslederen Mette Gundersen fra AP beskriver engasjerte personer som kloakk. Ordføreren føler seg sikkert truffet for nå ønsker han å etablere en mobbeskole for at politikere skal lære å takle kritikk.

– Men hvordan berøres du av  denne kritikken som rettes mot deg?

– Jeg mottar anonyme brev i posten med informasjon om at noen skal spre informasjon om at jeg er pedofil og at jeg kjøper produkter i Kina produsert av barnehender. Men dette skremmer ikke meg, det ligger på et så lavmål at jeg blir bare mer engasjert i å grave videre. Jeg har også fått sterke signaler på hvem som har tilskrevet meg, men det får eventuelt politiet avgjøre saksgangen i dette. Saken er politianmeldt.

Pris satt i null

Nå kan man lese i Fedrelandsvennen at Kornsiloen ikke er verdt fem øre (bak betalingsmur) I følge avisen har siloen vært taksert to ganger og har altså ingen verdi (?).  Men det foreligger et reelt tilbud fra en privatperson som er villig til å betale mange millioner for siloen.  Spørsmålet er hvorfor Staten ved Kystverket/Kristiansand Havn så velger å gi bort siloen framfor å motta sårt tiltrengte millioner for den? Taksten som er blitt presentert er gitt av to forskjellige og angivelig uavhengige takstmenn (Resett vet hvem disse er).

Det hele settes i et enda merkerligere lys da Kystverkets Hovedkontor i brev (sent pr. email) datert 20.april 2018 til Kristiansand Havn KF instruerer som beskrevet i utdrag fra brevet herunder:

« Kystverket forutsetter at partene med dette ikke mener å fravike havne- og farvannsloven. Dette innebærer at dersom havna beslutter å selge silotomta, kartlegges hele markedet, ikke bare den delen av markedet som har til hensikt å realisere kommunenes planer og politikk. I henvendelsene som Kystverket har mottatt i sakens anledning, hevdes det at flere er interessert i å kjøpe silotomta. Navn og kontaktsinformasjon til konkrete interessenter skal ha blitt formidlet til leder av havnestyret i mars 2018 »

Spørsmålet som reiser seg er hvorfor havnedirektør Halvard Aglen har valgt å overse dette. Er det, som enkelte tror, at han velger å tilfredsstille byens elite ved å presse igjennom et makeskifte med en falsk verdsettelse av kornsiloen til kroner 0,-? Har havnedirektøren valgt å underslå at det faktisk finnes reelle tilbud på kornsiloen, også dette for å tilfredsstille kommunens planer?

Det forventes at enhver medarbeider er lojal til sin arbeidsgiver og ivaretar dennes interesser, også de økonomiske. I dette tilfellet må det være aktuelt å spørre om havnedirektøren kan fortsette i sin stilling hvis det viser seg at hans dømmekraft er så svekket at han på vegne av en statlig etat (Kystverket), som han forvalter verdifull eiendom for, legger grunnen for at samme eiendom gis bort. Med hensyn til kornsiloen kan det vise seg litt for enkelt å legge verdsettelsen kun på takstmennenes kappe.

Det er også relevant å spørre havnedirektøren om hvorfor ordfører Harald Furre ble orientert om takster og verdsettelser lenge før hans eget havnestyre (se forklaring fra Frank Salvesen lenger nede i artikkelen). Er det slik at kommunen tok seg til rette og jobbet i dølgsmål med saken uten at havnestyret skulle ha kjennskap til hva som foregikk? Hva er hensikten med et havnestyre som tydeligvis ikke blir prioritert orientert av administrasjonen i Kristiansand havn?

Resett sitter også på opplysninger som forteller at riving av siloen ville ha kostet mellom 8-10 millioner kroner og at en ryddet tomt midt i indrefileten i Kristiansand ville ha en verdi på mellom 100-150 millioner kroner. Med de rette «tillatelser» kunne eiendommen til og med antas å ha verdi på opp mot 200 millioner kroner.

For de «involverte» i kunstprosjektet kan det synes å være viktig at kornsiloen ikke har noen verdi for da kan en uten motbør foreta makeskifte med Kristiansand kommune slik at siloen skifter eier bortimot kostnadsfritt. Staten ved Kystverket vil da lide et potensielt tap på bort imot 200 millioner kroner og sammen med de bevilgete midlene på 175 millioner kroner fra Trine Skei Grande har siloprosjektet i første omgang kostet staten 375 millioner kroner. Hvordan kan de la det skje, spør en av våre kontakter seg.

Resett har også snakket med den engasjerte Frank Salvesen som sitter i havnestyret i Kristiansand havn. Salvesen beskrives som en ensom ridder i kampen mot overstyring og fikserier i kommuneforvaltningen.

– Du sitter jo i havnestyret i Kristiansand Havn som eier kornsiloen. Når ble styret der gjort oppmerksom på at kornsiloen var utpekt av Nicolai Tangen og SKMU som Kristiansands nye kunstmuseum? 

– Den saken fikk havnestyret først presentert 12.01.2016 som var styremøte nr 2 for sittende styre.

– Nå foreligger det opplysninger om at det er foretatt en verdivurdering av kornsiloen til kroner 0,-. Hvem er det som har bedt om verdivurderingen og hvem er det som har foretatt den?

– Det var ukjent for styret at det forelå takster inntil ordfører Furre var ute i Fædrelandsvennen i januar 2018 og sa at det forelå to takster. Jeg undersøkte hvor disse takstene var og fikk beskjed at det var eiendomssjefen i kommunen som satt med dem. Jeg ba da om å få dem ut sammen med takstmandatet, men det fikk jeg ikke. I mars 2018 ble jeg gjort kjent med innholdet i takst og takstmandat, for meg fremstod det som et rent bestillingsverk for å få ned prisen på eiendommen.

– Det har blitt gjort kjent at silotomten vil ha en markedsverdi på 150-200 millioner kroner hvis siloen rives. Hvorfor gjør ikke eierne av siloen heller dette ?

– I henhold Havne- og Farvannsloven så plikter styret å få mest mulig ut av eiendommer som avhendes.

– Nå opplyses det at kornsiloen ingenting er verdt og at det skal foretas ett makeskifte mot en annen tomt som kommunen stiller til rådighet, må ikke også denne ha null verdi om makeskifte skal være reelt? 

– Pt er silotomten regulert til hotell, leiligheter og eller næring, en slik indrefilet kan ikke ha en tilnærmet verdi 0,-

– Hvordan tror du at folk flest oppfatter det hvis Kristiansand Havn forvalter eiendommer på en slik måte at de bare gis bort for å tekkes noen kommunepolitikere? 

– Etter min oppfatning er folk sinte og frustrerte over forvaltningen av felleskapets midler.

Ved makeskifte av eiendom så betyr det normalt at en bytter like for like (verdimessig). Nå skal altså staten ved Kystverket/Kristiansand Havn bytte en verdiløs tomt (verdsatt til 0,- av to eiendomspesialister) bytte mot en annen verdiløs tomt et annet sted i byen. Da må det vel også foreligge en verdisettelse til 0,- kroner også for denne tomten. Om det skulle være en annen verdi på denne tomten, så må staten kompensere for dette ved å betale mellomværende for at makeskiftet skal kunne være ekte. I så fall vil fellesskapets midler bli ytterligere belastet for kunstens skyld.