Illustrasjonsbilde. Styreleder i Norsk PEN William Nygaard under debatten ytringsfriheten under angrep på Litteraturhuset. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
annonse

Den siste tiden har det foregått en kraftig debatt om ytringer i det offentlige rom. Om nettopp debatten, og dens form. I forhold til dette har meningene vært mange, og krasse. Og også min ubetydelige person har havnet i stormen for min kommentar på Ernas Facebook-vegg om at signeringen av FNs migrasjonsavtale var tilnærmet landssvik.

annonse

Vi har alle noe å lære av dette, men den lærdommen man ikke alltid forstår eller ønsker å ta til seg gjennom «refsende ord», er den brutale lærdommen man får om man blir brukt som eksempel i dette via metoder som knapt nevnes. Det er fare for at heller ikke DETTE lar seg formidle med ord, på en måte som er av interesse for dem som er mer interessert i debattens form enn innholdet i det formidler forsøker å si. Men jeg har tenkt å forsøke.

annonse

Les også: Nettavisen stenger sine kommentarfelt med umiddelbar virkning

De fleste av oss er opptatt av ytringsfrihet. Vi har noen juridiske grenser i denne; klart avgrenset ved trusler og oppfordring til vold. De senere år har vi også fått begrepet «hatefulle ytringer». Dette begrepet er diffust og flytende, mange er med god grunn bekymret for hva dette vil si. Hva er en hatefull ytring? Det kan være noe helt, helt annet for meg enn for deg. Hvem skal i så fall ha definisjonsmakten i forhold til når noen har gått over grensen? Enten juridisk eller etisk?

Vi har ett rykende ferskt, rystende eksempel nå – Hege Storhaugs som gjennom sin svært kunnskapsrike bok om islam har satt søkelyset på den som ideologi. Når man ser på hvem som har underskrevet kravet til FN om å få henne sanksjonert for nettopp hatefulle ytringer, er det rystende. Og hvem sitter i FN? Ja, nettopp- noen av de mest hatefulle, undertrykkende statene vi har i verden i dag. Var slike utslag årsaken til at redaktørforeningen var skeptisk til innholdet i migrasjonspakten?

annonse
annonse

Uten sammenligning for øvrig med Storhaug, ble undertegnede nylig gjenstand for en oppmerksomhet som kom fra det blå. Jeg har frem til i dag vært en ukjent dame fra nord, som valgte å flytte sørpå på jakt etter mer sommer. Å være engasjert, som jeg etter hvert har blitt både i forhold til utviklingen jeg ser rundt meg og i verden, fører ofte til at jeg skriver. Både på egen side i sosiale medier, litt hos andre, og i media. Jeg så imidlertid ikke for meg stormen som kom etter at jeg på egen side og i frustrasjon beskrev regjeringens underskrift på migrantavtalen, i dagens medieverden, som tilnærmet landssvik.

Ett par dager etter var dette (nesten) alles tema. For den som hadde sagt dette, «yours truly», var også lokalpolitisk engasjert i Arendal– i ett parti media er mer glad i å trekke frem enn andre. Når lokalpolitiske motstandere tar screenshot av siden, legger ut på egen side og tagger media – for øvrig uten å tagge meg – er løpet kjørt.

Resten av historien kjenner de fleste. Å forsøke å si at det var handlingen jeg beskrev, ville vært håpløst og uredelig – jeg ser jo selv at det HER er umulig å ikke linke den mot Erna, siden det var henne som regjeringens øverste leder jeg henvendte meg til. Jeg har også valgt å ikke beklage, men jeg har forklart; i eget innlegg, samt til mange, langt og i flere runder. Noen har brukt noe av dette, noen har ikke vært interessert – deriblant de som hentet bildet og la det ut. De er KUN interessert i begrepsbruken.

Som sagt; debatten om debatten. Jeg vil nok måtte leve med det skjermbildet brukt som eksempel lenge, tipper jeg. Men så lenge den kan avstedkomme debatt og mer bevissthet rundt dette, som jeg så den gjorde etter leder i Fritt Ord Kut Olav Åmås` innlegg i Aftenposten forrige søndag, lever jeg godt med det. Det er verre at parti og politiske kolleger linkes opp mot noe de ikke har ansvar for.

Les også: Vi lanserer Ytringsfrihetsforbundet

Og der er vi tilbake ved kjernen i dette. I debatten om debatten har vi blitt mer opptatt av form enn av innhold. I DENNE debatten kan man altså også regne med at utsagn som ikke i dagens og gårdagens Norge har vært straffbare, men som noen blir støtt av, ender som eksempler på forsidene i media.

Når vi nå ser at dette utvikler seg dit hen at bøker og forfattere forsøkes stanset og straffet under fanen «hatefulle ytringer» fordi sannheten sårer for noen, er det grunn til å rope ett rungende varsko. For en side er om dette de facto er straffbart eller ikke, og DET er en debatt for seg, som jeg mener det er forferdelig viktig å ta. Nå får vi den, på ett grunnlag jeg aldri hadde regnet med, ett krav som er underskrevet av liberale organisasjoner på venstresiden og antirasistiske organisasjoner.

Det jeg vil peke på i dag, er baksiden av å få ett slikt . For det jeg kjenner på, og som jeg nå ser skje rundt meg, er at angsten for å si noe som blir litt på siden, litt menneskelig impulsivt eller noe som tolkes på verst mulig måte, blir så stor at man båndlegger seg selv. Ikke misforstå meg, jeg mener ikke man skal skrive hva som helst. Man bør alle lese gjennom det som sies offentlig minst 3 ganger. Og, har jeg lært nå – også det som kun er tiltenkt egen side, på grunn av at andre har helt andre grenser enn hva jeg har selv. Og når jeg føler det slik, hva gjør da ikke andre, mer forsiktige mennesker som fra før av er engstelige for å heve sine stemmer? Og hva har da skjedd i forhold til ytringsfriheten?

Noen vil sikkert si dette er en god utvikling. Jeg er delt. Og nå skal jeg forsøke å forklare hvorfor.

Les også: Trædal mener Regjeringen må ta avstand fra «ideene» til Resetts nye redaksjonssjef

Jeg tror jeg er ganske sterk. Likevel har jeg etter denne erfaringen stanset meg selv i forhold til mange innlegg, i angst for at det jeg sier skal bli gjenstand for en negativ oppmerksomhet som igjen vil kunne slå tilbake på andre.

Jeg er i utgangspunktet opptatt av å kunne kritisere alt, også islam, koranen og Muhammed. Som vi har gjort i forhold til bibelen, og kristendommen. Jeg er også av dem som mener vi gjorde en stor feil når vi vek unna ved forrige korsvei når Muhammed-tegningene var i fokus. Ikke minst svek vi mennesker som Vebjørn Selbekk, det skammer jeg meg dypt og inderlig over. DA var jeg imidlertid for lite modig til å forsøke å gjøre noe med det. NÅ ser jeg det annerledes.

Det betyr at jeg tegner Muhammed. Jeg KAN ikke tegne, men jeg tegner ham. Jeg er muligens dumdristig, men det får våge seg – om vi er flere som gjør det samme, og det er vi, og tallet stiger – blir dette mindre farlig. Dette og kritikk er, som jeg ser det, eneste utvei for å gjøre islam til noe verden kan leve med. Bokstavelig talt.

Men om jeg NÅ skulle tillate mine tegninger brukt, vil jeg risikere at dette brukes mot mine partikolleger eller at jeg tillegges «holdninger» (hjelpes, jeg er som sosionom med videreutdanning inderlig lei misbruket av det ordet) jeg ikke har. Jeg, som har hatt mer fargerikt fellesskap under samme tak i årevis av mitt liv, enn mange av de som bruker disse argumentene mot meg. Jeg er med andre ord mer redd politiske motstandere samt deres metoder, og media, enn jeg er for angrep fra de som forsvarer sin profet.

Dette mener jeg bør være til ettertanke, når vi nå synes debatten skal strigles. Virkelig.

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett medlemskap og gir ikke tilgang til medlemsinnhold. Resett medlemskap finner du ved å trykke her.


Ved å bruke kommentarfeltet erkjenner du at du har lest og forstått våre regler for kommentarfeltet. Disse finner du her.